Mandag 5. mai 2014
THANK YOU FOR THE MUSIC: DJ Rashad, pioner i housegrenen juke, døde 26. april, mens Lou Reed og Whitney Houston gikk ut av tida i fjor og i forfjor. FOTO: Wikimedia Commons/Henrik Laurvik (NTB/SCANPIX)
Fildeling i sorgen: Musikerens død er også musikkens gjenoppstandelse.
Nytt lys på karrieren
Den triste bortgangen til DJ Rashad viser nok en gang at måten vi minnes avdøde musikere har tatt sin helt egen form.

ved veis ende

Fra å være et folkeslag med et notorisk nevrotisk forhold til døden, som et fenomen man helst skal gjemme bort, har det med ett blitt voldsomt mye prat om døden i norsk offentlighet. Selvmordstabuet har blitt nesten påfallende viktig å bryte. Refleksjoner om egen død har blitt selve markøren på det åpenhjertige intervjuet som tar deg med «bak masken» på en kjendis, som når joviale Jarle Bernhoft i siste nummer av Mann fantaserer om å vandre planka med en spektakulær overdose (!). En foreløpig «peak» er kanskje NRK-programmet «Kisten».

Man skulle likt å ha vært flue på veggen når dette programkonseptet ble solgt inn. Der den avvæpnende sjarmerende programleder Namra Saleem kjører rundt omkring med en kiste på taket av en gul Fiat, på besøk hos forskjellige kjendiser (Fam Irvoll! Jarle Andhøy!!) for i fellesskap å planlegge deres begravelse.

Alternativ minnestund

De to første programmene tilfeldigvis med musikalsk tilsnitt, først hos D.D.E.s Bjarne Brøndbo (med «Her blir det liv!» prominent krøssklippet inn i introen). Deretter hos Turboneger og Trygdekontorets Thomas Seltzer. Som klarer å holde sarkastisk distanse forbausende lenge (dog ikke hele veien inn), med stormannsgale fantasier om «Carmina Burana» og Tina Turners «Private Dancer» framført av Kringkastingsorkesteret.

Vi får for all del håpe det blir en stund til, men slik ser jeg for meg en mer realistisk, typisk 2014-markering av Thomas Seltzers bortgang: noen poster en Youtube-video fra den underkjente 2002-utgivelsen til Oslo Motherfuckers, Seltzers hjertebarn/hjerteband med Frode Saugestad på vokal og Oslo-personligheter som Ivar Winther, David Gurrik og Christer Engen i besetningen. Bandet som ikke engang rakk å spille en konsert før Turboneger-reunionen kom som døden på kjerringa.

Noen andre benytter anledningen til å dele glimt av den Oslo-virkeligheten de for evig forbinder med sin egen ungdom og den første inkarnasjonen av Turboneger, på nittitallssporet av sin tapte tid. Atter andre deler anekdoter hvor de selv og deres egen betydning opp i det hele havner mer sentralt i erindringen, det hele i et vrimmel av pliktskyldige, knappe og rituelle «RIP» og «Hvil i fred». Fragmentarisk, anekdotisk, og med glimt av noe virkelig vakkert opp i det hele – måten vi minner avdøde kunstnere, og da særlig musikere, har tatt sin helt egen form.

Rom for det uvesentlige

En form som skiller seg fra den tradisjonelle nekrologen, også den angloamerikanske formen med sitt rom for både sarkasme og åpenhjertighet. Det unike, noen ganger også det mest gripende ved formen, er nettopp at den gir rom for det uvesentlige og det anekdotiske, inkludert den personlige opplevelsen av musikken. Selv forrige uke, da den relativt ubetydelige DJ E-Z Rock døde.

Hvem, sa du? Nettopp. DJ-en til den nesten like glemte rapperen Rob Base. Sammen hadde de en (medium stor) hit i 1988 (den gangen en medium hit kunne selge én million eksemplarer) med «It Takes Two». Som først og fremst er minneverdig ved at den populariserte et seinere svært velbrukt sample fra James Brown-protesjeen Lyn Collins sang ved nesten samme navn. Ja, du skjønner tegninga.

Likevel, selv dette dødsfallet gir anledning til at en norsk klubbpromotør med britiske aner og oppvekst kan dele sitt minne om UK-mesterskapet i platemiksing 1988, hvor Rob Base og E-Z Rock opptrådte, og stemningen generelt var elektrisk, fordi britiske Cutmaster Swift tok hjem verdensmestertittelen. Et glimt inn i en tapt verden, først og fremst for E-Z Rock så klart. Men også for min Facebookvenn, og et glimt av en helt annen side enn den de aller fleste av oss kjenner av ham.

