Tirsdag 17. februar 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det er på tide å vedkjenne seg problemet: Vi blir faktisk holdt som gisler av skrullinger her, skriver Tommy Olsson.
Forberede seg til en voldsom død

Det å skulle si noe om islam i offentligheten fra mitt ståsted er og blir litt vrient, hvis ikke direkte farlig. Jeg har jo gjort det før, og vet godt at man blir tilskrevet utrolig mange mystiske hensikter og fobier allerede før man fått kremtet, og når jeg beveger meg i dette ideologiske skumrings­landskapet føles det bestandig som om jeg får flere nye fiender for hvert ord jeg skriver. Og jeg får det gjerne bekreftet, ved å bli beskyldt for alt mulig rart i ettertid.

Dessuten mistenker jeg at vi alle er ofre for en utstudert forvirringstaktikk som kommer fra flere hold samtidig. Islam har jo, som vi vet, ikke noe med islam å gjøre, og ergo krenker man store grupper av utsatte mennesker bare med tanken. Dessuten risikerer man å bli sprengt i luften fordi man ikke viser respekt for dem som sprenger folk i luften fordi de ikke viser dem respekt. Og sånne som meg har vondt for å vise respekt til og med til folk som faktisk fortjener det (de er så sjeldne at jeg blir satt ut hvis jeg noen gang kommer borti en av dem). Jeg mener, se deg rundt; se hvor til de grader vår art har klart å føkke opp en i utgangspunktet potensielt fruktbar situasjon: Det å være til, på et genuint pent sted – denne planeten; kan den første som mener seg å ha krav på respekt vennligst gå og sprenge seg selv i filler et sted der ingen annen kommer til skade?

I en ikke alt for fjern fremtid vil sannsynligvis mitt avkappede hode sitte spiddet på gjerdet til Slottsparken, med mitt tomme blikk snudd mot den sprengte ruin der den amerikanske ambassaden pleide å ligge. Og folk vil skrive «Jag är Tommy» i facebookstatusen sin, øyeblikket før det banker på deres dør og de blir revet vekk. Offentligheten vil sitte igjen med den håndfull skribenter som har insistert på at man skal være snill og grei og ikke krenke dem som hogger hodet av en hvis man krenker dem. De som holdt fast i den ryggradsløse holdningen at karikaturene er et utslag av ugrei høyrepopulistisk mobbing, og at de som skyter på tegnerne i noen forstand er de virkelige ofrene i saken. Det er jo dessuten så ille fort gjort å krenke disse folka at det ikke hjelper noe særlig å gå stille i dørene heller – man må bare senke sitt hode, så lenge det nå sitter festet til kroppen, og vente til det går over.

Men det går jo for faen ikke over; historien har gjentatt seg til forbannelse siden den 11. september 2001. Den ser, med få variasjoner, omtrent sånn ut: Spekulativ terroraksjon, mål for aksjonen, gjerningsmann/menn, antall døde ... og derfra tar media over: 1) Redegjørelse av hva som faktisk har skjedd. 2) Oppfølging. 3) Forutsigbare kommentarer – forskjellige statsledere som kondolerer, organisasjoner og tros­samfunn som tar avstand, og bestandig en muslim som uttrykker bekymring for at dette eventuelt vil føre til «ytterligere stigmatisering» for ham selv og de som er ham nær (det er alltid en mann, dette, og det blir gjentatt uavhengig av hva eller hvem som ligger bak den aktuelle aksjonen).

Akkurat dette kan man kanskje slutte å bekymre seg over snart; kan den som mener seg stigmatisert vennligst henvende seg til en valgfri guddommelig makt og for svarte ta ansvar for sin egen situasjon her? Vi kommer ingen vei før vi stryker to ord fra vokabularet; «islamofob», og «islamist». Det er ikke en fobi, og det er ikke en -isme. Frykten er ikke akkurat ubegrunnet, og den monomane blodtørst som nå sprer seg over kartet kan saktens se ut til å predatere skriftspråket – det er ikke en isme, det er en psykose.

I praksis fungerer verden sånn: Den somaliske taxi­sjåføren som kjører meg hjem trass i at jeg er blakk og ikke kan betale, gjør det ikke fordi han er religiøs, men fordi han er en hyggelig fyr. Den aggressive nordafrikanske bøllen som loppet meg for mobilen min for noen år siden gjorde det ikke fordi jeg praktiserer en annen religion, men fordi han er et rasshøl.

Man har, her og nå, bedt meg om å si noe om Lars Vilks i forbindelse med hendelsene i København i helgen, og det er vel liten tvil at han var det virkelige målet for aksjonen. Men jeg sa det jeg mente allerede i 2007, og gjentok det i 2010, og siden da har situasjonen tilspisset seg såpass at dette ikke lenger handler om hva man tegner for noe, men at man tegner i det hele tatt. Det handler ikke lenger om Vilks som kunstner og person, men om den symbolverdi han har fått seg opparbeidet som terrormål. Men, siden det fortsatt finnes folk som ikke fulgt med i timen, og som lar seg lure til å stå ute på gata og skrike noe feilslått om nazister når Vilks foreleser, skal jeg gå pedagogisk til verks og samtidig få sagt noe om årsak og virkning (også kjent som «karma»).

