Onsdag 10. september 2014
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det er skammelig og feigt å lukke øynene for de politiske dimensjonene i Peter Handkes verk, skriver Øyvind Berg.
Hva er galt med Handke?

Over hele Europa vokser ekstremismen på begge sider av det politiske spekteret, og ingen av disse bevegelsene har større utbredelse i sitt befolkningsgrunnlag enn de serbiske ultranasjonalistene. Milorad Dodik styrer Republika Srpska – den ene av de to enhetene som utgjør Bosnia-Hercegovina – etter stadig mer ytterliggående prinsipper. Serbisk fortrengning av faktiske hendelser blir mer og mer grotesk. Et av Radovan Karadžics forsvarsvitner påsto under rettssaken i Haag at de kun angrep militære mål i Sarajevo 1992–95, og alltid i selvforsvar. Nasjonalbiblioteket Vijecnica, med to millioner bind som de skjøt i brann – det var i virkeligheten et muslimsk ammunisjonsdepot som selvantente, het det i den samme rettssalen. 6. februar i år uttalte en serbisk representant i det bosniske parlamentet at Ratko Mladiccer en folkehelt.

Mange av ordførerne i Republika Srpska er hjemvendte krigsforbrytere. Her har vi å gjøre med et folk som hisser seg opp over bruken av ordet «folkemord», men som selv velger seg mordere. Hjemvendte etniske muslimer trakasseres. Jeg skreiv før i år: «Utøya var som et Bosnia i miniatyr. Den norske fascisten var også kraftig inspirert av de serbiske – men han opererte aleine. Her er de mange, og atten år etter krigen vokser de seg sannsynligvis sterkere. Forsvinnende få ble straffet for sine ugjerninger, og de som ble dømt, soner latterlig lave straffer. Flere sentrale krigsforbrytere er allerede på frifot. Andre står ved domstolen i Haag og håner sine ofre, uke etter uke, år etter år. Overlevende ofre får klare seg som best de kan.»

I denne situasjonen finner juryen for den internasjonale Ibsen­prisen det tilrådelig å hedre den eneste mulige kandidaten som støtter aggressorene på Balkan. Mens viljen til fred og forsoning smuldrer, finner juryen det riktig å premiere den forfatteren som systematisk har applaudert de mest ytterliggående serbiske aktørene. Og de velger å gjøre dette uten å stille spørsmål ved hans politiske holdninger og handlinger – men de påstår at hans verk «er uten sidestykke hva gjelder formell skjønnhet og briljant refleksjon».

Hva er det for slags briljante refleksjoner de sikter til? Er det konspirasjonsteorien om hvordan stormaktene minus Russland har forsøkt å knuse serberne helt siden Bismarcks tid? Er det ideen om at serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å behandles av domstolene? Er det strategien med etnisk rensing? Siden juryen velger å ikke drøfte Handkes politiske virksomhet og standpunkter, er det umulig å få svar på disse spørsmålene, og det er bare to måter å tolke beslutninga deres på: Enten deler juryen Peter Handkes syn og sympatier, eller den vet ikke hva den gjør.

Kanskje juryen fører seg selv bak lyset? Kanskje de ikke er i stand til å forstå enkle politiske utsagn? Mye tyder på at dette faktisk er tilfelle. Prisbegrunnelsen er full av merkelige påstander og ravgale karakteristikker. Peter Handkes skuespill «Die Fahrt im Einbaum» (Reisen i trestammen) fra 1999 beskrives som «et moderne verdensteater».

Ironien i dette uttrykket blir overveldende når vi vet at «verdensteater» er en av Peter Handkes betegnelser på den internasjonale straffedomstolen i Haag, og skuespillets grunnstruktur er nettopp rettssakens: To regissører – en spansk, en amerikansk – skal lage en film om krigen på Balkan, ti år etter fredsslutninga. Det fins et mystisk filmmanus, skrevet av en forsvunnet forfatter, og nå defilerer manusets rollefigurer forbi de to regissørene, som i en audition eller et vitneavhør. Noen av dem har deltatt i krigen, andre har vært til stede som observatører, journalister, hjelpearbeidere eller det Handke kaller «humanitetshyener».

