Lørdag 20. desember 2014
I lyset: Adolph Tidemand plasserer predikanten i bildet høyt opp mot lyset. «Haugianere» (her i utsnitt) ble malt i 1848. Foto: J. Lathion, Nasjonalmuseet
Sammenbøyd
Opplyst: Adolph Tidemands «Haugianere» peker mot en glemt historie, Martin Luthers idé om det allmenne ­prestedømme.

Essay

Helt fra jeg fikk anledning til å studere Adolph Tidemands «Haugianere» nærmere i sommer, har jeg undret meg over hvordan lyset strømmer ned gjennom åpningen i taket øverst i røykstova og treffer boka predikanten holder i hendene. Har han tatt en pause i lesningen? Han holder boka med sidene vendt ned, med permen mot seg, slik at boka danner et lite tak under taket. Lyset fortsetter ned mot gulvet, nærmest som om det risler ut av skyggen under den åpne boka, ned mot skammelen han står på, og videre mot steingulvet.

I bildet finnes også andre linjer og bevegelser. Ingenting tyder på at forsamlingen er så støyende eller lokalet så stort at legpredikanten trenger en skammel for å bli hørt. Likevel plasserer Tidemand ham høyt opp mot lyset, slik at bildet, om man følger retningen i enkelte av de lyttende ansiktene, former linjer nedenfra og opp mot predikanten og åpningen i taket. Andres blikk følger nedadgående retninger, noen med stort alvor, på grensen til fortvilelse, de er oppgitt, sammenbøyd.

Hva tror de?

*

Er det slik at enkelte bilder og tekster er så velkjente at de blir oversett, slik Magne Malmanger antyder i essayet i dagens avis? Kanskje likner ord og uttrykk som «reformasjon», «luthersk tro» og «protestantisme» på bildet «Haugianere», ved at de gir form til noe så kjent at vi ikke lenger ser det klart? Må de forstås på en annen måte?

Om tre år, i 2017, feirer Den norske kirke og andre lutherske kirker fem hundre år. Reformasjonen startet med at Martin Luther (1483–1546) publiserte 95 teser mot avlatshandelen i 1517. Kanskje slo han dem opp på kirkedøra i Wittenberg, men tesene ble framfor noe spredd på papir. Etter Johann Gutenbergs gjennombrudd i boktrykkerkunsten noen år tidligere, økte antall europeiske trykkerier fra noen få til flere hundre.

Avlat ga mulighet til å kjøpe seg fri fra synd og skyld, en innbringende praksis for den katolske kirke mot slutten av middelalderen. En stor del av pengene gikk til paven i Roma. Med tesene og forsvaret for dem, angrep Luther ikke bare avlatshandelen, men pavens maktmisbruk. En offentlig disputt i Leipzig i 1519 overbeviste pavens menn om at Luthers lære nærmet seg kjetteri. Paven truet med bannlysing, utestengelse fra kirkelig fellesskap.

I stedet for å la seg tvinge til taushet, handlet og skrev Luther i et rasende tempo. I løpet av noen måneder i 1520 utga han tre av reformasjonens hovedtekster, blant dem «Skriftet til den kristne adel av den tyske nasjon». I opplag på flere tusen kunne de bli utsolgt på få dager. Spredningen av Luthers tanker, formulert på et tysk folk kunne forstå, foregikk i akselererende vekselvirkning med ny trykketeknologi. Ved flere trykkerier utgjorde Luthers skrifter en stor del av oppdraget første del av 1500-tallet.

*

Selv er jeg født inn i det lutherske, døpt for mer enn et halvt århundre siden. Den gangen, i 1960, omfattet statskirken nesten hele befolkningen, over 96 prosent. Ved inngangen til 2014 var andelen sunket til 75 prosent. Endringene skjøt fart med innvandringen etter årtusenskiftet. Hvis troen er knyttet til menneskers erfarte opplevelser av fellesskap – omkring fødsel, oppvekst, samliv, død – hva gjør da endringene med menneskers tro i Norge?

