Mandag 18. august 2014
OMFAVNER DET EKSTREME: Historiker Nik. Brandal mener intellektuelle ofte har en naiv holdning overfor totalitært tankegods. Derfor vil representanter for kulturliv og akademia også omfavne ekstreme bevegelser i framtida, mener han. FOTO: SIV DOLMEN
Kunstnere og akademikere hindrer ikke at totalitære ideologier får fotfeste i samfunnet, mener historiker:
Refser de intellektuelle
Undersak:

Nygårdshaug: Akademisk tøv

– Dette er akademisk tøv i høyeste potens, sier forfatter Gert Nygårdshaug til påstanden fra historiker Nik. Brandal om at intellektuelle lar seg fascinere av politisk ekstremisme.

Nygårdshaug går ikke med på at han er en typisk representant for intellektuelle som lar seg forføre av totalitært tankegods.

– I min omgangskrets, som stort sett deler mine politiske synspunkter, er det ikke et flertall av slike som her betegnes som «intellektuelle». Flertallet består av vanlige mennesker uten høyere utdannelse, men som sjelden tar til orde eller kommer til i pressen. Og begrepet «fascinere» er totalt misvisende i en slik kontekst, sier Nygårdshaug.

Han avviser også forestillingen om at han skulle innta kontroversielle standpunkter for å bli synlig i samfunnsdebatten.

– Posere i det offentlige rom? Unnskyld, men jeg tror faktisk ikke at mennesker som Jan Guillou, Noam Chomsky eller andre forfattere og akademikere, meg selv inkludert, uttrykker seg kontrært i politiske saker for å bade seg i offentlighetens lys. Det virker i overkant stakkarslig av Brandal & co. når de må konstruere slike motiver. Det kan faktisk være så enkelt at det dreier seg om et ekte engasjement basert på erfaring og søking i et dyp andre ikke evner eller gidder å dykke ned i.

Han mener Brandal har trukket konklusjoner ut av svært tynne premisser.

– Det å lete etter årsaker til en avskyelig terrorhandling, er på ingen måte å bagatellisere den, sier han.

Mange intellektuelle lar seg forføre av ekstremistiske bevegelser fordi de forenkler verden og setter ting på plass, mener historiker Nik. Brandal.

bøker

– Det er ikke et ukjent fenomen at intellektuelle av ulike slag lar seg fascinere av politisk ekstremisme, sier Nik. Brandal, historiker og koordinator for nettverk for studier av totalitarisme og demokrati ved Universitetet i Oslo.

Forfattere, kunstnere og akademikere hindrer ikke at antidemokratiske ideer og totalitære ideologier får fotfeste i samfunnet, mener han.

– Vi tenker oss at de intellektuelle skal være vår samvittighet. De skal være en ressursbank for samfunnet og forsvare verdier som demokrati og menneskerettigheter. Men det viser seg at intellektuelle ikke gir noen slik beskyttelse.

Fakta

Intellektuelle og det totalitære:

• I disse dager lanseres boka «Intellektuelle og det totalitære» på Dreyers Forlag.

• Boka springer ut av det Blindernbaserte forskernettverket for studier av totalitarisme, og er redigert av historikerne Nik. Brandal, Øystein Sørensen og statsviter Bernt Hagtvet.

• Redaktørene ønsker å rette søkelys mot intellektuelle som har omfavnet totalitært tankegods.

Det reine og tydelige

Brandal er en av redaktørene bak antologien «Intellektuelle og det totalitære» som lanseres i disse dager.

Boka tilhører en serie av bøker som springer ut av det Blindern-baserte forskernettverket for studier av totalitarisme, hvor statsviter Bernt Hagtvet og historiker Øystein Sørensen er sentrale skikkelser.

De har tidligere gitt ut bøker om terror og ekstremisme, men nå er det altså de intellektuelles forhold til totalitært tankegods som settes under lupen.

– Hva er egentlig en intellektuell, Brandal?

– Å forsøke å definere en intellektuell, er som å nagle gelé til en vegg. Det er et uklart begrep, men det er snakk om personer som inntar en spesiell rolle i den offentlige debatten.

I boka blir det trukket fram flere eksempler på intellektuelle som har blitt tiltrukket av det totalitære, blant annet den slovenske filosofen Slavoj Zizek og den britiske historikeren Eric Hobsbawm. Også norske forfattere blir analysert, som Knut Hamsun og Dag Solstad, og deres forhold til henholdsvis nazismen og kommunismen.

– Er det mulig å komme fram til en generell diagnose om de intellektuelles knefall for det totalitære basert på så ulike aktører?

– Nei, ikke uten videre. Til det er de intellektuelle for ulike. Men det ligger noe i den rollen man trer inn i. At man sitter med en innsikt få andre har. Intellektuelle er også opptatte av det reine og tydelige. Dette er en impuls som også ligger i de totalitære bevegelsene som vil forenkle verden og sette ting på plass, sier Brandal.

Sjelden motstemme

I artikkelen «De som ikke tente lys for USA», er det særlig den norske forfatteren Gert Nygårdshaug som får passet påskrevet. Her setter Brandal, og medforfatterne Eirik Wiig Sundvall og Dag Einar Thorsen, søkelys på norske venstreintellektuelles reaksjon på terrorangrepene i USA 11. september 2001.

