Lørdag 13. september 2014
HUSROM: I Vigdis Hjorths nye roman åpner Alma huset sitt for polske leieboere, som går henne på nervene. Foto: Lise Åserud, Scanpix
Et eget gjesterom
De andre: Hvordan endre verden når man ikke engang forstår ­naboene sine? spør Vigdis Hjorth.

Anmeldelse

Alle mennesker er like mye verdt – men de kan også være forbanna irriterende. Hvorfor kan jeg ikke bare få sitte i fred med samfunnsengasjementet mitt? I sin nye roman, «Et norsk hus» stiller Vigdis Hjorth til skue en motsetning mangt et samfunnsbevisst og privilegert menneske kan kjenne som nesten uløselig i hverdagen: Hvordan forlike vår gunstige livssituasjon med kunnskapen om den skjeve fordeling av ressurser som gjør vårt komfortable liv mulig? Tekstilkunstneren Alma er oppmerksom på verdens urettferdighet, på den strukturelle undertrykkelsen: «Med forstanden visste hun at behovet for radikale endringer var like stort nå som før, men hun klarte ikke oppvise noe engasjement.» Hun håper med kunsten sin å kunne «kanskje, kanskje, muligens, muligens få folk til å handle annerledes enn før bildet.» Men Hjorth går mer grunnleggende til verks: Hvilke konkrete forpliktelser har vi overfor våre nærmeste? Hvordan står det til med naboen?

«I min Fars hus er det mange rom», sier Jesus, ifølge Johannesevangeliet. «Og de fleste er i kjeller’n», skal Alf Prøysen ha lagt til, i overbærenhet med menneskelige brister. I Hjorths forrige roman, «Leve posthornet!» handlet det om å ta det første trinnet opp trappen fra eksistensens kjellermørke, forsone seg med sine svakheter, ta hverdagen og sitt eget liv på alvor og bli en bevisst og engasjert samfunnsborger. Det er ikke enkelt, men å forsone seg med andres svakheter er i praksis ofte enda vanskeligere.

Alma i «Et norsk hus» tror hun har tatt dette første steget. Hun har i prinsippet hjerterom, men når hun leier ut en fløy av det store huset sitt, er det utelukkende fordi hun trenger leieinntektene for å kunne leve sitt anti-småborgerlige liv som kunstner, og kanskje er takhøyden i hennes ukonvensjonelle kunstnerhjem ikke så stor som hun egentlig ønsker. Hun vil godt for andre, men har i grunnen nok med å pusle i fred med den engasjerte kunsten sin. De polske leieboerne går henne på nervene.

Alma har i verkene sine «valgt å fokusere på trær og hus, ord og symboler», men kommer til et punkt der hun vil gå mer direkte inn i den politiske virkeligheten. Hun får et stort oppdrag i forbindelse med grunnlovsjubileet, og mens hun funderer på hvordan hun skal framstille demokratiutviklingen, arbeider hun med en større idé hun kaller «hvordan skal det være mellom menneskene?»

Samtidig er ikke alt som det skal mellom henne og leieboerne. De sløser med strømmen, sorterer ikke søpla og parkerer på gresset, og i selvrettferdig harme øser Alma ut fordommer om leieboernes «polskhet». Imidlertid er dette ting hun ergrer seg over også hos sine egne barn, og sant å si er det jo sabla irriterende, så romanen reduserer ikke diskusjonen av de mellommenneskelige vanskelighetene til et spørsmål om simpel forakt for det fremmede; det handler om uoppmerksomhet overfor andre.

Den innsikten Alma altfor sent kommer til, er at hun, eller vi, jo ikke vet noe om leieboerne, som mennesker, hun ser dem ikke. De har problemer, det vet hun, men hun vil ikke involveres; hun streber mot de store spørsmål i kunsten sin, men deltar ikke i «det foreliggende hverdagslige jordiske».

Det hverdagslige og lille har lenge vært Hjorths tematikk. Det betyr ikke at hun mister de store, strukturelle problemene av syne, men som et skritt på veien dit forsøker hun å «åpne for at det å være et ganske alminnelig menneske er stort og mer enn stort nok og i meste laget», som det står i «Leve posthornet!». Kritiker Bernhard Ellefsen skrev i Vagant i fjor, om Hjorths strålende «Snakk til meg», at den ikke roter seg bort i «distanse og selvbevissthet, terper ikke på sin egen umulighet eller utilstrekkelighet», og dette er gyldig for forfatterskapet generelt. Resignasjonen over kunstens og det politiske engasjementets fruktesløshet i en tidsalder gjennomsyret av markedstenkning er et rutineinnslag i moderne litteratur, og den lille gnisten av håp om endring i det små som Hjorth tillater seg, føles som et sunt og kjærkomment luftdrag i en ellers klam kjeller.

Jeg er svært begeistret for Hjorths forfatterskap, men det er først de siste årene jeg har forstått hvorfor. Det er noe uvørent over den litterære stilen hennes, noe energisk, hektisk, men tilsynelatende skjødesløst, som tidligere har fått meg til å mene at hun tenker bedre enn hun skriver. Etter å ha lest henne grundigere har jeg forstått at det nettopp handler om hennes særegne stil, at det er denne sammen med tenkningen som gjør bøkene hennes så gode. I «Leve posthornet!» blir kommunikasjonsrådgiveren Ellinor slått av kursbesvarelser fra postansatte, av «nærværet som steg fra arkene og en umiddelbarhet som om det som sto der ikke var tenkt, men levd». Det er noe av det samme den særdeles drevne forfatteren Hjorth greier å tilføre sine egne tekster: en følelse av at det bak den skarpe, utforskende tenkningen ligger et hektisk, uvørent, levd liv. Med «Et norsk hus» har Hjorth bygget nok et luftig rom i norsk litteratur, der døra ut til verden står på gløtt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Roman

Et norsk hus

Cappelen Damm 2014, 190 sider

Artikkelen er oppdatert: 15. september 2014 kl. 14.18
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.
Lørdag 31. august 2019
Nabo: Bjarne Riiser Gundersen gransker både Sverige og sitt eget blikk på landet.
Lørdag 24. august 2019
Kjartan Fløgstads nye roman «Due og drone» kjem ut same år som han fyller 75, etter meir enn femti år som forfattar. I fjor kom Heming Gujords «Fløgstad verk», der særleg romanane blir grundig og perspektivrikt analysert og kommentert, med...
Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.