Hva er tro? Er det teoretisk å holde et utvalg tekster og dogmer for sanne, nesten på en vitenskapelig måte, som mange synes å mene? Eller er tro først og fremst praksis, å delta i gudstjenester, bønn og ritualer?

Er troen personlig, individuell? Eller er den kollektiv, knyttet til fellesskap?

Jeg vokste opp uten verken sterk teori eller praksis. En ungdomsbevegelse i Indremisjonen rev meg riktignok med noen år på slutten av tenårene, slik at jeg ble motivert til å studere teologi. Men da jeg tre år seinere ga opp teologien og fortsatte med filosofi- og litteraturstudier, ble troen, både teoretisk og praktisk, mindre viktig. Jeg meldte meg ikke ut av statskirka, men jeg har heller ingen sterk affinitet til den, ut over en tilknytning til tekster, musikk og kunst som springer ut av luthersk tradisjon: Bibelen, salmene, Bach, Ibsen, Bergman og Solstad, for å nevne noen. Det som i tenårene utspant seg som tro, i religiøs praksis, gjenfinnes som rester i en litterær praksis.

Hva jeg tror? Vanskelig å si. Jeg arbeider med saken. Leser. Fra et sted utenfor kretsen av personlig kristne betrakter jeg skikkelsene i Adolph Tidemands maleri.

*

Stridsskriftet «Til den kristne adel av den tyske nasjon» som Luther skrev sommeren 1520, begynner med et gammelt litterært grep. Han presenterer seg som en narr og siterer apostelen Paulus: «Den som vil være vis, må bli en narr». Narren eller dårskapen er kjent fra den fremste lærde i Luthers samtid: Erasmus av Rotterdams «Dårskapens lovtale» (1509), viser nettopp narraktighetens forbindelser til Det nye testamente. Liknende figurer finner vi hos Shakespeare, i et av verdenslitteraturens hovedverker, «Kong Lear», om lag hundre år seinere.

Luther er klar over det uhyrlige i at han, «stakkars, simple mann» drister seg til å henvende seg til storfolk som paven. Samtidig gjør han narr av den katolske kirkens leder. Rollene byttes om. Teksten veksler mellom å understreke Luthers autoritet – han er tross alt presteviet og har doktorgrad i teologi – og narrens underdanighet. Luther har ikke annen politisk makt enn den tyske fyrster eventuelt sikrer ham. Bare noen måneder seinere, ved riksdagen i Worms 1521, blir Luther lyst fredløs av den tyske keiseren. Kurfyrsten av Sachsen tilbyr Luther beskyttelse. Seinere reiser Luther aldri ut av Sachsen. Hvem som helst kunne drepe ham utenfor.

Skriftet til den tyske adelen står slik sett om liv eller død. Fra første avsnitt er perspektivet på legfolkets side, som ifølge Luther kan bli Guds redskap når «den geistlige stand» er blitt sløv – og dermed farlig. Maktutøvelsen til presteskapet, som blir beskrevet gjennom nærmere tretti punkter i teksten, er forankret hos paven i Roma, som setter geistlig makt over verdslig makt. Paven påberoper seg enerett til å fortolke Den hellige skrift. Og han gir seg selv enerett til å innkalle til konsiler, kirkemøter, som var de eneste som kunne utfordre pavens makt. Ved å forskanse seg slik, skriver Luther, driver pavens menn «med all slags skurkestreker og styggedom […] maskespill og spillfekterier […] listige revestreker og spøkelsesvesen.» Han sparer ikke på ordbruken i skildringen av det han i økende apokalyptiske vendinger kaller «helvetes fyrster».

Tanken om «det allmenne prestedømme» utgjør Luthers hovedangrep. Han godtar kort og godt ikke skillet mellom «pave, biskoper, prester og klosterfolk» på den ene siden og «fyrster, adelsmenn, håndverkere og bønder» på den andre siden: «Alle kristne er av geistlig stand», slår Luther fast og henviser igjen til Paulus, som ser kirka som ett legeme, hvor alle lemmene tjener hverandre.

