Lørdag 20. september 2014
Et annet perspektiv: Fra Peter Handkes stykke «Immer noch Sturm» («Fremdeles storm»), som nå settes opp på Nationaltheatret. Foto: Armin Smailovic
En verdig prisvinner
Kontroversiell: Peter Handke fortjener Ibsen-prisen. Og juryen fortjener kritikk for manglende diskusjon av Handkes forsvar for Serbia og Slobodan Milosevic.

Kommentar

Juryen for den internasjonale Ibsen-prisen feilberegnet hvor kontroversiell tildelingen er. For første gang protesterer forsvarere av ytringsfriheten, som Norsk PEN og Den norske Helsingforskomité, mot en pristildeling til en forfatter. Juryen fortjener kritikk for å unnlate å møte motstandere av prisen i åpen debatt om Peter Handkes engasjement for Serbia og Slobodan Milosevic.

Jeg vil likevel forsvare pristildelingen. Peter Handkes forfatterskap gjør ham til en verdig prisvinner. I tillegg mener jeg at juryens fremste kritiker, forfatteren Øyvind Berg, ville styrket sin argumentasjon om han hadde gjengitt Peter Handke mer nøyaktig. Der Handke i sine tekster står nokså nakent fram, spør og tviler, ser Berg en mer entydig hån av ofrene og hyllest til overgripere fra Jugoslavia-krigene.

Hva skjer i de mest omdiskuterte tekstene? La meg ta en personlig omvei. Først med krigene på avstand, i 2006, reiste jeg til Kroatia og Montenegro. Et par ungdommer møtte meg som avtalt på flyplassen i Dubrovnik. De kom fra området nord i Kroatia for å se til huset der jeg skulle bo i to perioder, til sammen i fem uker. Huset lå over grensen til Montenegro.

Søsknene som møtte meg var av serbisk herkomst, uten utsikter til å kunne leve vanlige liv med skolegang og arbeid nord i Kroatia. Faren jobbet langt unna, vest i Europa. Selv var de to født kort tid før krigen brøt ut i 1991. Jeg spurte ikke detaljert om hva de hadde opplevd, men merket frykten og angsten som en metallisk lukt når vi nærmet oss emnet.

Peter Handkes omdiskuterte essaybok fra 1996 tar utgangspunkt i samme område som de to kom fra, nord i Kroatia. «En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morava og Drina – eller rettferd for Serbia», starter med ødeleggelsen av byen Vukovar ved Donau, på grensen mellom Kroatia og Serbia. Vukovar ble liggende i Kroatia, i likhet med hjembyen til de to søsknene, noen mil unna. Handkes bok, som tar serbernes perspektiv, førte til en debatt som har rast i snart 20 år.

For en nordmann som ikke er vokst opp i Finnmark, er det vanskelig å forestille seg hvor innfiltret identitet, språk og geografi kan være. Handke ble født i Kärnten i Østerrike, der han vokste opp med tysk stefar, uten å kjenne sin egentlige far – og med en mor av slovensk opphav. Somrene tilbrakte han ofte i Slovenia, ikke langt fra vintersportsstedet Kranjska Gora.

Når han i voksen alder, etter oppdagelsen av sin biologiske far, og senere morens selvmord, søker tilbake til hennes røtter, setter det ham i kontakt med en viktig drivkraft: Han er som forfatter opptatt av myter, både de gamle han oversetter fra antikken og de nye han kan være med å skape selv. I «En vinterlig reise …» oppsøker han Serbia, der han kun har vært én gang tidligere. I denne teksten, samt essays og drama som følger, omskaper han Serbia til drømmen om Jugoslavia, ikke bare nostalgisk, som det som var, men som en drøm om det som kunne blitt. Som et middel til dette, vil han bidra til rettferdighet for serberne, som bokas tittel programmatisk antyder.

Fram til høsten 1995 har Handke fulgt konflikten gjennom vestlige medier. Nå, i november, vil han undersøke selv. Reisen ender på serbisk side av elva Drina, ikke langt fra åstedet for Srebrenica-massakren fire måneder tidligere, på den andre siden av grenseelva. Handke publiserer deler av reiseboka raskt i Süddeutsche Zeitung – og rabalderet starter.

For kinopublikum er Handkes lek med myter lettest tilgjengelig i «Der Himmel über Berlin» («Lidenskapens vinger», 1987), en film om to engler som stiger ned over Berlin, som han skrev sammen regissøren Wim Wenders. På den tiden leste jeg, i likhet med flere norske forfattere, forleggere og kritikere, det meste som var utgitt av Handke på norsk, romaner som «Målmannens angst ved straffesparkmerket» og «Kravløs ulykke», den siste om morens selvmord.

