Lørdag 22. november 2014
Flanerende mot fortida: Paris’ Passage des Panoramas, 2011. Foto: wikicommons
Et passasjeverk
Kritikeren: Denne antologien kommer til å inspirere generasjoner av nordmenn til å tenke med Walter Benjamin.

LITTERATUR

Walter Benjamin tok sitt eget liv i 1940, på flukt fra nazistene. Han var på den tida overhodet ingen kjent skribent, men to av hans venner, som maktet å flykte, satte stor pris på ham: Theodor Adorno og Hannah Arendt. Ikke før i 1955 ga Adorno ut noen bind med hans skrifter, og det varte helt til 1969 før Arendt ga ut de første engelske oversettelsene. Omtrent på samme tid begynte det møysommelige arbeidet med å samle inn alt han hadde skrevet, som var spredt over nedlagte tidsskrifter og mer eller mindre forsvunne manuskripter, til noe som smått om senn har blitt 14 bind med samlede skrifter, og seks bind med brev. I 1975 fikk vi den første norske versjonen: Torodd Karlsten samlet noen av Benjamins tekster og ga boka navn etter den mest kjente: «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Jeg vil tro det er den boka som oftest er lest i filler, i den gjennomsnittlige norske litteraturviterens bibliotek. Det er nemlig først og fremst litteraturvitere som har interessert seg for Benjamin, og det til tross for at han selv var like mye av en filosof, medieanalytiker, sosiolog eller teolog. Filosofene lyser med sitt fravær, med ett vakkert unntak: Tromsø-filosofen Dag T. Andersson, som har skrevet en rekke fine arbeider om Benjamin.

På 1990-tallet gjorde forlaget Pax en heroisk innsats: De ga ut Benjamins avhandling om det tyske sørgespillets opprinnelse, en ytterst utilgjengelig tekst fra 1926 som tar for seg noen 1600-tallsdramatikere som ikke lar seg oppføre. Videre ga Aschehoug ut de betydelig mer lettleste «Enveiskjøring» og «Barndom i Berlin rundt 1900», der Benjamin forsøker å skrive aforistisk-litterært, med innslag av selvbiografi. Nå gir Vidarforlaget ut to bind med «Skrifter i utvalg», på rundt 900 sider. Det er på alle måter snakk om et storverk, som gir en bred presentasjon av Benjamin fra begynnelse til slutt; eller, rettere sagt, fra slutt til begynnelse, ettersom man har valgt å sortere tekstene i omvendt kronologi. Man har ikke tatt med det som allerede finnes på norsk, med unntak av nyoversettelser av slikt som fantes i Karlstens antologi. Her finnes en real bit av det såkalte Passasje-verket, en klipp-, sitat- og notissamling om «Paris, 1800-tallets hovedstad», som Benjamin arbeidet med siden han dro fra Berlin til Paris på 1930-tallet, og en lang rekke av hans kjente arbeider, men også mindre kjente stykker hentet fra hans samlede verk, tekster som aldri ble publisert.

Arild Linneberg har vært redaktør for dette storverket, han har også oversatt de fleste tekstene, men har i tillegg samlet en tropp av andre oversettere. Sammen med Janne Sund har han også skrevet en 80 sider lang innledning, der vi får innblikk i Benjamins liv og verk. Jeg har ikke gransket oversettelsene, men det redaksjonelle arbeidet er imponerende, framfor alt fordi man ikke nøyer seg med de vanlige paradenumrene, men har lett fram smått og stort fra alt det Benjamin aldri publiserte. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at man kunne ha kostet på seg en noe mer utførlig presentasjon av hver tekst: i hvilken sammenheng teksten ble skrevet og ble publisert, eller var tenkt å bli publisert. Benjamin skrev to magisteravhandlinger og en doktorgradsavhandling før han ga opp sin akademiske karriere, som han uansett hadde vært skeptisk til, hele tida. Deretter publiserte han utelukkende i aviser, tidsskrifter og radio, iblant under pseudonym, og det er alltid interessant å vite hvem han henvender seg til. De siste årene hadde han egentlig bare ett forum: «Zeitschrift für Sozialforschung», Frankfurterskolens tidsskrift, som på den tida hadde emigrert til New York, mens Benjamin ble værende i Paris.