Synsvinkelen i skuespillet er lett gjenkjennelig som tsjetnikenes (de serbiske fascistene), og forfatteren selv dukker opp under kallenavnet «Grekeren»: Styrkene til Mladiccinntok som kjent Srebrenica med støtte fra greske frivillige, og før massakren ble det heist to flagg over byen, et serbisk og et gresk. Stykkets helt er en slags skoggangsmann som er modellert etter Peter Handkes nære venn Novislav Djajic. Når denne figuren syter og klager på scenen over de to åra han sonet i tysk fengsel – så er det ubehagelige faktum at Novislav Djajiccsonet for drap på fjorten uskyldige mennesker. To år for fjorten drap er ingen streng straff. Men det er verdt å merke seg at helten i stykket er en krigsforbryter, og at det ikke er forbrytelsen, men straffen som opprører forfatteren.

Under begravelsen til en større krigsforbryter talte Peter Handke sarkastisk om verdensmediene som ikke var til stede fordi de mente å kjenne sannheten om Slobodan Miloševic. Om seg selv sa han derimot at han ikke kjenner sannheten (likevel sverger han på avdødes uskyld) og la til: «Men jeg ser. Jeg føler. Jeg minnes. Derfor er jeg til stede her i dag, tett på Jugoslavia, tett på Serbia, tett på Slobodan Miloševic.»

Nå spiller det for så vidt liten rolle hva Peter Handke sa ved denne anledninga, det som betyr noe, er at han hedret krigs­forbryteren, og at de titusener av ultranasjonalister som jublet, forsto at Peter Handke er deres mann. Nå visste de sjølsagt allerede at dette er den eneste kjente europeiske intellektuelle som er villig til offentlig å tråkke på deres ofre, men begravelses­talen var den symbolske handlinga som beseglet pakten mellom Serbias mest rabiate nasjonalister og Peter Handke.

Noen vil også mene at det er modig av ham å stå fram på denne måten, ved høyt og hellig å sverge til noen som målbærer en nesten ufattelig menneskeforakt, og som i vanlig språkbruk kalles fascister. Karl Ove Knausgård beveger seg i slike tankebaner i et Dagbladet-intervju, der han kaller Handkes tale for «det mest politisk ukorrekte en kunne gjøre». Dette er en uhyre fleksibel bruk av uttrykket «politisk ukorrekt», som på mange måter er en hedersbetegnelse for en forfatter.

Peter Handke er en forfatter som ikke akkurat mangler heder. I 2008 mottok han Njegoš-ordenen av første klasse av Republika Srpskas president Milorad Dodik. Fra Serbia har han, i tillegg til et landstykke, mottatt både Fyrst Lazars gullkors (2009) og fortjenestemedaljen i gull (2013). Under seremonien i april 2013 ble det gjort et poeng av at prisvinneren avslår alle utmerkelser fra instanser som ikke deler hans synspunkter. Hva sier det norske kulturdepartementet til dette? Ingen kommentar?

Også det siste skuespillet, «Immer noch Sturm», er hedret med flere priser. I dette stykket møter vi en forfatter som skriver mer dempet, i tradisjonen etter landsmannen Hugo von Hofmannsthal (1874–1929), som er lite lest i dag, men som var en litterær superstjerne i sin levetid.