De viser spesielt til kronikken «Vi som ikke tenner lys for USA» av Nygårdshaug, som sto på trykk i Dagbladet noen dager etter terrorangrepene i 2001.

I en ellers unison fordømmelse av angrepene, representerte Gert Nygårdshaug en sjelden motstemme i denne kronikken, mener Brandal

– Her ønsker Nygårdshaug å rette oppmerksomhet mot årsakene til terroren og han slår fast at USA har undertrykket og utbyttet i en slik grad at et storstilt terrorangrep er forståelig, sier han og legger til:

– Dermed blir Gert Nygårdshaug er et godt eksempel på en intellektuell. Ved siden av å være skjønnlitterær forfatter, vil han også si noe om samfunnet.

Brandal hevder også at innlegget er et typisk for naiviteten intellektuelle kan ha overfor totalitært tankegods.

– Nygårdshaug gjør krav på å sitte på innsikt. Han kan noe om al-Qa’ida og Bin Laden som ingen andre sier. Men han har bare laget seg et bilde av al-Qa’ida og Bin Laden som passer med verden slik han forstår den. Han forenkler i stor stil.

– Er det ikke legitimt å lete etter årsakene til at et så voldsomt terrorangrep finner sted?

– Jo, men problemet er at Nygårdshaug hadde svaret på forhånd. Han mente terroren var uttrykk for de undertryktes desperasjon. Men Bin Laden var ikke en undertrykt og dette var en svært dyr terroraksjon, som ikke kunne vært gjennomført av fattige mennesker. Ifølge Bin Laden selv var den et angrep på vestlig humanisme og rettigheter for å forsvare sin egen politiserte versjon av islam. Det viser at det ikke var kunnskap og refleksjon som lå bak svaret til Nygårdshaug, sier han.

Han påpeker videre at denne holdningen sto i påfallende kontrast til politikerne på venstresida som tok avstand fra terroraksjonen 11. september.

– På venstresida var det blant de intellektuelle man fant de som anerkjente terroristenes sak.

Brandal mener dette vitner om en spesiell mentalitet som kommer til uttrykk hos intellektuelle.

– En del kunstnere, forfattere og akademikere ser ut til å bli trukket mot det kontrære og det opposisjonelle. Særlig når det er bred konsensus om et tema, sier Brandal.

– Det handler også om å posere i det offentlige rom. For hvis du ikke er synlig i samfunnsdebatten, er det en ganske trist tilværelse å være intellektuell.

Trukket mot ekstreme

Derfor mener Brandal at det nesten er usannsynlig at ikke intellektuelle også i framtida vil omfavne totalitære ideologier.

– I den grad vi kan lære noe av historien, er det at det blant intellektuelle vil være noen som blir trukket mot ekstreme bevegelser, sier Brandal og peker på at det ikke nødvendigvis gjøres i ond tro.

– Jeg tror intellektuelle trekkes mot totalitært tankegods fordi de ønsker å skape en bedre verden.

– Hvilke totalitære bevegelser mener du kan virke appellerende på intellektuelle i dag?

– Etter murens fall har de venstreintellektuelle vært i drift på grunn av mangel på et tydelig alternativ. For noen har dette ført til at de har gått langt i å forsvare bevegelser og ideologier i den tredje verden som står veldig langt unna deres politiske hverdag. Den mest interessante utvikling i dag er derfor de intellektuelle innenfor nye høyrebevegelser og islamisme, sier Brandal.

dageivindl@klassekampen.no

Tirsdag 23. april 2019
Viseveteranene bak plateklassikeren «På stengrunn» har gått i studio for å lage en oppfølger. Med seg på laget har de fått den unge artisten Moddi.
Onsdag 17. april 2019
Steikende sol tilsier ikke lenger bare glade badedager, men også tørke og skogbrann. Hva er egentlig «pent» og «stygt» vær i klimakrisas tid?
Tirsdag 16. april 2019
Halvparten av abonnentene til Helgelendingen kan miste avisa med ny postlov. – Dette blir alvorlig for oss, sier redaktør Geir Arne Glad.
Mandag 15. april 2019
Skodespelarar slår ring om Eirik Stubø med støtteopprop.
Lørdag 13. april 2019
En rapport av Sigurd Høst blir brukt til å begrunne regjeringens nye medie­politikk. Selv kjenner han seg ikke igjen i Trine Skei Grandes påstand om at store områder ligger i «medie­skygge».
Fredag 12. april 2019
Norske forlag vil fremdeles ikke levere lyd­bøker til konkurrentenes strømmetjenester. – Aktørene ser seg ikke tjent med å komme til enighet, mener medieviter Terje Colbjørnsen.
Torsdag 11. april 2019
For tre år siden refset KrF og Venstre regjeringen for å sabotere omdelingen av aviser. I dag får mellompartiene selv refs for å ha sviktet papiravisene.
Onsdag 10. april 2019
200.000 lesere vil miste papiravisa som følge av regjeringens spareplan for Posten. Større aviser som Nationen rammes hardt, mens lokal­aviser skjermes.
Tirsdag 9. april 2019
Vebjørn Sand får låne kommunal kremtomt uten å betale en krone. – Udemokratisk, mener kunstkritiker Kjetil Røed.
Mandag 8. april 2019
Gyldendal får kritikk fra Utdanningsforbundets Thom Jambak for å bruke spesialskrevne tekster til nye norskbøker. Forfatter Gro Dahle fant tjue relevante norske forfatterskap på stående fot.