I essayet «Ingen annen verden» (1996) peker Geir Gulliksen på hvordan Handkes forfatterskap beveger seg fra en kompromissløs modernisme rundt debuten på 1960-tallet, i retning av det mytiske, eller «åndelige», som Gulliksen kaller det. Uttrykket «åndelig» karakteriserer hvordan Handke etter hvert opphøyer sin egen skrivekunst til et livssyn, hvor fortellingen blir «det mest framstående uttrykket for barnlighet, åpenhet.»

Man burde ikke bli overrasket over at et slikt syn på litteratur kan få et barskt møte med Balkans politiske realiteter. Handkes vekt på et barnlig perspektiv har kommet for dårlig fram i debatten rundt pristildelingen. Slik jeg leser «En vinterlig reise …» fra 1996, er denne synsvinkelen viktig og virksom gjennom hele boka.

Handkes tekster og handlinger i tiden som følger, er i beste fall naive. Han må ha undervurdert symbolkraften: Først besøkte han krigsforbryteren Radovan Karadzic i Pale utenfor Sarajevo i desember 1996. Så undertegnet Handke et opprop til forsvar for Slobodan Milosevic i 2004. Han besøkte i tillegg den tidligere serbiske presidenten fengslet. To år seinere holdt Handke tale i Milosevics begravelse (gjengitt i et Handke-essay av Arild Linneberg her i avisa 18. september). Kontroversen rundt Ibsen-prisen må forstås på bakgrunn av slike handlinger.

For å gjøre det klart: Jeg fester mer lit til framstillingen av Jugoslavia-krigene i Arne Johan Vetlesens bok «Menneskeverd og ondskap» eller Aage Borchgrevinks analyse (VG, 9. september), enn jeg gjør til Handkes presentasjon. Likevel mener jeg det er verdt å forsøke å forstå Handkes tekster. Har han ikke rett i at det skjedde et skifte i vestlige medier i 1995, hvor serberne ensidig ble framstilt som aggressorer? I sin iver etter å forstå det serbiske perspektivet i konflikten, relativiserer han riktignok forholdet mellom overgriper og offer i «En vinterlig reise …». Men senere, i tekster som «Die Tablas von Daimiel», om Handkes besøk hos Milosevic i fengslet i Nederland, finner jeg få slike relativiseringer. En forkortet versjon av essayet ble trykt over åtte sider i Morgenbladet («Møte med Milosevic», 17. mars 2006, oversatt av Jo Eggen).

Essayet har en merkelig finte mot Srebrenicas bestemødre. Men jeg leser den som del av hans nesten absurd detaljfikserte arbeid for å lete opp små, alternative biter i historien om Balkan-konfliktene. Selv om han opptrer som en slags advokat for Milosevic, vender Handke like gjerne tvilen mot fangen i Haag. Handke stiller seg til dels uinteressert i den anklagedes tre timers monolog for ham i fengslet. Også her oppsøker Handke detaljene, trivialitetene utenfor hovedstrømmen av tale fra Milosevics munn. Handkes metode kan leses som en del av et juridisk-litterært prosjekt. Slik Geir Lippestad gikk ut av forsvarerrollen og skrev bok etter rettssaken mot Breivik, går Handke ut av forfatterrollen og blir forsvarer i saken mot Milosevic. Begges bevegelser er diskutable. Men de foregår innenfor rammen av hva en demokratisk offentlighet bør tåle.

Å plassere seg selv som kropp i et landskap, får en til å se ting fra andre vinkler. Ibsen-prisens fremste kritiker, Øyvind Berg, bodde i Sarajevo de siste årene før han flyttet til Norge og skrev den fine diktsamlingen «Gjennom mørketida» (2014). I enkelte dikt og i essayet «Peter Handkes ultranasjonalisme, Ibsenprisen og fascismen», (Vinduet #3/2014) fører Berg et langt, polemisk resonnement mot Handke. Jeg var selv i Bosnia-Hercegovina i 2010. Besøket økte forståelsen for Bergs perspektiv. I Sarajevo er det ikke vanskelig å se at serbisk politikk fremdeles framstår som truende, med serbiske flagg vaiende i de høye åsene over byen, fra samme posisjoner som serbisk beskytning kom fra under krigen, ved private hjem og små butikker i Republika Srpska.

