Fredag 25. april 2014
"Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland
Vær forsiktige med denne!
VARSOM: Stortinget bør være svært varsomme med å vedta de grunnlovforslagene som nå ligger på bordet.

Kronikk

Stortinget skal nå ta stilling til de omfattende forslagene om endringer i Grunnloven, basert på utredningen fra Menneskerettsutvalget. Men diskusjonen har skygget for det som er Grunnlovens viktigste funksjon: å organisere de høyeste statsorganer i Norge og regulere forholdet mellom dem.

Bestemmelsene om individrettigheter i 1814-grunnloven var preget av erfaringene fra eneveldet. Individrettighetene skulle sikre mot en tilstand som man ikke ville vende tilbake til. Med nåtidens øyne kan flere av dem fortjene en modernisering. De forslagene som foreligger, betyr en omfattende katalog av rettigheter som vil gripe inn i Stortingets lovgivende myndighet på en helt annen måte enn de eksisterende bestemmelsene gjør.

Forslagene er uttrykk for verdier som for det meste har bred oppslutning. Men når de nedfelles i kortfattede grunnlovbestemmelser i pakt med vår grunnlovtradisjon, kan det ofte bli usikkert hva de betyr i konkrete sammenhenger. Forslagene er fremmet uten noen analyse av konsekvensene for lovgivningen. Erfaringene med menneskerettsloven viser at vi her kan få overraskelser.

På strafferettens område er vi i gang med en generell reform der straff for over­tredelse av forvaltningslovgivningen kan bli erstattet med overtredelsesgebyr som forvaltningen fastsetter i første hånd, men som domstolene kan overprøve. Slike overtredelsesgebyrer har hittil ikke vært regnet som straff når det gjelder kravet i Grunnlovens paragraf 96 om at straff bare kan ilegges ved dom. Men vil det fortsatt gjelde om paragraf 96 får et tillegg for å hindre dobbelt strafforfølging, i tråd med forbudet mot dobbeltstraff etter den europeiske menneskerettskonvensjon? Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) vil nemlig slike over tredelses­gebyrer bli ansett som straff. Derfor blir det fare for at grunnlovstillegget kan slå beina under reformen om å erstatte straff med forvaltningssanksjoner.

Ved alvorlig kriminalitet som kan gi et betydelig utbytte, har straffeloven i over ti år gitt adgang til utvidet inndragning av hele lovovertrederens formue, hvis ikke overtrederen beviser at formuesgodene er ervervet lovlig. Denne ordningen med omvendt bevisbyrde har blant annet vært aktuell i store narkotikasaker. Men forslaget til paragraf 96 fjerde ledd vil reise tvil om den kan opprettholdes.

Uskyldspresumpsjonen etter EMK er en sentral garanti for at ingen skal bli dømt for en handling som han eller hun ikke har gjort. I praksis har regelen fått en stor slagvidde og brukes blant annet til å avgjøre om en siktet har plikt til å forklare seg. Blir regelen tatt inn i Grunnloven (forslaget paragraf 96 annet ledd), inviterer det til å gjøre straffeprosessuelle spørsmål til konstitusjonelle problemer, slik det er i amerikansk rett, i stedet for å løse dem etter en straffeprosesslov som kan gjøres klarere og mer presis.

Noen eksempler fra andre områder: Alle vil være enige om at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling (forslaget til paragraf 98). Men Stortingets politiske prioriteringer innebærer typisk å gjøre forskjell på forskjellige situasjoner, og hvem skal avgjøre om en forskjells­behandling er «usaklig eller uforholdsmessig»? Omfatter retten til å «praktisere sin religion» (forslaget til paragraf 99) alle slags religiøse praksiser, og blir diskusjonen om omskjæring med dette et spørsmål om forståelsen av Grunnloven? Vil statens plikt til å sikre retten til en tilfredsstillende levestandard og nødvendig helsehjelp (forslaget paragraf 111) kunne gi en minste sosial stønad og rett til medisinsk behandling uten hensyn til kostnadene?

Fordi mange av rettighetene er så generelle og omfattende, åpner det fremsatte forslaget til paragraf 115 for at lovgivningen kan gjøre begrensninger i dem. En slik begrensning må være «forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser» (eller andres menneskerettigheter). Hva som er «forholdsmessig», «nødvendig» og «tungtveiende» for å ivareta allmenne interesser, blir ikke opp til Stortinget, men kan prøves av domstolene. Noen rettigheter er etter forslaget helt absolutte, som på strafferettens område (paragraf 96) og ved eiendomsvernet mot ekspropriasjon (paragraf 105). Man kan spørre seg hva det vil bety for lovreglene om ekspropriasjonserstatning og innløsning av festetomter.

