Fredag 28. mars 2014
Illustrasjon: Knut Løvås
Så får man inte säja!
I motsetning til den norske eliten mener den svenske eliten at de kan oppdra sitt folk. Men klarer de det, spør Harald Eia.

Med andre ord

I en episode av komiserien «Curb Your Enthusiasm» kommer hovedpersonen Larry David i snakk med en blid og hyggelig blond mann som presenterer seg som «Sven». Larry spør om «Sven» er et svensk navn, og på et blunk er Svens gode humør forsvunnet.

– Nei, det er norsk, sier han.

Larry flirer, og ber pent om unnskyldning. Men Sven synes ikke dette er noe morsomt – han skjønner ikke hvordan noen kan tro at han er svensk.

– Jeg ser jo ikke svensk ut. Det er store forskjeller på oss og svenskene.

– Tydeligvis, svarer Larry. Men hva er forskjellen?

Sven vet ikke hvor han skal begynne:

– Kulturen. Utseendet. Navnene. Historien. Maten. Dansingen.

– Okei, sier Larry. Men blir svensker like fornærmet hvis man tar dem for å være norske?

Da himler Sven med øynene, mer irritert enn noen gang.

– Det vet vel ikke jeg! Det må du jo spørre en svenske om!

 

Det var flere ting jeg syntes var sjokkerende med denne lille scenen om Sven. For det første skvetter jeg like mye hver gang amerikanerne plutselig snakker om vårt lille land. For det andre innså jeg plutselig hvor komiske vi fremstår når vi insisterer på at det er så store forskjeller på oss og andre skandinaver. For det tredje, som en konsekvens av alt dette, kjente jeg på at selve min identitet som norsk holdt på å gå opp i limingen.

«Ethvert identitetsfellesskap vektlegger likhet innad og forskjell utad» skriver Thomas Hylland Eriksen. Men hva om forskjellen utad – mot svenskene – viser seg å være en illusjon? Jeg har alltid flirt av rødvinseksperter som la ut om smaksforskjellene mellom rødviner, men som i blindtester ikke klarer å skille mellom hvitvin og rødvin. Men er vi nordmenn egentlig noe bedre enn disse vin-sjarlatanene. Er vi kanskje likevel ikke noe for oss sjøl?

 

Vår indre Sven stritter i mot: Norge er noe annet enn Sverige! Det er forskjeller. Det vet vi jo. Det må det jo være. Undersøkelser gjort av Norstat i 2013 viser da også at nordmenn mener at det er kulturforskjeller mellom skandinaver: Svenskene er de mest arbeidssomme, danskene er de mest positive, og vi nordmenn – vi er de smarteste i Norden! Det finnes altså forestillinger om forskjeller, men hva har vi egentlig av håndfaste bevis på faktiske kulturelle forskjeller?

Et godt sted å begynne er å lytte på erfaringer gjort av folk som har bodd i begge land.

«Svenskene er annerledes enn oss», skrev NRKs tidligere Sverige-korrespondent Kjell Pihlstrøm i en oppsummering av sin tid i Stockholm. «Svenskene står i lunsjkø, får sine köttbullar på tallerkenen, spiser ‘i kor' og forlater lokalet som trekkfugler i flokk.» For oss fremstår svenskene som Nordens tyskere – samvittighetsfulle ordensmennesker. Mens svenskene opplever oss som Nordens italienere – positive og glade, men ikke helt til å stole på. «På fredag sier dere: åjaja, det skal vi gjøre!», fortalte en svensk kollega som jobber i Norge til meg. «Og på mandag sier dere: – oups, haha, det glemte vi helt gitt, men vi fikser det til i morgen, garantert! Det er utrolig frustrerende, og løsningen er å ta alt dere sier med en klype salt.»

I Karl Ove Knausgårds «Min kamp» sier svenske Cora at forskjellen mellom svensker og nordmenn kan merkes på kroppen, på «hvordan folk i Norge hele tiden dulter borti hverandre på gaten, i butikker og på kollektivtransportmidler. Hvordan folk i Norge alltid småprater, i kiosker, i køer og i drosjer.» I kontrast til svenskenes veloppdragenhet: «Ingen aggresjon, ingen amperhet, ingenting. Bare de vennlige, konverserende stemmene deres.»

Disse ulikhetene – som oppleves som så konkrete og reelle – kan de måles? Fanges de opp av spørreundersøkelser og kvantitative metoder? Ser man på World Values Survey, en undersøkelse som gjennomføres over hele verden hvert femte år, finner man en forskjell mellom Sverige og Norge – hvis man bruker et kraftig forstørrelsesglass.