Seinere i adelsskriftet peker Luther på at det var blitt vanlig blant tilreisende å kysse pavens føtter. Han ser dette som en ukristelig, ja antikristelig praksis. De som kysser er jo hundre ganger mer verdt enn paven! Han minner om at Jesus vasket disiplenes føtter, ikke motsatt. Slik kontrasterer Luther realistiske skildringer av hva som foregår rundt ham, med hva enhver kan lese i Det nye testamentet. Hvis de kan lese. Det forutsetter leseopplæring – og at Bibelen fins på et annet språk enn latin. I forlengelsen av reformasjonen ble utbredelsen av lesekunnskap en hovedsatsing i lutherske kirker.

Luther minner om en rekke bibelsteder som taler om at medlemmer av en menighet skal prøve hverandre; sagt på en mer moderne måte, utøve kritikk. Han viser også til at dette skjedde i praksis, for eksempel mellom Peter og Paulus. På punkt etter punkt utfordrer Luthers skrift den hierarkisk oppbygde makten med konkrete lesninger.

*

Man kan innvende: Låste ikke protestantismen seg i tilsvarende maktstrukturer, med innføring av enevelde og sensur, for eksempel i Danmark-Norge, de neste 200 årene? Jo, det er riktig. Men igjen lot både sekulære og religiøse krefter seg inspirere av de samme kildene som Luther. Pietismen ble i nordisk litteratur utskjelt fordi den stivnet i sine former i løpet av 1800- og 1900-tallet. Men den begynte som en radikal bevegelse nedenfra. Etter hvert kombinerte pietismen opplysningsidealene med personlig fromhet. Pietismen oppsto i Tyskland på 1600-tallet, og fikk sin viktigste norske skikkelse i Hans Nielsen Hauge (1771–1842) på slutten av 1700-tallet. Hans opplysningsvirksomhet brøt med konventikkelplakaten, som forbød oppbyggelige møter uten sokneprestens godkjenning. Nettopp et slikt møte skildres i Adolph Tidemands «Haugianere», seks år etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842.

Hauges etterfølgere ble kalt «lesere». Etter hans død opprettet legfolk stiftelser til spredning av oppbyggelig litteratur. Den svenske Evangeliska Fosterlands-Stiftelsen (EFS) og Den norske Lutherstiftelse (seinere Indremisjonsselskapet) ga støtet til noen av de største legmannsbevegelsene i Skandinavia. To viktige forfattere har sine røtter i disse bevegelsene, P.O. Enquist og Dag Solstad. Noe liknende skjedde med dem som med meg: Det lavkirkelige verdensbildet fra barndommen ble knust i møtet med moderne erfaringer, ved inngangen til voksenlivet – «men jeg kunne bruke alle bitene,» som Enquist sier i et intervju.

Man kan si at Solstad bruker slike biter i «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896». Romanen slutter med at et stort gap åpner seg mellom ham og formødrenes tro. Mønstre i boka minner om motsetningene i Luthers skrift. I Telemark foregikk en århundrelang kamp mellom bønder og embetsmenn, mellom periferi og sentrum. Tidligere i Bokmagasinet har jeg skrevet om slike spor både hos Solstad og hos Kjartan Fløgstad, særlig i hans framstilling av barokkens protestantiske kirkekunst, i romanen «Kron og mynt» (1998), som trekker linjer til EU-kampene. Brussel er det nye Roma.

*

Luthers mesterskap besto i å skildre ulikhet og urettferdighet på så realistiske måter at folk innså at de måtte handle. For å mobilisere er det imidlertid ikke tilstrekkelig med beskrivelser av virkelighet alene. I det monumentale verket «Mimesis», om realisme i vestlig litteratur, peker Erich Auerbach på at den bibelske realismen i evangeliene kolliderer med antikkens høystil: Evangelistene ser dagsaktuelle, hverdagslige hendelser som historiske verdensbegivenheter. Kollisjonen mellom stilarter skjer blant annet ved at folk av lav rang komme til orde, midt i den opphøyde tragedien, lidelseshistorien. En tjenestejente utbryter til Peter ved bålet, kvelden før korsfestelsen: «Du var også med denne Jesus fra Nasaret». Han nekter. Det oppsiktsvekkende bruddet med antikkens stilideal bidrar til Peters flertydige status som tragisk helt, ved siden av Kristus-skikkelsen. Ifølge katolsk tradisjon er Peter selve klippen, den første paven. Auerbach viser hvordan motstridende, undergravende krefter finnes i tekstene fra begynnelsen.

