Lørdag 10. januar 2015
Nye kart: Fra Edward Quins «An Historical Atlas; In A Series Of Maps Of The World As Known At Different Periods» (1830). Illustrasjon: Fra boka
Var det en frosk?
Sannhet: Erling Sandmo skriver engasjerende om historikeres begrensede mulighet til å vite hva som egentlig skjedde.

Anmeldelse

En svensk oppdagelsesreisende, Nils Mattsson Kiöping, forteller i en bok fra 1667 om en frosk han traff i et kloster utenfor Bagdad. Frosken var over en meter lang, og sto bundet i et sølvkjede på kjøkkenet, der den spiste matrester.

Hva kan Nils Mattsson ha sett, spør Erling Sandmo ved starten av «Tid for historie». Han utsetter å svare. I stedet viser han hvordan jakten på en adekvat historisk kontekst reiser stadig nye spørsmål. Resultatet er en engasjerende bok om det aller vanskeligste: Hva er sannhet? Hvordan kan vi vite hvordan det egentlig var?

Spørsmålene leder videre til bokas tema, formulert i den litt kjedelige tittelen. Sandmo vender stadig tilbake til spørsmålet om hva tid er. Hvordan påvirker forståelsen av fortida vårt grep om samtida? Eller verre: Kan det gåtefulle ved fortidas selvforståelse føre til at vi blir gåtefulle for oss selv? Hva skal vi i så fall gjøre med relativismen, den grunnleggende usikkerheten på vårt eget perspektiv som historisk innsikt kan gi, fordi den viser oss tidas og språkets – og dermed vår egen – uopphørlige forandring?

Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo, spesialist på kriminalhistorie, kultur- og kunnskapshistorie. Musikkinteresserte kjenner ham som en habil, lidenskapelig og velformulert anmelder i NRK P2 og Morgenbladet. I tillegg er han en aktiv debattant, fra teoretiske diskusjoner i Historisk tidsskrift til mer lettbente flaneringer på Facebook. Hans underholdende stil og teoretiske tyngde er godt representert i boka, noe som gjør den velegnet for et bredere publikum.

Bokas første fire kapitler handler om «historiografi», fagets egen historie. Sandmo følger tradisjonell epokeinndeling fra de første grekerne i antikken, via middelalderen til renessansen og opplysningstida. Med et vell av gode eksempler blir vi kjent med europeiske historikere fra Herodot og Tacitus til Herder og Ranke.

Erling Sandmo minner om at han forenkler. Likevel virker boka etterrettelig. Noteapparatet henviser interesserte lesere videre til relevant fordypning. Sandmo vier særlig oppmerksomhet til hvordan Augustin ved inngangen til middelalderen formulerer en platonsk-kristen idé om at historien har retning, en dypere mening, gitt av Gud. Augustins verk om Gudsstaten etablerer et skille mellom det forgjengelige og det evige i historien. Skillet utfordres først i renessansen, ved at det åpner seg et mellomnivå – historien framstår igjen usikker, uten bestemt slutt. Seinere blir Augustins dualisme også utfordret av opplysningstidens teoretikere, blant annet ved virkningsfulle ideer om menneskeåndens framskritt i historien.

Et avgjørende tidsskille er Leopold von Rankes berømte setning fra 1824, om at historikere søker å framstille «wie es eigentlich gewesen», hvordan det egentlig var. Setningen ble definerende for historiefaget. Men Sandmo bruker resten av boka til å vise hvor problematisk en slik setning er.

Hvert kapittel starter med bilder og tekster som understreker bokas lange sveip og dristige sammentrekninger av teoretiske og historiske forløp. Sandmo følger fagets videre utvikling gjennom positivisme, marxisme og mentalitetshistorie fram til poststrukturalismens problematisering av sannhetsbegrepet. Som teoretikere i andre humanistiske disipliner, for eksempel i et fag jeg kjenner bedre, litteraturvitenskap, blir Erling Sandmo stående ved en slags pragmatisme, altså et vitenskapssyn uten en fast teoretisk posisjon, som velger innfallsvinkel etter forskningsobjektets særpreg.

Mens generasjonen foran i større grad mente å kunne nærme seg overgripende, allmenne vitenskapelige sannheter, førte debattene i Sandmos (og min) studietid, helt inn i den nevnte debatten i Historisk Tidsskrift på 2000-tallet, til en større skepsis til språklig etablert sannhet. Diskursanalytisk tilnærming, som enkelt sagt legger mer vekt på å studere språklige ytringer i kontekst, har skjerpet årvåkenheten for at historieskriving alltid også er en del av en maktpolitisk interessekamp.

Her kunne Sandmo brukt eksempler fra norsk etterkrigshistorie, for tida aktualisert av dramaserien «Kampen om tungtvannet», der framstillingen av Norsk Hydro nettopp antyder problematiske koplinger mellom stat, næringsliv og historie. Bedriften endret behendig taktikk etter krigens vindretninger – noe som påvirket hvordan historien ble skrevet etter krigen. Men norsk krigshistorie faller utenfor Sandmos ramme.

Et sentralt punkt er hvordan man kommer fra enkle observasjoner, «protokollopplysninger», til bredere historiske fortolkinger av hva som skjedde. Universitetene opplever nå en naturvitenskapelig ekspansjon, også i humanistiske fag. Slik sett forbauser det meg at Sandmo aldri diskuterer det naturvitenskapelig opplagte, at Nils Mattsson kan ha sett en øgle! Men han er altså snublende nær, ved å vise hvordan historiefaget utfordres utenfra. Framveksten av «globalhistorie» viser hvordan snever vestlig, menneskesentrert tankegang også utfordres av kinesisk historieforståelse, hvor mennesket ikke står like selvsagt i sentrum. Skulle jeg ønske meg noe mer, er det at det norske fagmiljøet i større grad bidro til å anvende en slik type kunnskap, for eksempel på vår forståelse av de historiske konsekvensene av klimaendringene (se kommentaren på side 2).

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Fakta

Sakprosa

Erling Sandmo

Tid for historie

Universitetsforlaget 2015, 240 sider

Artikkelen er oppdatert: 12. januar 2015 kl. 14.08
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.
Lørdag 29. desember 2018
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.
Lørdag 22. desember 2018
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.