Først og fremst er vi nemlig påfallende like – og sammen er vi forskjellige fra alle andre. Nordmenn og svensker er mer tillitsfulle enn andre nasjonaliteter, vi er mer individualistiske og likestilte, sekulære, miljøvennlige, protestglade og positivt innstilt til det som er nytt og moderne. Svenskene er ofte litt mer av alt dette enn oss. Men hovedfunnet er likevel: Skandinaver er spesielle – og veldig like.

Er'e så farlig, da? Hva hvis vi ikke ser på befolkningen som helhet, men snevrer søket inn? Om vi ikke undersøker folk flest, men ser på det man kan kalle den kulturelle eliten. Er det kanskje her forskjellen ligger. Ikke i folket, men blant dem som fører den offentlige samtalen?

«Visse ting snakker man rett og slett ikke om i svensk politikk», forteller Ketil Raknes, tidligere statssekretær for SV, «det er ekstremt liten aksept for alternative synspunkter». Det er særlig i spørsmål om innvandring og kjønn at nordmenn synes svensk offentlighet er forunderlig streng og konform. Da vi laget tv-programmet «Hjernevask», var det flere nordmenn bosatt i Sverige som bestyrtet sendte meg saken om hjerneforskeren Annica Dahlström. Hun hadde blitt intervjuet i en bok om likestilling som skulle utgis med støtte fra Norrbottens län. Men ettersom Dahlstrøm mente det kunne være noen medfødte psykologiske forskjeller mellom gutter og jenter, ble publiseringen av intervjuet stoppet av de lokale myndighetene. Hvorfor? Synspunktene til naturviteren Dahlstrøm brøt med den offisielle teorien om hvorfor jenter og gutter er forskjellige:

«Vår svenska jämställdhetspolitik bygger på att vi är lika och socialiseras in i olika könsroller», sa Britt Marie Lugnet-Häggberg, likestillingsdirektør i Länsstyrelsen. «Annica Dahlström är särartsfeministisk och utgår från att pojkar och flickor är helt olika. Länsstyrelsen kan inte ge ut ett material med den uppfattningen.»

Som den norske sosiologen Geir Angell Øygarden, bosatt i Sverige, påpekte: «Svensk offentlighet er full av konsensusbevarende imperativer, à la: ‘Det här talar vi inte om' – og det gjør man faktisk heller ikke.»

Sett fra et norsk ståsted føles den svenske offentlige samtalen som hemmet og ufri. Hvorfor er det så mye som det ikke er lov å diskutere, tenker vi. Hvorfor er det for eksempel så farlig å diskutere innvandringsproblemer? Er det ikke bedre å ha en åpen debatt om utfordringene ved et flerkulturelt samfunn enn å late som om ikke problemene finnes? Hva er det som er så farlig at vi ikke kan snakke om det?

Ali Esbati, riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, og bosatt i Norge, forsøkte å forklare hva som er så farlig i artikkelen «Vi må våge å ikke ‘ta debatten'».

Esbati mener eliten har et ansvar fordi eliten påvirker folk flest. «Det er offentlige maktpersoner med politiske og mediale posisjoner som avgjør toneleiet i den offentlige debatten», skriver han. Intelligentsiaen har makt, og med makt følger ansvar: «Rasisme er ikke noe medfødt – den læres opp gjennom en diskurs, der nettopp elitene har en overlegent viktigere rolle.» Eliten er verdensbildeskapende.

Mens den norske eliten har begrenset tro på sin egen innflytelse, tenker den svenske eliten mer som næringslivsledere: De mener de gjør en forskjell. Og når man tror at de herskendes tanker blir de herskende tanker, kan det være lurt av de herskende å holde tunga rett i munnen.

Der vi ser «politisk korrekthet» og «legge lokk på debatten», ser de «anstendighet» og «makt til å sette dagsorden».

Den svenske elitens ansvars­følelse gjør at svenske medier skiller seg fra norske i måten de behandler høyrepopulistene på, skriver Ketil Raknes i boka «Høyrepopulismens hemmeligheter»: «I Sverige er det mer akseptert og vanlig at journalister bevisst forsøker å begrense Sverigedemokratenes medieeksponering». Det er en borgerplikt for svenske journalister å forhindre at mørke krefter på høyre­siden ikke får for mye oppmerksomhet.

 

Men hvilken effekt har elitenes holdninger på folk flest? Fører alt det gode og alt det riktige i svensk offentlighet til kulturforskjeller – er for eksempel svensker flest mindre innvandrer­fiendtlige enn andre skandinaver?

Så langt ser det ikke sånn ut.