Flere av de mest kjente tekstene, som «Kunstverket i reproduksjonsalderen», er skrevet for dette tidsskriftet. Benjamin gjorde også noen «exposéer» av sitt Passasje-prosjekt for dette forumet; den mest utførlige versjonen av «Paris, 1800-tallets hovedstad» har Howard Eiland og Michael W. Jennings uropt til kronen på verket av Benjamins litteraturkritiske arbeider på 1930-tallet. Eiland & Jennings ga tidligere i år ut kjempebiografien «Walter Benjamin. A Critical Life», som Linneberg & Sund har rukket å få med i sin litteraturliste. De to amerikanerne har også ansvaret for det engelske utvalget av Benjamins «Selected Writings», som kom ut i fire bind; norske lesere kan gratuleres over antologien fra Linneberg og co., som, av alle verdens oversettelser og representative utvalg med Benjamins tekster, nok kommer på en god andreplass, etter den engelske.

I det norske utvalget får vi tre «konvolutter» fra Passasjeverket, «Mote», «Samleren», «Erkjennelseteoretisk; en framskrittets teori», nærmere 100 sider. Vi takker for det! Jeg hadde vært enda mer takknemlig om den nevnte «exposéen» også hadde vært med. Nå er det naturligvis antologiens lodd å bære å kritiseres for alt som er inkludert, og som ikke er inkludert. I dette tilfellet kan det virke smålig, med tanke på at utvalget er så rikt. Men det er noe med at mye vil ha mer. Jo mer jeg har lest i denne antologien, jo mer har jeg ønsket meg: Også noen av Benjamins brev, særlig de til Adorno, eller hans storslåtte essayer om Karl Kraus og Eduard Fuchs, begge fra 1930-tallet, gjerne hans tidlige essay om Hölderlin, eller noe fra hans første avhandling om den tyske «kunstkritikken» under romantikken. Jeg hadde gjerne byttet «Kommentarer til dikt av Brecht», som ikke tilhører Benjamins tetteste tekster, mot den Brecht-inspirerte «Forfatteren som produsent». Osv.

Man har, som sagt, valgt å presentere antologien i omvendt kronologi. Tanken er vel at man på det viset lever opp til den «historiens engel» som, ifølge den niende av de historiefilosofiske tesene – som man tror var det siste Benjamin skrev – vender ryggen til framtiden, for å skue utover de «ruinene» vi kaller historie. Nå spiller jo ikke dette så stor rolle i en antologi, som man uansett kan hoppe rundt i etter eget behag. I innledningen vender ikke Linneberg & Sund ryggen mot framtida, men de følger heller ingen streng kronologi når de gjør sine nedslag i Benjamins liv og verk. I stedet leser de «på kryss og tvers». De farer så å si omkring, hvilket vi vel må si er i tråd med Benjamins forkjærlighet for flanørens blikk og estetikk. De forsøker dermed å leve opp til det som de slår fast at er karakteristisk for Benjamin, nemlig at «fremstillingen er innbegrepet av metoden»: Det man sier henger sammen med hvordan man sier det. De lykkes utmerket med dette, selv om de iblant fristes til stilgrep som sier mer om norske akademikeres privilegier enn om Benjamin: «På torget i Weimar sitter vi og oversetter Benjamins beskrivelse av torget i Weimar.» «Vi sitter på flyet til New York og skriver om New York.» Den Benjamin som presenteres er ikke den «klisjeen» som utgiverne mener han ble med marxismen på 70-tallet og dekonstruksjonen på 80-tallet. Man vil kle ham i «nye gevanter».

Den nye Benjamin er først og fremst en mangesidig kritiker. Mangesidigheten framgår av at han på ingen måte begrenser seg til litteratur, men også interesserer seg for, eksempelvis, mote og barnekultur, fotografi og film. Kritikeren kommer til sin rett ved at man inkluderer hans andre akademiske avhandling, «Goethes Valgslektskap». Den tar mye plass i antologien, men det er den verdt. Det er også der Benjamin spiller ut kritikken i kontrast til den akademiske kommentaren: «Kritikken søker sannhetsgehalten i et kunstverk, kommentaren søker saksforholdet.» I den første avhandlingen, om «kunstkritikken», hadde Benjamin faktisk hevdet at kritikeren er den som realiserer kunstverkets sannhet. Benjamin gir seg vel med sånne pretensjoner med årene, men det betyr ikke at han slutter å være en sannhetssøkende kritiker. I antologiens innledning kalles han da også en «radikal systemkritiker». Det gjør meg tvilsom: radikal, jo visst. Kritiker, selvsagt. Men «systemkritisk»? Ja, bare dersom man med det mener at Benjamin er kritisk til selve tanken på «system». Jeg tror nemlig Benjamin ville si seg enig med Nietzsche, som i «Avgudenes ragnarok» skriver: «Jeg mistror alle systematikere og unngår dem. Viljen til system er en mangel på rettskaffenhet.»