Som 1890-tallets lyriske drama foregår skuespillet utafor tid og rom, eller i et mytisk tidsrom, det er monologisk og handlings­fattig, språket er lyrisk selv­reflekterende, bildebruken symbolistisk, og aktørene har preg av noe utenomjordisk. Stykket behandler en hjem­lengsel som har sterke politiske assosiasjoner, en lengsel tilbake til det autentiske og rene liv, til ei tid da folk omgås naturen rundt seg i et språk som utsier det virkelige på en organisk måte, et språk som ikke er besudla av det forfatteren kaller «realtida, den historiske, bedritne». Stykkets «Jeg» er en mann som i det meste likner Peter Handke, de andre aktørene er mora hans, moras foreldre og hennes søsken, tre brødre og ei søster. Forfatteren øser altså friskt av sin egen familiehistorie, samtidig som han dikter om på de faktiske begivenhetene for å få stykket til å passe med sitt jugoslaviske engasjement.

Ved siden av jeg-personen er det onkelen Gregor som målbærer dette engasjementet. I virkeligheten falt onkelen som Wehr­macht-soldat på Østfronten, i det tilbakeskuende stykket diktes han om til en av dem vi kaller «gutta på skauen», en desertør og partisan som opplever sitt livs lykkeligste dag da Nazi-Tyskland kapitulerer 8. mai 1945 – men gleden er kortvarig. Allerede ti dager seinere viser det seg at vestmaktene (i fortellerens øyne) har forrådt folket i disse grensetraktene mellom Østerrike og Jugoslavia, slik at området tilfaller førstnevnte og drømmen om Jugoslavia går tapt for den stakkars fruktgartneren, «eplemennesket» Gregor – passasjene om fruktdyrking og forskjellige epletyper utgjør høydepunktene i den lyrisk tett sammenvevde teksten, som er spekket med historiske ekko, talemåter og folkesanger.

Gregors antinazistiske valg beskrives også som et språkvalg. Han velger å kjempe «for vårt mors-, vårt fars-, vårt barn- og hus-, vårt grue- og stallmål, for våre slaviske eller illyriske eller østgotiske eller andre slags urlyder, som visstnok uttrykker […] sjelene til vårt folkeferd, som visstnok skal være kjærlighetens og landets eget språk». Dette er altså det slovenske språket, morsmålet til forfatterens her ekstremt mytologiserte mor, et språk som invaderes av det fremmede tyske, noe som får bestefaren til å forbanne alt som er tysk i en forbannelse som også rammer stykkets «Jeg», siden mora ble befruktet av en tysk soldat.

Vi beveger oss her i et ur­mytisk landskap, der det tyske (Peter Handkes eget språk) står for det onde og instrumentelle, mens det slovenske (som siden, i en metonymisk totrinns bevegelse med Jugoslavias oppløsning, ender opp i det serbiske) blir det absolutt gode. Like mye som dette synes å være en forenkla tolkning, like opplagt beskriver det både skuespillets grunnkonflikt og den hoved­motsetninga som er herda til ei dyp og trassig overbevisning i Peter Handke, og som han projiserer friskt på verden rundt seg.

Jo vakrere oppsetninga av «Immer noch Sturm» vokser for tilskuerens øyne, desto mer vokser ubehaget for den som vet hva denne overbevisninga rommer av løgn, fortielse og brutalitet. Den lyriske dramasjangeren har aldri vært mer politisk enn i dette verket. Juryen kaller det et mesterverk, jeg vil si at det er et verk med en dypt sviktende grunntanke, som overflatisk sett er vakkert tenkt.

Det er feigt av juryen for Ibsenprisen å lukke øynene for de politiske dimensjonene i Peter Handkes verk, spesielt fordi forfatteren som oftest er tydelig på hvor han står. Han har også mange støttespillere i og utafor akademia, særlig på de to yttersidene av det politiske spektret. Men uansett om de ellers arbeider på høyre- eller venstresida fins det ingen tvil: Ethvert forsvar av Peter Handkes Serbia-engasjement bygger på de serbiske fascistenes forutsetninger. Dette er ikke akkurat noen postmoderne lekefascisme. Her er det blodig alvor, og overlevende ofre befinner seg rundt oss på alle kanter.