Siste hilsener

Og et godt svar på den allerede utslitt kontrærreaksjonen mot såkalte «krampaktige» siste hilsener til personer som «ikke betydde noe i livet ditt». Forrige ukes andre DJ-dødsfall ga meg et slags perspektiv på akkurat det der – den relativt unge Chicago-DJ-en DJ Rashad, en pioner innen den i seinere tid relativt mye omtalte mikrosjangeren «juke».

For han var også et menneske av kjøtt og blod for meg, som jeg hadde en slags relasjon til i virkeligheten. Riktignok en relasjon som begrenset seg til at jeg varmet opp to ganger for ham i forbindelse med Oslo-spillejobber, hvor vi hadde en til sammen 30 sekunders samtale om min T-skjorte med logoen til Chicago-labelet Dance Mania. Og en sigarett vi delte mens vi småpratet om felles kjente i fem-ti minutter da jeg møtte ham utenfor en klubb i New York noen måneder etter Oslo-jobb nummer to.

Likevel nok til at det ga det der lille stikket, av en litt annen type, da jeg via spørsmål på Twitter om Klassekampen skulle kjøre en nekrolog på Rashad, fikk kjennskap til dødsfallet tidlig forrige søndag. Nok til at man kanskje ble litt ekstra bevisst på dem som nok en gang benyttet anledningen til å være ekstra raskt ute med «hyllest-mixtaper» spredd i fire-fem forskjellige kanaler. Og også til å kjenne litt på en ubehagelig bevissthet om narsissismen som også lå (og ligger) i å påpeke eller framheve det minste snev av en personlig relasjon.

Glemte perler

En morbid erkjennelse til: En artists dødsfall er også en takknemlig anledning for alle som er opptatt av de historiske perspektivene, karriereløpene. Det er tross alt først da man kan se karrieren under ett, først da det er en fullstendig karriere. Først da kan man også se dramaturgien i det hele – og dette gjelder for så vidt ikke bare oss semiprofesjonelle synsere – hvilken posisjon hadde for eksempel Johnny Cash’ cover av Nine Inch Nails’ «Hurt» hatt i folkets hjerter om den ikke kom på eksakt det tidspunktet den kom?

Eller for å straks snevre det inn igjen: Hvor mange var klar over hvor effektivt househistorien, ja hele dansemusikkhistorien, kunne oppsummeres gjennom legenden Frankie Knuckles’ livsløp. Fra den opprinnelige undergrunns-discoen i New York via housens fødsel i Chicago på åttitallet til de store rommene og houseremiksene av popeliten på nittitallet. Det er uansett unektelig en historie som fortjener å formidles.

For ikke å snakke om alle låtene man oppdaget den uken visse deler av Facebook-kretsen var opptatt med å hylle Knuckles. Som den perfekte «Paradise Ballroom»-remiksen hans av Womack & Womacks «MPB (Missin’ Persons Bureau» (1986). Mange av mine beste låtfunn de siste årene har i det hele tatt kommet i forbindelse med dødsfall. Glemte perler som Lou Reeds bisarre, hypnotiske «Disco Mystic», den purunge Whitney Houstons platedebut på en coverversjon av Soft Machines «Memories» sammen med no wave-funkbandet Material og frijazzlegenden Archie Shepp, folkbautaen Richie Havens perfekte discocover av Lamont Doziers «Going Back to My Roots» – sånne låter som alltid ble betraktet som utskudd i deres respektive kataloger, helt fram til Dommens Time kom. Hadde de behøvd å dø for at vi skulle sette pris på disse sidene ved dem? En omfattende anekdotisk bevismengde tyder på at svaret er ja.

musikk@klassekampen.no

Mandag 19. august 2019
Ikke har hun drømt om å bli artist og ikke er hun så glad i musikk, men en voksende fanskare gjør at Aurora må stå på. Nå skal hun tilbringe et par måneder med norsk konsertpublikum.
Mandag 17. juni 2019
Nicky Siano var med på å finne opp klubbmusikkruttet. Og han var der da det smalt for den moderne LGBT-bevegelsen, i New York 1969. To sider av samme sak, sier DJ-legenden i dag.
Mandag 17. juni 2019
FestivalBergenfestBergenhus festning, Bergen 12.-15. juniI over 20 år har Bergenfest laga liv i vestlandshovudstaden. Festivalen mellom dei sju fjell må ofte kjempe mot værgudane, men i år...
Mandag 17. juni 2019
AlbumBruce Springsteen«Western Stars»Columbia/Sony MusicHHHHHIBruce den nydelige, så hekta på vakker lyd at soloartisten for et...