Når Fløgstads forbilde, den franske forfatteren François Rabelais, femten hundre år seinere, omtrent samtidig med Luthers hovedverker, skriver sine subversive historier om Gargantua og Pantagruel, er han inspirert av hvordan seinmiddelalderens prekentradisjoner lar motsetninger fortsette å dirre. «Prekenene er på en gang grovt folkelige, rått kreaturlig realistiske, lærde og oppbyggelige på sin bibelsk-figurale fortolkende måte», skriver Auerbach. Han finner en slik prekentradisjon i seinmiddelalderens folkelige tiggerordener, nettopp der Luther var opplært. Luther var augustiner-eremitt i Erfurt før han ble professor i Wittenberg. Og han kjente som nevnt godt til hvordan lærde humanister som Erasmus videreførte denne tradisjonen.

Derfor assosierer jeg fra Rabelais til Luther når jeg leser adelsskriftet, med dets burleske virkemidler, med kaskader av groteske skjellsord mot Paven. Han omtales vekselvis som «den godeste Griskhet», «den stakkars sarte Griskheten», «vår kjære romerske Griskhet» og «Hans umåtelige Griskhet». Luthers apokalyptiske retorikk eskalerer, først omtaler han pavemakten generelt som Anti-Krist, etter hvert, i løpet av 1520–21, retter han stadig sterkere anklager mot paven som person. Pave Leo den tiende blir et avgjørende endetidstegn.

*

For meg som leser, i 2014, gjør imidlertid Luthers saktmodige realisme i andre deler av adelsskriftet mer inntrykk enn hans grove stil. Luther skildrer prester som sliter med kyskhetsløftet. Luther evner å se de svake, også blant egne kolleger, midt i den geistligheten han ellers skjeller ut. Enkelte prester avholdt seg ikke fra ekteskapet, slik paven påbød, men slet ifølge Luther tungt med kone, barn, arbeid og svart samvittighet. «Likevel er det ingen som gjør noe for å hjelpe», skriver han stillfarent og sørgmodig, «enda det ville være en meget enkel sak å gjøre det». Selv vil Luther berge sin samvittighet «og snakke rett ut». Han kombinerer igjen hverdagslige beskrivelser av menneskers livsvilkår med bibelutlegning. Sølibatet er dårlig forankret i tekstene, mener han. Paulus skriver tvert imot om «løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet» som «forbyr folk å gifte seg».

Denne delen av adelsskriftet viser hvorfor Luther fungerer som forbilde for dem som legger vekt på å handle etter egen samvittighet framfor blindt å adlyde tradisjonen – for eksempel i kirkas evinnelige strid om presters legning, partnerskap og ekteskap. Luther understreker at det å følge samfunnets ordninger må kombineres med «den enkeltes eget skjønn». Seksuell avholdenhet vil han gjøre til en valgfri sak.

For all del, også lutheranere har støttet opp om kirkelige ordninger. Etter grusomme erfaringer under bondeopprørene ved midten av 1520-tallet, knyttet Luther og hans medarbeidere seg sterkere til fyrstemakten, noe som førte reformasjonen i konservativ retning. Men det revolusjonære innholdet i adelsskriftet og andre tidlige Luther-tekster satte i gang noe som ikke lot seg stoppe.

*

Etter forfattere som Enquist, Solstad og Fløgstad, kommer det stadig bøker av høy litterær kvalitet med forbindelser til evangeliene og luthersk tradisjon. Romanen «Guds barn» av Lars Petter Sveen har med rette fått stor oppmerksomhet i høst. Boka skildrer realistisk kampen mellom det gode og det onde i mennesker og miljøer på Jesu tid, på en måte som likevel gir den preg av å være en samtidsroman.

