Lørdag 26. april 2014
Kjepper i hjula: Som medlem av grunnlovsutvalget tok Carl I. Hagen dissens fordi han ikke ville inkludere økonomiske og sosiale rettigheter. Dersom han han nå får følge av flere stortingsrepresentanter, undermineres hele revisjonsarbeidet, skriver Asbjørn Eide. Arkivfoto: Siv Dolmen
Bør grunnlovsrevisjonen avblåses?
DISSENS: Som medlem av grunnlovsutvalget tok Carl I. Hagen dissens fordi han ikke ville inkludere økonomiske og sosiale rettigheter. Dersom han han nå får følge av flere stortingsrepresentanter, undermineres hele revisjonsarbeidet

Grunnloven

Den forestående grunnlovsrevisjonen kan ende opp med en amputert menneskerettighetskatalog og utgjøre et stort tilbakeskritt. Det kan være best å stanse revisjonen. Det er fortsatt mulig.

Stortinget la opp til en omfattende modernisering av grunnloven ved 200-års jubileet. Et utmerket grunnarbeid er gjort av Menneskerettighetsutvalget nedsatt av Stortingets presidentskap, bredt sammensatt og ledet av Høyres Inge Lønning. Utvalget la til grunn at en modernisert Grunnlov bør gjenspeile og realisere individenes frihet, likhet og menneskeverd, slik dette er kommet til uttrykk i Verdenserklæringen av 1948, grunnlaget for vår tids menneskerettigheter. Senere konvensjoner tar den som utgangspunkt. Det samme har andre nordiske og europeiske land gjort.

Lønning-utvalget foreslo innarbeiding av en menneskerettighetskatalog med alle sentrale rettigheter – sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle. Ett medlem, Carl I. Hagen, dissenterte. Han ville unnta de økonomiske og sosiale rettighetene.

En slik avskalling vil underminere den felles vektlegging og balanse fulgt siden andre verdenskrig. Tiden for votering i Stortinget nærmer seg. Faretruende signaler er kommet om at noen stortingsrepresentanter kan innta Carl I. Hagens standpunkt. Vi risikerer at grunnlovsflertall (to tredjedeler) oppnås bare for en avgrenset og ensidig del av menneskerettighetene. Da vil Norge komme i en merkelig særstilling blant land som vi ellers sammenligner oss med, og Stortinget vil gi støtte til myten om at bare sivile og politiske rettigheter er «egentlige» rettigheter, et standpunkt som ikke har noe objektivt grunnlag men reflekterer en subjektiv og ideologisk fundert oppfatning.

Hovedarbeidet bak innholdet i Verdenserklæringen ble gjort i USA under andre verdenskrig, sterkt påvirket av president Roosevelts «New Deal». Innholdet avspeiler utviklingen av samfunnskontrakten i vesteuropeiske og nordiske demokratiske land. I de første årene etter 1945 var det liten uenighet om at de universelle rettigheter må omfatte sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men i USA forandret holdningen til internasjonale menneskerettigheter seg etter Roosevelts død. Den kalde krigen førte til ideologisk polarisering i tiden etter 1948. Myten ble lansert om at økonomiske og sosiale rettigheter var kommet med etter press fra Sovjetunionen og deres satellittstater i øst.

Det finnes ikke historisk grunnlag for dette. Under forberedelsene til og utarbeidelsen av Verdenserklæringen var disse landene relativt passive. Da den i 1948 ble vedtatt av FN, viste Sovjetunionen og dets allierte sin skepsis ved å unnlate å stemme. Alle vestlige land og resten av FNs medlemsland stemte for, unntatt apartheidstaten Sør-Afrika (og Saudi-Arabia, som ikke ville godta religionsfriheten). Men myten lever videre.

I den pågående grunnlovsdebatt søker noen å gjenopplive polariseringen ved å hevde at bare de sivile og politiske rettigheter er «egentlige» menneskerettigheter. De vil derved utelukke fra grunnlovfesting slikt som retten til helsetjenester eller til utdanning, som Lønning-utvalget foreslår. De er bredt anerkjent i vårt rettssystem men har ikke enda fått plass i grunnloven.

FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter er utformet på en annen måte enn konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, men det betyr ikke at det ene settet er mer «egentlig» enn det andre, men at den praktiske gjennomføringen er litt forskjellig. Mye av det som finnes under overskriften økonomiske og sosiale rettigheter har form av friheter og gjennomføres på samme måte som de sivile og de politiske. Skillet er kunstig og forlatt i andre konvensjoner hvor begge kategorier av rettigheter er tatt med.