Problemet er at Øyvind Berg i essayet absolutterer en motsatt posisjon, og leser så å si alt Handke har skrevet som et fortsatt overgrep mot bosnjaker og andre grupper i konflikt med serbere. Handkes angrep på vestlige mediers framstilling, blir av Berg ensidig framstilt som nye overgrep mot ofrene.

Handke stiller en mengde spørsmål ved vedtatte fremstillinger, i en stil jeg leser annerledes enn Bergs hardtslående retorikk gjengir. Når Berg skriver at Handke «står på sitt og skjeller ut alle og enhver som måtte mene noe annet,» er det en grov overdrivelse. Heller ikke påstanden om at Handke «hevder at de storserbiske drømmene var mye mindre virksomme enn kroatisk nasjonalisme» er riktig. I den tyske utgaven står det spørsmålstegn etter setningen Berg henviser til. Jeg leser Handkes bok som mer ydmyk, tvilende, både på egne og sannhetens vegne, enn Berg framstiller den som. Også på andre punkter mistolker Berg Handkes tekst; for eksempel når han henviser til Handkes formulering «engasjement for tapere» fra stykket «Immer noch Sturm», og igjen tolker dette som at Handke holder med serberne. Berg unnlater å fortelle at formuleringen er hentet fra en samtale mellom en mor og hennes voksne sønn, der de diskuterer sønnens lidenskap for fotball (!), og sønnen forteller at han alltid holder med taperne. Noe liknende gjelder Bergs bruk av passasjer fra «Die Tablas von Daimiel». Jo Eggens oversettelse i Morgenbladet framstår mye mer nyansert enn Bergs agitatoriske gjengivelse.

Min sympati ligger ikke hos Milosevic eller Serbia. Men etter å ha møtt serbere, blant annet noen ungdommer som i likhet med bosniaker og kroater må leve med de forferdelige spenningene som fins i området, er jeg mildere stemt overfor Peter Handkes forsøk på å forstå et serbisk perspektiv. I mine øyne kan man ikke kalle Handkes tekster verken fascistiske eller ekstremistiske.

Debatten er ikke slutt. Etter prisutdelingen søndag vises «Immer noch Sturm» i Nationaltheatret. Deretter kan vi høre hva Peter Handke, Karl Ove Knausgård og andre har å si på Ibsen-prisens offisielle seminar i Skien mandag. Kommer det fram ting som gjør at jeg bør endre oppfatning, skal jeg alltids finne plass til å fortelle om det.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Fakta

Handke-kontroversen

• Søndag får den østerrikske forfatteren Peter Handke (f. 1942) Ibsen-prisen på 2,5 millioner norske kroner. Regjeringen har fra 2008 ønsket å etablere den blant verdens viktigste teaterpriser. I tillegg til dramaer har Handke skrevet høyt verdsatte romaner og kontroversielle essays.

• Juryen for Ibsen-prisen framhever Peter Handkes mangfoldige arbeid som dramatiker, fra og med «Publikumsutskjelling» (1966). Juryens leder, operasjef Per Boye Hansen, legger vekt på hvordan Handke gjennom åpnende, eksperimentelle stykker utfordrer tradisjonelt, borgerlig teater.

• Etter prisutdelingen viser Nationaltheatret «Immer noch Sturm» («Fremdeles storm») fra 2010. Stykket viser blant annet bakgrunnen for at Handke engasjerte seg så sterkt under og etter Jugoslavia-krigene. Aller mest forargelse vakte det at han holdt tale i Slobodan Milosevic’ begravelse i 2006.

• Forfatteren Øyvind Berg er juryens sterkeste kritiker, med et essay i Vinduet 3/2014 (publisert på vinduet.no, kort versjon i Klassekampen 10. september). Berg mener juryen må gå av. Debatten har rast i flere norske aviser, med viktige innlegg av blant andre Aage Borchgrevink (VG 9. september).

Lørdag 21. mars 2020
Isolasjon: Karolina Ramqvist konfronterer sine feministiske reflekser.
Lørdag 14. mars 2020
Urverk: Christoph Ransmayrs refleksjon over tid reiser funda­mentale spørsmål om fornuft, framskritt og forgjengelighet.
Lørdag 7. mars 2020
Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.
Lørdag 29. februar 2020
Samtykket: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret gir et solid innblikk i Giskesaken, men legger for lite vekt på den politiske maktkampen.
Lørdag 15. februar 2020
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.
Lørdag 8. februar 2020
Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.
Lørdag 1. februar 2020
Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.
Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.