Mandag 15. september 2014
NOW I'M A BRILLIANT MISTAKE: Hva er egentlig ekte med disse artistene, spør Sondre Lerche i dette essayet - om Sondre Lerche. FOTO: Marius Hauge
Studioalbum nummer 7: Sondre Lerche er plateaktuell, og vi har bedt en Lerche-kjenner om en karrieregjennomgang.
Lerche om Lerche
GOD IDÉ: Sondre Lerche ble lansert «med betydelige muskler og vilje» i 2001. Her på Øyafestivalen samme år (den augustdagen det haglet i Oslo). FOTO: Lise Åserud/SCANPIX
FOR MASSENE: Sammen med Ole Paus, Morten Abel og Åge Aleksandersen fikk Sondre Lerche i 2012 plass på Postens nye frimerker. FOTO: Thomas Winje Øijord/NTB scanpix
Sondre Lerches nye plate omtales som et musikalsk brudd, men har han funnet seg selv nå? Vi har bedt Sondre Lerche stille seg det spørsmålet. Her er svaret.

essay

Den unge Sondre Lerche ville aldri gått med på å kalle seg underholder. Dagens Lerche derimot, han har et tilsynelatende mer avslappet forhold til denne rollen. Jeg sier tilsynelatende, fordi det er umulig å vite hva som egentlig er virkelig med disse artistene.

Er Mayhem alltid sinte på ekte? Har Lisa Stokke alltid lyst å rynke flørtende på nesen når hun ser et tv-kamera? Har Datarock lyst å crowdsurfe – hver kveld? Er Bjørn Eidsvåg virkelig bare en mann? Var Sondre Lerche noen gang ekte, eller var det bare en merkelig fase alle måtte overvære?

Det var tidlig i 2001 at artisten, låtskriveren og ideen Sondre Lerche ble lansert med betydelige muskler og vilje. I forlengelsen av den norske velferdsstaten hadde Per Eirik Johansen og Virgin Records påtatt seg et kollektivt ansvar for at alle nordmenn, uansett kjønn, alder eller platesamling, måtte få tilbud om et soundtrack til sitt liv, komponert av dette belærende, kvisete vidunderet.

Lanseringen av ideen Sondre Lerche var så omfattende og insisterende at en kan tilgi de store massene for i et sekund å anta at Lerches musikk så absolutt burde angå dem alle. VG fulgte opp med den presise overskriften «Lekkert, Lerche» i omtalen av debutsingelen «You Know So Well», den uhyre tandre tenåringsballaden som på dette tidspunkt var knyttet til den da premiereklare norske ungdomsfilmen «Lime».

Men allerede i møte med en moderlig Ingvild Bryn på direkten i Dagsrevyen, kunne man skimte dissonansen mellom den 18 år gamle kompromissløse komponisten og den oppmerksomhetssyke veslevoksne popartisten, manifestert i påtatt dypsindige one-linere som «Jeg vil heller bety mye for få, enn lite for mange» – som han visstnok hadde stjålet fra Morten Harkets mangfoldige sitatarkiv.

Og Lerche skulle vise seg å få rett i dobbelt forstand: I dag kan hans popmusikk med rette sies å både bety mye for de få og sikkert fint lite for ganske mange.

De som gadd å bry seg kunne ofte få følelsen av at Lerche, til tross for sin spede, påtatt høflige framtoning, innerst inne egentlig foraktet all musikk som ikke levde opp til hans strenge idealer. At han egentlig mente alle andre tok for lett på låtskriving – at kolleger heller hvilte seg i vellyden av egen stemme, over de samme utvaskede akkordene.

Han virket så besatt av å overfylle sine låter med så mye innhold, tilbud og nødproviant at en kunne lure på om han fryktet en musikalsk apokalypse. Kanskje fryktet han at han ville opphøre å eksistere om det ikke var nok mat, nok næring, i låtene?

Selv har Lerche opp gjennom årene uttalt seg motstridende om denne fasen av sin absurde dannelsesreise. Til tross for at han rett som det var koketterte med at han aldri hadde forventet å leve av musikken sin, skal han i september 2001 visstnok ha latt seg irritere over den hjerteskjærende uretten i at samtlige norske aviser feiget ut og ga hans debutalbum «Faces Down» terningkast fem, og ikke seks. Dette var på den tida da Lerche konstant strødde om seg med sine imponerende, overveiende voksne, musikalske referanser – som om han blindt trodde at han ville bli deres likemann om han bare sa de magiske ordene Elliott Smith, Prefab Sprout og Bacharach mange nok ganger.

