Lørdag 24. januar 2015
Imponerer: Maria Navarro Skaranger skriver seg inn i noen av tidas mest ladede konflikter. Foto: Pernille Marie Walvik
Fri sikt
Anmeldelse

Roman

Maria Navarro Skaranger

Alle utlendinger har

lukka gardiner

Forlaget Oktober 2015, 112 sider

Knalldebut: Med humor og nøyaktighet registrerer Maria Navarro Skaranger rystelser i språket og kulturen.

Anmeldelse

Mange historier om vestlig sivilisasjon starter i antikkens Hellas. I et slikt tankesett begynner det fremmede i vår tids Tyrkia, rett øst for det greske. Aletheia, grekernes ord for sannhet, betyr å avdekke, trekke sløret til side.

Tittelen på Maria Navarro Skarangers debutroman, «Alle utlendinger har lukka gardiner», har dermed betydninger som går langt tilbake i historien. Gardinene trekkes til side for å gi blikk inn i sannheter om det nye Norge. Boka lar leseren se en norsk-chilensk jentes multikulturelle hverdag i en norsk drabantby, Romsås i Groruddalen i Oslo, noen tiår etter at den nye migrasjonsbølgen forstyrret det norske språkets relativt ensartede forestillinger om verden.

Hvordan opptrer slike forstyrrelser? For egen del oppdaget jeg for noen år siden at jeg ikke forsto hva to jenter bak meg sa, selv om de snakket norsk. Jentene hadde langt, lyst hår og snakket så fort og utydelig at en mengde stavelser forsvant. I tillegg brukte de ord og uttrykk jeg ikke kjente.

I Sverige formet Jonas Hassen Khemiri forestillingen om et nytt innvandrersvensk med romanen «Ett öga rött» (2003). Maria Navarro Skaranger sprenger antakelig grensene for det som er blitt kalt kebab-norsk. Hardt, kjærlig og nådeløst viser boka hvordan verden oppleves for Mariana, ei jente som er aller mest opptatt av en niendeklassing ved navn Muhammed. Den tyrkiske gutten kalles Mu2, fordi det fins så «mange muhammeder». Han er en viktig drivkraft i fortellingen, som mål for Marianas begjær. Romanen foregår i et multietnisk norsk ungdomsmiljø, effektivt vekslende mellom språklig distanse, innlevelse og hengivenhet.

Mariana bor med sin chilenske far, norske mor og en yngre bror, Matias, i en blokkleilighet. Hennes eldre bror, Alvaro, sitter i fengsel idet fortellingen begynner, uten at søsknene vet hvorfor. Matias har mareritt og beroliges av storesøster, som igjen lar seg trøste av faren, en troende katolikk som legger en grønn bibel under barnas hodeputer for å beskytte dem.

Tatt i betraktning at de opptrer i en kort debutroman, framstår de viktigste personene som uvanlig komplekse. Romanen oppdager Marianas verden i et språk som framstår fremmed og unikt, med særegne litterære kvaliteter. Å lese «Alle utlendinger har lukka gardiner» berører sterkt, ikke minst på grunn av setningsbygningen, med foranstilte verb, med tegnsetting, ord og uttrykk som til nå har vært uvanlige i et litterært, offentlig norsk. Effekten er en sjelden opplevelse av autentisitet. Korte kapitler gir et sterkt driv. Også setningene har høyt tempo, med raske replikkvekslinger, nærmest som spontan rap battle, for eksempel idet Mariana og venninnen Isa er på vei hjem fra skolen og treffer Dardan-gjengen:

Utafor Kiwi selvfølgelig det var Dardan, Masood, Johnny, og Ibra som bare: her kommer fettet, men jeg og Isa ignorerte, og de bare: morta, hvor skal dere? Og vi bare: hjem, og de bare: feite jævlene skal hjem og spise, og Isa bare: morra di er feit Ibra, hopp i havet, og Ibra bare til Isa fordi morra huns er norsk-lærer ikke sant: morra di knuller kurderelevene sine, og så Isa bæda totalt, hun dissa Ibra heftig opp i skyene og bare: kjeften din Ibra, morra mi lærte morra di norsk, Allah tæsja han ass, og hele tiden jeg tenkte på om jeg skulle si Dardan også var pizzatryne, men jeg lot være.

Noen ord tyder jeg i konteksten, som «bæda» fra engelsk «bad», eller «tæsje», å lure eller stjele. Andre ord, som «lagela» og «morta», forstår jeg ikke den eksakte betydningen av. Men jeg er jo i romanen for å lære.

Man kan innvende at språket er inkonsekvent. Det veksler mellom radikale og konservative former; elevene kommer for «sent», ikke for «seint». Ordet «ignorerte» kan virke malplassert i sitatets lavine av skjellsord og muntlighet. Men jeg godtar så å si alt Maria Navarro Skaranger skriver, for i det store og hele lykkes hun i å konstruere et litterært språk med indre logikk, som følger en tenårings tanke- og talestrømmer hvor også avanserte ord kan høre med.

Mariana går rett inn i noen av tidas mest ladede konflikter, for eksempel spørsmålet om homofili. Elevene tror læreren Frode er homo, hetsingen av ham er hjerterå. En av elevene trer en blyant i rassen på sakkosekkbamsen Frode har med for å illustrere «my most beloved thing» i engelsktimen. Frode orker ikke å være på skolen og flytter til Spania. Jeg assosierer til den franske filmen «Blå er den varmeste fargen», der en kamp i skolegården viser hvordan voldelig usikkerhet kan utløses når seksuell preferanse blir tydelig i et ungdomsmiljø.

Den store illusjonen er at vestlige land kunne gjøre seg ferdig med religion en gang for alle. Maria Navarro Skarangers roman viser fra en lav vinkel, på bakkeplan, hvordan begreper fra islam, katolisisme og allmenreligiøse, mytiske forestillinger preger hverdagen til norske ungdommer i Oslo. I Marianas verden er alt filtret inn i hverandre. Mindre floket blir det ikke av at hun er forelsket i tyrkiske Mu2 og forsøker å komme i kontakt med ham.

Jeg skal ikke røpe slutten. Boka framstår som begynnelser, begynnelser av det aller mest løfterike slaget. På de siste sidene ønsker jeg at den ikke skal ta slutt. Så å si alt Maria Navarro Skaranger berører i sin debutroman, vil jeg vite mer om.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. januar 2015 kl. 06.32
Lørdag 7. desember 2019
WHO: Holths bok gir innsyn og innsikt i den kompliserte Syria-krigen.
Lørdag 30. november 2019
Engasjerer: Suzanne Brøgger er en glede å lytte til, selv om det neppe står så dårlig til med samtidsoffentligheten som hun hevder.
Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.