Lørdag 29. november 2014
Gripende: Anne Helene Guddal får leseren til å stanse opp. Foto: Øystein Haara
Enestående debut
I harde blåsten: Anne Helene Guddal portretterer ensomheten som ei bergfast furu i nordavind.

Anmeldelse

Den romantiske klisjeen sier at ensomme poeter skriver om ensomhet. Ensomhet er en folkesykdom, hevder fagfolk, uten å mukke. Ifølge statistiske undersøkelser er en av fire nordmenn ensomme. Rare greier, tenker jeg, mens jeg leser Anne Helene Guddals debutbok, at noe så vanlig stadig vekk skal holdes så usagt.

I Guddals dikt fremstår ensomheten som ei bergfast furu i nordavind. Ikke mye romantikk i den blåsten. Et stykke på vei kan jeg se at diktene handler om det uforsonlige. Titteldiktet går sånn:

Også det uforsonlige finnes

i alt det som ikke kan annet

enn å strekke seg uforferdet framover

står noe glasshardt med ryggen til

Er det kroppsjelas determinerte bevegelse mot døden som identifiseres i disse verselinjene? Kanskje også et lyskast og en avsløring av det som strekker seg «uforferdet framover»? Det glassharde kommer brått på! Jeg leser diktet om det uforsonlige med «en taus kunnskap», som Guddal senere henviser til, en kunnskap som har opphevet det falske skillet mellom natur og menneske. Der begynner kjærligheten med forløsningens skrik.

I denne debutboka veksler dikt med mini-essays, poetiske replikker, lyriske undersøkelser, aforismer, drømmesekvenser og prosadikt, til tider på dialekt (Guddal er fra Kattfjord i Troms). Fra side til side noterer jeg stadig nye retoriske virkemidler. Tekstenes innbyrdes forhold viser en poet som har et godt øre for dynamikkene mellom form og innhold, for eksempel med lydlike ord i korte horisontale forløp (sitre, stirre, sutre, stritte). Setningene til Guddal er ofte kunstverk i seg selv, men ikke selvspeilende, slik en viss poetisk flinkhet kan resultere i, snarere radikale og risikable setningsbygninger: «På isolatet slår tida som hjerteslag i veggene». Kjenn bare på det isolatet, planta midt i brystet.

Flere steder erfarer jeg hvordan Guddal i diktene går så tett på sin tematikk at ordene blir til fysiske sansninger. Motivet i samlingen kan sies å befinne seg i skyttelbevegelsen mellom en streng hverdag og et sykehus, med små gledesglimt av vennskap innimellom. I dette poetiske universet finnes det også åpning for en utadvendt holdning, ja en politisk kritikk jeg ikke har sett formulert siden Georg Johannesens tid:

Unngå for all del å bli sitert på kalendre. De selges bare til husmødre for gode formål uten politisk gjennomslagskraft. Selgerne banker på dørene om formiddagene når ingen burde vært hjemme.

Guddal har skrevet en diktsamling som oppviser kunstnerisk modenhet og språklig rikdom, og den stimulerer til kritikk. For det finnes noen tekster her som ikke er gode nok, men de er interessante nok. Poeter med så mye å fare med bør gripe muligheten til å utmeisle uanselige tekstpassasjer med større omhu, sånn at de danner godt sansede pauseringer, klare avsporinger eller stilistiske fortetninger.

For ujevnheter i et diktverk kan bidra til en annen pusterytme: Dantes komedie ville aldri blitt et mesterverk med en lang virkningshistorie om den store poesien fra 4. og 6. sang var normen for verket. Så «svakheter» i et diktverk er en forutsetning for at den språklige styrken skal nå inn til det skapende hos leserne; en type overgivelse som skjer åpenlyst i diktet på side 59, der jeget går mot stupet og oppdager noe avgjørende.

Også på innholdssiden i Guddals bok finnes det noe ubearbeidet som stålsetter mening mer enn å frigjøre dikt og lesning, for eksempel i det store og suverene diktet om ensomheten. Der fører en litt bastant form for selvrefleksjon til at det uforsonlige må opp på sokkel.

Jeg skriver det varsomt og med respekt: Anne Helene Guddal har et stort forfattertalent. Erkjennelsesarbeidet er gripende og uttrykket for det så overbevisende at jeg flere ganger under lesningen må stanse opp og områ meg. Innflytelser fra Gunvor Hofmo, Tor Ulven og nevnte GJ kan spores, men denne poeten har allerede etablert et selvstendig poetisk univers, og hun kan uttrykke sin ethos med en viss myndighet: «Jeg kan ikke slutte å tenke på tilgivelse. Det er et alt-/ for stort ord for noe det er altfor lite av. Overdrivelser/ aksepterer jeg bare i diktning.»

Det siste diktet hever debutboka til et svært høyt nivå, for der, med enkle ord og på dialekt, spidder poeten alle tenkelige tendenser til innkapslet erfaring og gjør poesi til et akutt vitnesbyrd.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

poesi

Også det uforsonlige finnes

Kolon 2014, 88 sider

Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.