Lørdag 16. august 2014
Syr fortida sammen: Anne B. Ragdes bok om moren kjennes både relevant og sann. Foto: Erlend Aas/Scanpix
En mors oppgaver
Imøtekommende: Det er noe oppløftende ved Anne B. Ragdes mangel på bitterhet når hun skriver om moren.

Anmeldelse

«Du skal hedre din far og din mor», lyder det fjerde bud, og den største hyllest en forfatter kan vise sine foreldre, er kanskje å udødeliggjøre dem i litteraturen: å la sine kjære «ømt i rytmer nagle fast», slik Olaf Bull sier om det romantiske kjærlighetsobjektet, eller som hos Shakespeare, å la dem ta bolig i «diktets evighet» og slik berge dem fra glemselen i dødens skygge. Anne B. Ragde er nettopp utkommet med en roman om sin avdøde, litteraturelskende mor, og når jeg nå har flottet meg med klassikerne, må jeg ile til med å slå fast at den mest åpenbare parallellen til Ragde nok er Dolly Parton. Med i tittelen «Jeg har et teppe i tusen farger» klinger Partons udødelige morshyllest «Coat of Many Colors», også den visstnok selvbiografisk.

Det er ikke få forfattere som opp gjennom tidene har skrevet om sine foreldre, gjerne mer eller mindre kamuflert, men oftere og oftere helt eksplisitt – fra de siste årene kunne vi blant de mest prominente norske forfatterne nevne Hoem, Knausgård, Solstad, Wassmo og, i fjor høst, Cecilie Enger, med suksessen «Mors gaver».

Foreldre – barn-relasjonen er blant de forholdene vi opplever sterkest i løpet av livet, og den har derfor stort potensial for såre følelser og opplevelser av ikke å strekke til, noe jeg antar all verdens psykoterapeuter kan bekrefte. Ragdes roman åpner da også med at moren på sine eldre dager er bekymret for hvordan hun fylte morsrollen: «– Det må ha vært helt forferdelig for deg å ha meg som mor, Anne. Da du var liten.» «Javel?» svarer datteren uforstående, og gjennom boka tegner hun opp et bilde av en mor som har gjort så godt hun kunne. Forfatteren tilgir lett «at du ga Elin og meg en lusing i ny og ne. Du var en super mor.» Den voksne datteren innser morens begrensninger, men uten forbitrelse: «Man skal alltid tilgi mennesker som har gjort sitt beste ut fra sine egne forutsetninger.»

Kjærtegn kan ha de forskjelligste uttrykk. Ragdes mor var selv «vokst opp med en mor som sa: – Gå vekk, ingen er glad i deg», og hun har vanskeligheter med å uttrykke «trøst og følelsesmessig og fysisk nærhet», noe Ragde i barndommen derfor søker hos sin far, før han flytter ut og forsvinner. Moren er på et vis klar over sin manglende evner som mor og forsøker livet igjennom å kompensere som husmor: «Hennes måte å vise kjærlighet på var nettopp gjennom mat.» Det er en kjærlighet som ikke alltid blir forstått.

En sentral scene i romanen handler om da Ragde tidlig i 20-årene skal gifte seg og helt uten tanke for alenemorens elendige økonomi regner med at hun skal ordne og betale kalaset. Moren tar opp lån og organiserer, hun baker og fryser ned, syr og broderer for å spe på inntektene, og bryllup blir det. Som Dolly Partons mor, som syr datteren en fargesprakende kåpe av gamle filler, tråkler hun sammen en fest ut fra beskjedne ressurser.

Og så får hun jammen kjeft. Hun har invitert datterens tilkommende svigerforeldre hjem for å bli kjent før bryllupet, og for å kompensere for den fattigslige leiligheten sin har hun forberedt et overdådig måltid. Datteren skjeller henne ut for den pinlige overdrivelsen, og mor synker sammen: «– Hvorfor er du så sint, Anne? Jeg har jo … Jeg stod opp halv fem i dag tidlig for å gjøre alt så fint jeg bare …». Det er så inderlig sårt og gjenkjennelig.

«Jeg har et teppe i tusen farger» er en forsonlig og godlynt bok, og det ser jeg i dette tilfellet på som en kvalitet. Målt opp mot Cecilie Engers «Mors gaver», som det er naturlig å sammenlikne med, kommer riktignok noen svakheter til syne: Der Enger med stort utbytte benyttet morens detaljerte gavelister som utgangspunkt for å diskutere familierelasjoner, omsorgsuttrykk, minner, tap og affeksjon, mangler Ragde et liknende overordnet grep som hever refleksjonsnivået ut over det personlige mor – datter-forholdet. Ragdes komposisjon følger lappeteppeprinsippet – sewing every piece with love – men det enkle og umiddelbare i uttrykket er kledelig for det avklarte forholdet til moren som hun formidler.

Ragdes stilistiske register gjør sant nok ikke at leseren krøller seg sammen under teppet i litterær fryd, men der hennes forrige roman – «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», som også i stor grad handlet om husmødre – opplevdes som fryktelig karikert i persontegningene, gjør ømheten overfor moren at denne romanen kjennes både relevant og sann for leseren. Vi har alle en mor, og det er noe oppløftende ved den manglende bitterheten over morens emosjonelle begrensninger.

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Roman

Jeg har et teppe

i tusen farger

Forlaget Oktober 2014, 318 sider

Lørdag 17. august 2019
Økonomi: Norske barn ligger an til å vokse opp i et land med like stor økonomisk ulikhet som i dagens Italia.
Lørdag 10. august 2019
Opprør: Tross dystopiene gir håndboka til Extinction Rebellion håp og kamplyst.
Lørdag 29. juni 2019
Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.
Lørdag 22. juni 2019
Samtykke: Jørn Jacobsens diskusjon av behovet for reform av voldtektsparagrafen er grundig, men overser sentrale problemstillinger.
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.