Innledningen toner ned Benjamins «messianske» og «mystiske» impulser, selv om disse er påfallende gjennom hele forfatterskapet. Den toner også ned, men tar likevel inn slike innslag i den utførlige presentasjonen av Benjamins «mest gåtefulle tekst», den tidlige «Forsøk på en kritikk av volden». Det er likevel ikke mystikeren Benjamin som dominerer, snarere flanøren og samleren: Han som med kritisk blikk vandrer omkring i verdenslitteraturen og verdenshistorien – og samler sine inntrykk i konsentrerte «dialektiske bilder».

Denne antologien kommer til å gi noen generasjoner nordmenn impulser til å tenke med Benjamin. Selv har jeg lest ham med ujevne mellomrom i bortimot 40 år, hver gang med nye tanker som en konsekvens. Denne gangen ble jeg slått av noe jeg ikke kan laste redaktørene for, men som tilfeldigvis er medialt aktuelt. Jeg tenker på noen avsnitt fra «Kunstverket i reproduksjonsalderen» som jeg knapt har lagt merke til tidligere, og som handler om journalistikk. Aviser «litterariserer» livet, hevder Benjamin entusiastisk. Det finnes knapt et arbeidende menneske «som ikke kunne finne anledningen til å publisere en erfaring fra arbeidslivet.» Benjamin hadde vel de avisene han hadde sett i Sovjetunionen i tankene. Jeg kom isteden til å tenke på de kommentarfeltene der våre dagers avislesere får tømme seg for sine idiosynkrasier. Leser man Benjamin «baklengs», med perspektiver fra dagens nettkultur, kan man faktisk finne mye som peker framover. Det handler om livets litterarisering, om den interaksjonen mellom «produsent» og «konsument» som gjør «alle» til «forfattere» og det litterære verket til prosess, snarere enn resultat. Det handler om den «utspredte» sensibiliteten og erfaringer som Benjamin tilskriver filmens virkninger, men som i betydelig større grad gjelder den som stadig er koblet til nettet. Det handler også om Benjamins måte å bedrive sitt Passasje-arbeide: sitater, uendelige kjeder av assosiasjoner, montasje. Jeg ser allerede konturene av en ny Benjamin-klisjé: nettguruen. Hverken jeg eller antologiens redaktører ville like disse altfor nye gevantene. Vi foretrekker ham som kritiker.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

W. Benjamin

• En storstilt samling av den tyske tenkeren Walter Benjamins (1892–1940) skrifter foreligger nå på norsk, gitt ut på Vidarforlaget. Skrifter i utvalg bind I og bind II rommer til sammen 52 tekster. Av disse ble 32 publisert i Benjamins levetid, mens 20 forble upubliserte. Av de 52 skriftene som her er oversatt, er 44 ikke tidligere oversatt til norsk.

• Arild Linneberg har vært redaktør for, og oversetter i, verket. Med seg har han hatt et kobbel av oversettere: Per Buvik, Amund Børdahl, Espen Børdahl, Roman Linneberg Eliassen, Nina Goga, Eirik Høyer Leivestad, Pål Norheim, Robert Bjørnøy Norseng, Frode Helmich Pedersen, Janne Sund og Lars Sætre.

• Arne Melberg er professor emeritus i litteraturvitenskap.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2014 kl. 10.41
Lørdag 21. mars 2020
Isolasjon: Karolina Ramqvist konfronterer sine feministiske reflekser.
Lørdag 14. mars 2020
Urverk: Christoph Ransmayrs refleksjon over tid reiser funda­mentale spørsmål om fornuft, framskritt og forgjengelighet.
Lørdag 7. mars 2020
Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.
Lørdag 29. februar 2020
Samtykket: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret gir et solid innblikk i Giskesaken, men legger for lite vekt på den politiske maktkampen.
Lørdag 15. februar 2020
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.
Lørdag 8. februar 2020
Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.
Lørdag 1. februar 2020
Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.
Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.