I tråd med sikker statsrettslig praksis blir det opp til domstolene å prøve om en lovbestemmelse strider mot de nye rettighetene i Grunnloven (forslaget paragraf 114). De fleste av dem er ganske skjønnsmessig utformet. Da blir det ikke Stortingets lovgivning, men til syvende og sist Høyesterett som avgjør hvor omfattende rettigheten er. At det betyr en maktforskyvning fra folkevalgte til jurister, er åpenbart.

Det har vært hevdet at dette er nødvendig for å sikre grunnleggende individ­rettigheter. Snakker vi her om kjernen i rettighetene, ser jeg et slikt synspunkt som uttrykk for en dyp mistillit til vårt folkevalgte system og Stortinget.

I rettighetenes randsone kan det lettere være delte meninger om hvor langt de bør gå. Høyesterett har de siste årene gått lenger i å sette Stortingets syn til side enn før. Tilhengere av grunnlovfesting viser da til at Grunnloven kan endres. Men å fastslå rettigheter og plikter for borgerne er en oppgave for den alminnelige lovgivning. Så raskt som utviklingen skjer i vår tid, kan mye ugagn være gjort om man må vente til over neste stortingsvalg med å få en ny regel på plass. Det er heller ikke sikkert at en endring for å utvide Stortingets frihet som et flertall står bak, kan mønstre det to tredels flertall som trengs for å endre Grunnloven. Kravet om to tredels flertall har gode grunner når det gjelder å avskaffe et prinsipp, men ikke nødvendigvis for å avgrense det.

Stortinget bør derfor vise varsomhet med å vedta de grunnlovforslagene som nå ligger på bordet. Det største som Grunnloven ga i 1814, var institueringen av Stortinget som et folkevalgt organ til å gi lover. Det vil være tragisk om det viktigste resultatet av 200-årsfeiringen blir en markert begrensning av Stortingets lovgivende myndighet.

Artikkelen er oppdatert: 13. mai 2014 kl. 13.33
Mandag 20. mai 2019
• På lørdag hadde Italias visestatsminister Matteo Salvini for andre gang samlet høyreradikale partier i Europa i Milano før Europavalget neste helg. Det som skulle bli en styrkemarkering regnet i stedet bort. Italienske og internasjonale...
Lørdag 18. mai 2019
• 8. mai, på selveste frigjøringsdagen, delte regjeringen ut medaljer til 16 norske soldater «for å anerkjenne veteranenes innsats». Seks dager seinere, i revidert nasjonalbudsjett, ble det verken delt ut medaljer eller anerkjennelse. I...
Torsdag 16. mai 2019
Nei her vil vi vere. Vi vil ikkje rømetil andre stader, til tryggare kår– om da trygge kår finst no lenger på jorda.Her slo vi rot. Om så framande rårnå på vår mark – ho er likevel vår.Tapet vi leid vil vi bere...
Onsdag 15. mai 2019
• «Å protestere mot sentralisering er tidens melodi», skrev VG-kommentator Tone Sofie Aglen i går i et slags forsvar for helseforetaksmodellen. Anledningen var at bunadsgeriljaen i går inntok hovedstaden med krav om stans i nedleggelse av...
Tirsdag 14. mai 2019
• Britene befinner seg nå i den underlige situasjonen at de skal velge representanter til en union de skulle vært ute av for lenge siden. Den 29. mars skulle Storbritannia ha forlatt EU, men ettersom det britiske parlamentet kategorisk...
Mandag 13. mai 2019
• Forrige uke godkjente guvernøren i den amerikanske delstaten Georgia, Brian Kemp, den såkalte «hjerteslag-loven». Det hyggelige navnet til tross: Loven er et rått angrep på kvinners råderett over egen kropp. Loven sier at så snart et...
Lørdag 11. mai 2019
• «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen – eller arbeiderbevegelsen, som Gerhardsen ville sagt.» Slik åpnet Rødt-leder Bjørnar Moxnes sin tale til partiets landsmøte i går. Fagbevegelsen-mantraet har han lånt fra Arbeiderpartiets...
Fredag 10. mai 2019
• Ordet ansvarspulverisering fikk for alvor gjennomslag i norsk offentlighet da 22. juli-kommisjonen i 2012 leverte sin rapport om hva som gikk galt da terroren rammet landet året før. Kommisjonen kritiserte blant annet nødetatene for...
Torsdag 9. mai 2019
• Siste nummer av avisa Le Monde Diplomatique, som kom som innstikk i Klassekampen forrige fredag, inneholder to gode artikler om etterforskningen av Donald Trump og hans påståtte samarbeid med Russland før presidentvalget i 2016. Avisa har...
Onsdag 8. mai 2019
• 8. mai står som den offisielle fridomsdagen, etter den tyske kapitulasjonen i 1945. I delar av Europa starta feiringa 7. mai, då kapitulasjonen var klar, og i Sovjetunionen og allierte land vart 9. mai sigersdagen. 8. mai har sidan vore...