Sondre Lerche hadde nok ikke trengt å prøve så hardt; «Faces Down» var riktig så bra. Men hovedpersonen selv var oftest for snobbete til helt å gi seg sitt publikum hen, samtidig som han allerede var blitt for hektet på respons til å fullstendig gi faen.

Den store oppfølgeren «Two Way Monologue» (2004) var kanskje jevnere enn den mer fargerike debuten, men den var også enda mer «moden» og andektig. Som alltid fikk Lerche mye skryt, og siden sist hadde college-kids og hipstere i USA latt seg forføre. Norsk media kunne en periode om og om igjen stolt rapportere at mange amerikanske anmeldere blant annet framhevet unge Lerches modne, uredde omgang med det engelske språket i tekstene sine. Etter hvert kunne norske medier også fortelle at mange amerikanske anmeldere framhevet unge Lerches umodne, redselsfulle omgang med det engelske språket i tekstene sine.

Mellom linjene i de mange gode hjemlige anmeldelser kunne man dog allerede ane en viss slitasje, særlig hos de evige rocketrollene som i økende grad lot seg frustrere over Lerches veloppdragne redsel for å utagere artistlivets mange morsomme utenommusikalske utskeielser. (Eller som Rufus Wainwright visstnok sa, da han forundret fikk høre at Lerche faktisk ikke var homofil: «What a waste.»)

Som for å slå siste spikeren i den veslevoksne kisten Lerche hadde brukt tenårene på å bygge til seg selv, ga han i 2006 ut albumet «Duper Sessions» – en samling håpløst romantiske, gammeldagse poplåter, ofte i swingtakt. Smak litt på det. Nå begynte det nemlig å bli seriøst vanskelig å forsvare ideen Sondre Lerche. Dagspressen trillet fremdeles relativt sjenerøst, men andre hadde fått nok.

P4 opplevde den Milton Nascimento-inspirerte (Lerches ord, så klart) førstesinglen som frijazz (det bør nevnes at de i sin tid også refererte til popsingelen «Sleep on Needles» som «heavy rock»). Natt&Dag påpekte, med rette, at vokalisten Lerche nå befant seg på syltynn is, og tok seg i å lengte etter Kåre Conradis tydelige diksjon. Lerche selv var på bryllupsreise da platen kom ut. Det sier kanskje sitt.

I kulissene hadde Lerche omsider begynt å eksperimentere med alkohol. Den da 23 år gamle artisten drakk plutselig med iveren og selvkontrollen til en 13 år gammel drittunge på bærtur i foreldrenes barskap. Selv et vidunderbarn som Lerche måtte starte fra bunnen av flasken. Kvelden før Lerche skulle møte hele Presse-Norge på hotellsuiten sin for å snakke om «Duper Sessions», skal han visstnok ha blitt så beruset på plateselskapets regning at han neste dag våknet til første intervju i en seng marinert i dyr rødvin, deilig pestosaus og magesyre.

Det elegante badekaret sto det ikke særlig bedre til med. Om Lerche var noe grønn i trynet etter siste intervju den dagen, så skjulte han det godt, der han smilende kåserte om å bo i New York, å digge jazz og kjærligheten, helt uten å nevne fy-ordet crooner eller den spy-befengte suiten der intervjuene egentlig skulle ha funnet sted.

Albumet «Phantom Punch» (2007) skal visstnok ha hjulpet Lerche å komme i kontakt med det fysiske vesenet i musikken og seg selv. Voksesmertene var uansett åpenbare. Men det skal han ha; gjennom å tvinge seg ut av sin vokale komfortsone, utvidet Lerche brystklangregisteret med en hel oktav – uten at han helt later til å vite hva han skal bruke det til. Franske Rolling Stone ga «Phantom Punch» fire og en halv stjerner (av fem mulige) etter, ved en feiltakelse, å ha hørt hele platen i omvendt rekkefølge. Amerikanske Rolling Stone hørte platen i riktig rekkefølge og avga tre stjerner.

Enda godt at Lerche sier han aldri har brydd seg om anmeldelser. Særlig ikke den gang en anmelder, som nok savnet Jokke litt mer enn det som sunt er, ga Lerche og bandet terningkast 1 – én – i Drammens Tidende under overskriften «Er dette norsk rocks framtid?».