Peter Handke inntar en helt sentral plass i historien om vår tids mest eksplosive nasjonalistiske bevegelse. Han er ikke en forfatter som stiller spørsmål ved etablerte sannheter – tvert imot er han en forfattertype som kynisk utnytter det kunstneriske potensialet i reaksjonære dogmer. Hamsunprisen kunne vært på sin plass – gitt Hamsuns nazisympatier – men å hedre Peter Handke med Henrik Ibsens navn? Det er en skam og en skandale.

Fakta

• Det har vakt store protester at den internasjonale Ibsenprisen 2014 går til den østerrikske dramatikeren Peter Handke.

• Handke beskyldes for å bagatellisere serbiske overgrep under krigene på Balkan og for å pleie nær kontakt med serbiske krigs­forbrytere.

• Handke mottar prisen i Skien 21. september. I går sa Øyvind Berg til Klassekampen at tildelingen er en skandale, og at juryen for Ibsenprisen må trekke seg. I denne teksten utdyper Berg synspunktene sine.

• Denne teksten bygger på en lengre artikkel skrevet for Vinduet 3/14, som kommer neste uke.

Forfatteren

• Øyvind Berg er lyriker, dramatiker, skuespiller og oversetter.

Tirsdag 23. juli 2019
• I går ble det holdt markeringer mange steder for å minnes at det var åtte år siden en av de verste høyreekstreme terroraksjonene i nyere tid rammet Norge. Bombeangrepet mot regjeringskvartalet og massakren på AUF-ere på Utøya var tragisk,...
Mandag 22. juli 2019
Det var ikke et angrep på alle.Det er en myte at det var et angrep på alle.Det var ikke et angrep på rasister.
Lørdag 20. juli 2019
• Det er mye LO og NHO strides om, men en ting er de enige om: Det som faktisk er av vedtatt lovverk og inngåtte avtaler skal man følge. Derfor er det like deprimerende hvert år når LOs sommerpatrulje leverer rapport etter å ha besøkt...
Fredag 19. juli 2019
• Som Klassekampen omtaler i dagens avis offentliggjorde USA på onsdag at Tyrkia nå kastes ut av F-35-samarbeidet. Tyrkia skulle kjøpe inn over 100 amerikanskproduserte F-35-kampfly. Årsaken til utkastelsen er at tyrkerne står ved sitt...
Torsdag 18. juli 2019
• Historiefortelling har vært en viktig del av kulturen vår i alle tider, fra fortellinger rundt bålet til kinoenes blockbustere og fråtsing i strømmetjenestenes serier. Historier hjelper oss å huske fortida, forstå samtida og leve oss inn i...
Onsdag 17. juli 2019
• En klassisk myte om moderne kapitalistiske samfunn er at så lenge man er villig til å jobbe, vil man ha et bra liv. De som virkelig blir fattige er de som faller utenfor, som arbeidsløse og rusmisbrukere. I flere tiår etter andre...
Tirsdag 16. juli 2019
• «Natt og dag, vinter og sommer er den over meg – denne dragende hjemve etter havet», skrev Henrik Ibsen i «Fruen fra havet». Vi er mange som lengter etter havet, kanskje først og fremst nå om sommeren. Men det er ikke alltid like lett å få...
Mandag 15. juli 2019
• «Beware of what you’re walking into, because nothing good happens in the Strait of Hormuz». Advarselen kommer fra den pensjonerte amerikanske viseadmiralen Michael Franke til nyhetssida Vox. Han viser til at USA nå samler en koalisjon av...
Lørdag 13. juli 2019
• «Ikke en kvinne mindre!» Klassekampen skriver i dag om framveksten av en feministbevegelse på tvers av landegrenser og kontinenter med feminister fra Argentina, Spania og Polen som pådrivere. Bevegelsen protesterer mot kvinnedrap,...
Fredag 12. juli 2019
• Norge bærer også medansvar for situasjonen for migranter og flyktninger i Libya. Som Klassekampen skriver om i dagens avis, er Norges den femte største bilaterale giveren til EUs migrasjonsfond i Afrika, EUTF. De siste par årene har Norge...