Rett før jul kom Cathrine Knudsens «Manuell», hvor handlingen mer åpenbart er lagt til samtida. «Manuell» er en kompleks roman som bør leses mest mulig fordomsfritt av alle som ønsker å forstå hvordan omsorg praktiseres – eller ikke praktiseres – i et samfunn som det norske. Boka stiller grunnleggende spørsmål ved antropologien, menneskesynet, ikke bare i omsorgsyrkene, men generelt, i kulturen, i språket.

Hvorfor skal vi bry oss om andre? Hva utgjør et fellesskap? Boka nærmer seg spørsmålene like forsiktig som Adolph Tidemand i «Haugianere». Fra realistiske skildringer av nære familierelasjoner beveger boka seg mot noe den kaller «det hellige» – som en slags mangel ved mennesket, en forutsetning for å se skrøpelige individer som del av noe større. Etter at romanen har skildret mennesker rundt henne, utbryter fortelleren Cara Alona gåtefullt:

Plutselig skjønner jeg dette enkle, hele religionens grunnlag, hele det evangeliske budskap. Og nå forstår jeg: det er umulig å forstå for den som ikke allerede har forstått på en annen måte.

Hvordan komme dit, at man forstår «på en annen måte»? Cara Alona formulerer seg, i likhet med Luther og bibelske tekster, åpent, paradoksalt – og tenksomt, ikke minst om relasjonen til sin egen far. Hun skildrer tilstander i barndommen der hun nærmest svevet over senga og erfarte «en slags guddommelig tilstand inne i mitt eget kjøtt og blod, langt der inne gravde jeg ut noe for framtida». I dette utgravde leser jeg en mulighet til å forstå menneskelig eksistens på en annen måte.

Romanen «Manuell» utspiller seg i det hverdagslige, i nåtid, blant mennesker som kan likne dem vi ser i «Haugianere» eller Tidemands beslektede maleri «Nattverdens utdeling i en hardangersk røykstove»: Skikkelser i det ytterste mørket – eller sammenbøyd over et opplyst gulv.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Fakta

Reformasjonen

• «Haugianere» (1848) av Adolph Tidemand viser en forsamling som få år tidligere var ulovlig. Konventikkelplakaten (1741) forbød legmenn å holde møter uten sokneprestens samtykke. Opphevelsen av forbudet i 1842 la grunnlag for forsamlingsfrihet for religiøse og politiske bevegelser.

• Bokmagasinets hovedanmelder Tom Egil Hverven leter etter røtter for motivet i «Haugianere». Han finner dem i Martin Luthers idé om «det allmenne prestedømme», tanken om at enhver kristen kan være prest. Luther oppfordret hver og en til å lese og gjøre seg opp en egen mening. Han kritiserte rådende maktforhold og bidro til en samfunnsmessig omveltning.

• Luther formulerte ideen om det allmenne prestedømme i «Skriftet til den kristne adel av den tyske nasjon» sommeren 1520, da striden om avlatstesene ble akutt. Paven truet med å bannlyse ham, kaste ham ut av den katolske kirke. Adelsskriftet er Luthers forsøk på å mobilisere tyske fyrster i kampen mot pavemakten. En av dem ga Luther tilflukt på slottet Wartburg. Der begynte Luther oversettelsen av Bibelen – slik at folk kunne lese selv.

• «Skriftet til den kristne adel» og lutherske kirkers pedagogiske program for leseopplæring bidro ikke bare til en kirkelig revolusjon. Teksten viser også Luther som en sprelsk retoriker. Blandingen av satire og realisme kommuniserer med annen litteratur, helt fram til Cathrine Knudsens ferske roman «Manuell».

• Kilder: «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», (Utv. ved Tarald Rasmussen), Pax 2004; Erich Auerbach: «Mimesis», Gyldendal 2002; NOU 2006:2, «Staten og Den norske kirke»; Cathrine Knudsen: «Manuell», Pelikanen 2014.

Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.
Lørdag 29. desember 2018
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.
Lørdag 22. desember 2018
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.