Etter dette eksplosive utbruddet hoppet Lerche av den da synkende multinasjonale plateselskapsskuten. Han lagde filmmusikken til Juliette Binoche og Steve Carrel-familiekomedien «Dan in Real Life», på oppdrag fra en regissør som i dvd-utgavens bonusmateriale slo fast at Lerche var selve inkarnasjonen av kjærlighet. Filmen fikk omsider premiere i Norge, der den mest besøkte visningen visstnok var den Lerche skjenket sin mor og hennes venner en mandag morgen i anledning hennes 60-års dag.

Hjemme i USA reiste Lerche på soloturneer med venner og dyrket bohemtilværelsen i Williamsburg, mens avstanden til Norge en periode virket noe lengre.

«Heartbeat Radio» (2009) søkte å forene det uskolerte intellektet med det lekne, fargerike og ubegrensede, men noe strittet enda imot (blant annet den gyselige musikkvideoen til tittelsporet). Referansene var fremdeles så utmattende mange, viljen så stor, og hodet svirret – slik hodet hans faktisk gjør når han opptrer – uten nevneverdig kontakt med kroppen. Hans selvtitulerte album fra 2011 er dødsbra, ingenting kritisk å si om det. (Nå er jeg helt objektiv.)

På papiret ser vi en artist som uredd eksperimenterer, hele tiden. Men én ting verner han om med en blanding av frykt og feighet. Det er låten han ikke tør å slippe kontrollen over. Redselen for ikke å ha noe å tilby klasserommet om han ikke har gjort forarbeidet sitt. Han har aldri våget seg i studio uten gjennomkomponerte, vanntette låter. Han har satt låten på en pidestall. Ingenting er over den, alt er under. Er han kanskje redd for at han ikke finnes uten låten?

Vær så snill, slipp kontrollen. Please.

«Når det du har fryktet aller mest plutselig skjer, er du plutselig ikke redd for noe lenger», sa Joni Mitchell i et intervju en gang, tror jeg. Først da all tryggheten forsvant kunne Sondre endelig klippe hull i det siste sikkerhetsnettet, og la alle ingrediensene koke sammen i en helvetes suppe. Den smaker både mer dissonant og mer fengende enn før. Mer søkende og samtidig mer kontant. Mer avslappet og muskuløst, om en kan si det om en suppe. Han banner og spytter plutselig også. Meningen med livet var kanskje ikke å lage vanntette låter for å gjøre seg selv uknuselig.

Det tar tid, kanskje et liv, å fylle ideen om seg selv med reelt innhold. Kanskje alt jeg trengte for å komme i gang var et knust hjerte, en ustødig puls og å møte ideen min i døren? Vi er begge uansett skjønt enige om at det passer å avslutte med å sitere Elvis Costello: I was a fine idea at the time / Now I’m a brilliant mistake.

musikk@klassekampen.no

Fakta

Sondre Lerche:

• Sanger, gitarist og komponist, født 5. september 1982, i Bergen.

• Platedebuterte i 2001 med «Faces Down». Den og oppfølgeren «Two Way Monologue» (2004) solgte bra, og fikk god kritikk – også i utlandet.

• Etterpå kom studioalbumene «Duper Sessions» (2006), «Phantom Punch» (2007), «Heartbeat Radio» (2009) og «Sondre Lerche» (2011).

• Har også gitt ut liveplaten «Bootlegs» (2012), og skrevet filmmusikk til «Dan in Real Life» (2007) og årets «The Sleepwalker».

• Før helga slapp han albumet «Please», som ifølge presseskrivet et preget av to store omveltninger: «Den ene handler om Lerches privatliv, om en brå skilsmisse. Den andre dreier seg om et brudd i musikalsk forstand.»

Artikkelen er oppdatert: 16. september 2014 kl. 13.42
Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.
Mandag 17. juni 2019
FestivalBergenfestBergenhus festning, Bergen 12.-15. juniI over 20 år har Bergenfest laga liv i vestlandshovudstaden. Festivalen mellom dei sju fjell må ofte kjempe mot værgudane, men i år...
Mandag 17. juni 2019
AlbumBruce Springsteen«Western Stars»Columbia/Sony MusicHHHHHIBruce den nydelige, så hekta på vakker lyd at soloartisten for et...