«Profeten Muhammed som Rondellhund» er en tegning av Lars Vilks fra 2007, opprinnelig laget for sommerutstillingen «Hunden i konsten» i Tällerud, samme år. På bakgrunn av den storm de danske karikaturene hadde forårsaket et par år før, er det vanskelig å ikke se denne manøveren som en machiavellisk utfordring til kunstinstitusjonen, som setter den problemstilling jeg innledningsvis hintet til på spissen: Respekt? Eller frykt? Arbeidet ble refusert. Og til trass for at ikke engang jeg aner hvor på kartet Tällerud egentlig ligger, begynte dette etter hvert å blomstre opp til en sak. En sak de aller fleste per i dag kjenner til – på godt og, som vi ser, vondt.

Men, jeg skal skrive det en gang til, sakte og forsiktig, og jeg foreslår at dere leser det flere ganger til det virkelig sitter. Forestill dere min stemme, klar og tydelig, med en undertone av tilbakeholdt irritasjon, som gjentok jeg det for tredje gang til en tunghørt. Det er nemlig det jeg gjør:

Skyteskiven til Lars Vilks er ikke islam, men kunstinstitusjonens uvilje til å befatte seg med noe virkelig problematisk. Tegningen dukket opp i en tid da hver eneste politiker på denne halvdelen av kloden bablet om at «kunsten skal utfordre og provosere», før vi kunne høre det larmende ekkoet av hvor fullstendig hult dette utsagnet egentlig var, og alltid vil være, når det kommer fra en politiker. Og, det viktigste her: Tegningen er bare en startmotor – det faktiske prosjektet er den intrikate og til tider uhyggelige veven av avlyste utstillinger, forelesninger som slutter i kaos og det faktum at den svenske statsministeren bad om unnskyldning til muslimske statsledere for at Vilks’ tegning hadde såret deres følelser. En prosess uten slutt, ser det ut til. Og nå føyer vi altså en tragedie til historien.

Så mye har forandret seg i løpet av tiden dette har stått på, og så mye har skjedd, at vi burde skjønne det nå. Dette handler om å holde hodet kaldt og så godt det lar seg gjøre se verden slik den faktisk er. Se hvem det er som har fingeren på avtrekkeren og hvem som holder i en penn. Se hva det er som rettferdiggjør så mye faenskap på global basis for øyeblikket. En tegning? Herregud, skjerp dere; hvis jeg tegner en hund med turban og du blir såret og hisser deg opp over det er det faktisk du som har et problem. Og hvis du kommer etter meg med våpen for noe så marginalt, har du virkelig et problem. Hvis det ender med at jeg dauer er det så klart kjipt og trist for dem som er glad i meg – jo, det er faktisk noen som er glad i meg og – men det er og blir du som har et problem, og du har bare oppnådd å gjøre det problemet irreversibelt større. Det er for dumt.

Det er på tide å vedkjenne seg problemet og si det som det er: Vi er faktisk holdt gissel av skrullinger her, selv om jeg ikke vil anbefale noen å ligge våken om natta for det – det er ikke akkurat noen ny og unik situasjon, sånn egentlig. Kunsten, på sin side, er per definisjon i sin essens grenseløs. Det har aldri vært særlig populært å statuere et eksempel på at så er tilfelle, og det er greit – det koster å ligge foran. At det skal koste deg hodet, er derimot ikke greit. De aller fleste vil være enige i at det er en urimelig høy pris for å være avant garde.

Nå, jeg må vel kjappe meg med de tingene jeg tenkte få ferdig i dette livet. Dere får så klart mene hva dere vil, men det er nå sånn jeg ser på det. Jeg er Charlie. Jeg er Lars. Jeg er en tjuepakning røyk. Til daglig er jeg Tommy. Men jeg er nesten ingenting av de der ideologiske tingene som lett lar seg definere og som det så fort lar seg gjøre å bruke som beskyldninger i sosiale media og kommentarfelt – jeg er bare en fyr som skriver om samtidskunst, liksom. Jeg har vært her siden begynnelsen og jeg vil bli her til slutten.

Der er egentlig ingen begynnelse. Der er faktisk ingen slutt. Men la oss være oppriktige; det finnes ingen religion som er «fredens religion», og konklusjonen av all politikk er og blir krig. Vi lever i interessante tider, så lenge det nå varer.

tommyolsson@gmail.com

Fakta

Lars Vilks:

• Lars Endel Roger Vilks (f. 1946) er en svensk kunstner og kunstkritiker.

• Var fra 1997 til 2003 professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Bergen.

• Vilks har levd med politibeskyttelse etter at han i 2007 stilte ut tegningen «Muhammed som rondellhund», som viste hodet til profeten Muhammed på en hund.

• Al-Qaidas påståtte leder i Irak, Abu Omar al-Baghdadi (d. 2010), utlovet i 2007 en belønning på 100.000 dollar til den som drepte Vilks.

• Lørdag ettermiddag ble et debattmøte der Vilks deltok angrepet, og en person ble drept. Seinere samme dag ble en mann som holdt vakt utenfor synagogen i Krystalgade drept, sannsynligvis av samme gjerningsmann.

Artikkelen er oppdatert: 17. februar 2015 kl. 09.58
Tirsdag 11. juni 2019
Politikk handler i stor grad om å dømme over liv og død. Politikken bestemmer hvem som fortjener å leve og hvem som godt kan dø, hvem sin smerte vi kan tåle og hvem sin sorg vi skal bruke alle midler på å lindre. Hvem...