Lørdag 14. februar 2015
Som et smash: Anmelderen må gi seg ende over i møte med Olga Ravn. Foto: Robin Skjoldborg
Hjemløs og glamorøs
Kjøtt på beina: Olga Ravn tilhører den fryktløse generasjonen, som skaper et eget frirom, og saftig prosa.

Anmeldelse

Etter den mørke vintertida føles det godt å le. Dermed er det også befriende å tilbringe tid i selskap med forfatter og kritiker Olga Ravns andre skjønnlitterære utgivelse på danske Gyldendal, romanen «Celestine», som følger den kritikerroste poesidebuten «Jeg æder mig selv som lyng» (2012). Noe av det man kan fryde seg over her, er når setning etter setning sitter som et smash fra en badmintonraket, right there. Ravn skriver: «Dagen er kold. Jeg bærer min glorie som et grillbæger med mayonnaise.» Anmelderen kan bare gi seg ende over og svare LOL, ROFL og like.

Ikke fordi temaet er så festlig: En lærer på en kostskole er besatt av tanken på Celestine (1534–1550), en ung jente som ble murt inne i en vegg som straff for sine synder, en skjebne som forståelig nok genererte en masse spøkelseshistorier. Det er nok av spøkelser i litteraturhistorien, hos Shakespeare og Brontë-søstrene, og så videre: Fordi vi stiller spørsmål om væren, men også om mellomtilstander, væren som ikke-væren, de hvileløse skyggeeksistensene som hverken er døde eller levende, som er fanget i et mellomrom. Celestines historie er unik, men beslektet med historier om kvinner uten stemmer, for eksempel den gale kvinnen på loftet i Charlotte Brontës «Jane Eyre» (1847) og Ingeborg Bachmanns «Malina» (1971), som forsvinner inn i veggen.

Kostskolelæreren er for ung til å ligne en lærer, i det hele tatt virker det som om verken kollegaer eller elever kan forholde seg til henne, enda en mellomtilstand som setter henne ut av spill. Men hos Ravn tiltusker det lille vesenet seg en stor stemme, setningene hennes blir nesten deklamatoriske. Det vekker alltid latter når en stor stemme kommer ut av en liten kropp, når en mus leder en hær, det er «unaturlig», og de som ikke føler seg komfortable med egen makt og autoritet, vil uvegerlig gripe den an med en anelse ironi. Den maktesløses hevn er det briljante språk, en annerledes maktmaske, som er poesien.

De mannlige lærerne har koner og barn nær seg, de eier jord, de er grunnfestet i livet og i sin egen naturlige autoritet og selvsagte synlighet, mens hun har en skravlete, depressiv kjæreste, Kim, som kommer på besøk fra København. Kim kan ikke grunnfeste noe som helst, aller minst seg selv. Ravn er inne på noe som har vært et gjennomgående tema i den yngre, danske – både glamorøse og billedrike – litteraturen: Hva vil det si å være dispossessed, ikke være forankret, å være hjemløs og hjemsøkende? Bjørn Rasmussen skriver om dette i debutromanen «Huden er det elastiske hylster der omgiver hele legemet» (2011) og andre stilmessige likesinnede kunne være Asta Olivia Nordenhof, Ida Marie Hede og Christina Hagen.

Kostskolelæreren går rundt om nettene i en hvit kjole og utagerer sitt utenforskap, den eneste hun kan identifisere seg med er Celestine, det er et søsterskap utenfor tiden. Når hun på denne måten omfavner spøkelset, handler hun på en måte som gjør henne eldre enn sine foreldre. Hun minnes oppveksten som skilsmissebarn av en mor og en far som ofte skiftet kjærester, og dermed skaffet seg en nesten endeløs strøm av skyggefamilier; barn som skulle relatere seg til hverandre på diverse ferier, men som igjen ble plassert i nye sosiale konstellasjoner når foreldrene fant nye kjærester. Barna ble den etterbyrden man ikke ville ta ansvar for: «Et langt tab af mennesker der ikke sørges over.» Med Celestines øyne kan hun se dette, og muligens velge å gjøre noe annet.

Hvis man kan snakke om en generasjon i dansk litteratur, så er det en fryktløs generasjon som ikke unnskylder seg, som ikke drømmer seg vekk, men som forstår deres stilling i samfunnet som … ja, som ingenting, som nakent liv, som hjemløse spøkelser, og som nettopp derfor – rent språklig – kan kvitte seg med et image som anorektiske (det mest brukte ordet om «forfatterskoletekster»). De skriver en full body-litteratur som verken er tidløs eller jeg-løs, men som svulmer av metaforer, som Kim Kardashians rumpe. Stilmessig nærmer de seg en slags neopsykedelisk HBO-maksimalisme, et non-stop-show av smeltet ost, glitter, giffer og lol-katter. De unge forfatterne knabber til seg det rosa jenterommets estetikk, og tilfører noen mørke undertoner, en estetikk som er blitt kalt gurlesque. Ravn er sin generasjons Mighty Mouse.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Roman

Olga Ravn

Celestine

Danske Gyldendal 2015, 166 sider

Artikkelen er oppdatert: 14. februar 2015 kl. 09.13
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 30. mars 2019
Rotløs: Arild Stubhaugs biografi skildrer Stein Rokkan som en forsker av internasjonalt format – og en intellektuell bohem.