En helhetlig innarbeidelse i grunnloven av menneskerettighetene som foreslått av Lønning-utvalget vil være ønskelig. Men viser det seg ved forhåndsdrøftelser at deler av rettighetene ikke får det nødvendige flertall, er det bedre å avblåse hele moderniseringen. Det kan skje ved at ingen deler får grunnlovsflertall. Vi vil da stå igjen med det vi allerede har: Grunnlovens paragraf 110c, vedtatt i 1994, pålegger Statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene. Nærmere bestemmelser om dette fastsettes ved lov. Menneskerettighetsloven av 1999 har gjort de sentrale internasjonale konvensjonene om menneskerettigheter til norsk lov med forrang foran annen lov. Ved kombinasjonen av Grunnlovens paragraf 110 c og menneskerettighetsloven er sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjort til norsk rett med forrang for annen norsk lov. Loven omfatter også kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen.

Menneskerettighetsloven kan forandres ved simpelt flertall, men det er lite sannsynlig. Selv om det skulle skje, vil vi fortsatt være folkerettslig bundet av de samme konvensjonene.

Mest ønskelig er det at vi får en helhetlig og balansert innarbeiding av menneskerettighetene i en modernisert grunnlov, slik Grunnlovsutvalget foreslo. Men blir det umulig fordi noen representanter stemmer mot sentrale deler av forslaget, er det bedre å oppgi initiativet og beholde det vi allerede har, som slett ikke er dårlig.

Artikkelen er oppdatert: 29. april 2014 kl. 10.10
Fredag 18. januar 2019
• I perioden 1991 til 2018 gikk andelen innvandrere i den voksne befolkningen i Norge opp fra fem til 18 prosent. Nå har forskere ved Frisch-senteret på oppdrag for Arbeids- og sosialdepartementet undersøkt hvordan innvandringen har påvirket...
Torsdag 17. januar 2019
• SVs svenske søsterparti Vänsterpartiet vil fredag stemme avholdende og dermed gi parlamentarisk grunnlag for en ny regjering utgått av Socialdemokraterna og Miljöpartiet med Stefan Löfven som statsminister. Den nye regjeringen går svært...
Onsdag 16. januar 2019
• Både Sverige og Norge er i ferd med å få nye regjeringer. I Sverige består regjeringsunderlaget av partier som tradisjonelt har stått langt fra hverandre. I Norge er det ikke et samarbeid over blokk­grensene, men partiene som har...
Tirsdag 15. januar 2019
• Det er flere år siden vi i Klassekampen for første gang fikk høre at folk i norske helse- og omsorgs­institusjoner var organisert som selvstendig næringsdrivende. Vi har siden skrevet flere saker om de nye organisasjonsformene, hvor ganske...
Mandag 14. januar 2019
• I går kveld var det ugjenkallelig slutt. Klokka ni ble de siste gjestene husjet ut av Nasjonalgalleriet på Tullinløkka i Oslo. Museet har holdt åpent i 138 år, men føyer seg nå inn i rekken av norske praktbygg som er blitt tømt og forlatt...
Lørdag 12. januar 2019
• Senterpartiet går forbi Fremskrittspartiet og blir Norges tredje største parti på både TV 2s og Klassekampens parti­barometre. Det viser at velgerne slutter opp om partiet alle snakker om for tida, selv om partileder Trygve Slagsvold Vedum...
Fredag 11. januar 2019
• Det er i ferd med å oppstå et flertall i det britiske parlamentet som styrer mot at Storbritannia forblir i EU til tross for det klare folkeavstemningsresultatet. To ganger i løpet av den siste uka har statsminister Theresa May tapt...
Torsdag 10. januar 2019
• Står den norske staten på randen av økonomisk kollaps? Det kan man lett få inntrykk av dersom man lytter på radio eller leser aviser. I sin nyttårstale oppfordret statsministeren nordmenn til å få flere barn for å redde velferdsstaten.
Onsdag 9. januar 2019
• VGs Anders Giæver fortsatte i går avisas kampanje for å diskreditere Klassekampens saker om norske eliter. Utgangspunktet for kommentaren er vårt intervju med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum i romjula, hvor vi omtaler ham som anføreren for...
Tirsdag 8. januar 2019
• Samtidig som 200 ansatte i Folkehelseinstituttet har mistet jobben siden 2015, har antall ledere økt fra 71 til 84. Det kom fram i Dagsavisens sak fra forrige uke om regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, som også...