Tidligere i år gjennomførte Kifo – Stiftelsen kirkeforskning – et herlig tilskudd til den norske samfunnsvitenskapsfloraen – en spørreundersøkelse i de tre nordiske land som konkluderte med at nordmenn riktignok har litt mer fremmedfrykt, sammen med danskene, men at vi faktisk ikke er mer patriotiske enn svenskene. Tvert imot er svenskene litt mer sjåvinistiske enn oss. «Det generelle bildet», slår rapporten til Kifo fast, «er at sjåvinisme og fremmedfrykt scorer lavt i alle de nordiske landene.» Og de danske statsviterne Carsten Jensen og Jens Peter Frølund Thomsen publiserte i 2011 tall som viste at svenskene faktisk var mer innvandrerfiendtlige enn danskene.

Vi er altså ganske så like også her. Elitene er kanskje ulike, men det har liten effekt på folk flest.

 

Mange nordmenn og dansker mener at svenskenes sensur av uheldige synspunkter ikke bare er fjollete, men også skadelig. Vi tenker at det å instruere befolkningen i toleranse kan være farlig. Flere norske kommentatorer har hevdet at de svenske medienes undertrykking av folkemeningen er grunnen til at Sverigedemokratene har vokst seg så store. Også den norske samfunnsforskeren Grete Brochman har uttrykt bekymring for at den svenske elitens autoritære stil kan ha uheldige konsekvenser: «På sikt kan dette gi seg uttrykk i motsetninger mellom elite og befolkning.»

Og ser vi på tilliten til mediene, som er boltreplassen for landets meningselite, finner vi endelig en ordentlig forskjell mellom nordmenn og svensker. En undersøkelse gjort av Respons i 2012 avslørte at 44 prosent av svenskene har liten eller ingen tiltro til svenske medier – mens bare 16 prosent av det norske folk har liten eller ingen tiltro til de norske mediene. Svenskene stoler altså mindre på det som sies i den offentlige samtalen og det arbeidet svenske journalister gjør. Det kan derfor se ut som det «å våge å ikke ta debatten» bare har ført til mindre tillit til eliten i Sverige enn i Norge.

Det var det Sven skulle ha sagt til Larry.

Hvis Norge og Sverige er som to familier, hvor eliten er foreldrene og folket er barna, så har foreldrene i Sverige mer kustus på hva det snakkes om ved middagsbordet. Likevel er svenske og norske barn blitt forbløffende like. Ulikheten består i at svenske barn stoler mindre på det foreldrene sier enn det norske barn gjør. Og at svenske foreldre lever i en naiv tro på at de kan bestemme hva barna skal mene. Dét er forskjellen mellom oss, Larry!

En ting til: En nordmann som heter «Sven»? Det finnes 915 menn i Norge som heter Sven og 7332 som heter Svein. I Sverige finnes det 42050 Sven og 251 Svein. Mannen Larry møtte var mest sannsynlig svensk.

Fakta

Skandinavisk misantropi:

• I Skandinavia elsker vi å hate hverandre. Svensker og dansker hevder nordmenn er nasjonalistiske. Nordmenn og svensker forferdes over den danske høyre­sidens nyvunne hegemoni på kulturfeltet. Dansker og nordmenn mener svensk debatt kveles av ekstrem politisk korrekthet.

• I kveld, fredag 28. mars, arrangerer Klassekampen debatt om nasjonalisme og tankeklima i de skandinaviske landene. I panelet sitter Henrik Arnstad, Rune Lykkeberg, Ali Esbati og Hilde Sandvik. Bjørgulv Braanen er ordstyrer.

• I denne teksten borer Harald Eia i svenske og norske selvbilder. Vi er neppe så ulike som vi liker å tro. Men ser vi på harde fakta, er det i alle fall én viktig forskjell mellom oss og våre søstre og brødre over kjølen.

Debattmøte i kveld:

• Her kan du lese mer om debattmøtet på Kulturhuset i Oslo i kveld, fredag 28. mars.

Forfatteren:

• Harald Eia er komiker, tekst­forfatter og skuespiller. Dessuten er han norsk.

Artikkelen er oppdatert: 28. mars 2014 kl. 10.40
Mandag 10. desember 2018
• «Kanskje må vi søke i genene for å finne svar på Solvangs oppførsel i disse debattene.» Setningen er hentet ut av en klage til Kringkastingsrådet på programleder for NRKs «Debatten» Fredrik Solvang. Solvang og andre profilerte journalister...
Lørdag 8. desember 2018
• Natt til fredag ble justisminister Tor Mikkel Waras hus og bil tagget ned med hakekors og ordet rasist. I tillegg ble bilens bensintank forsøkt påtent. Den ansvarlige er i skrivende stund ikke tatt, og både politi og justisministeren selv...
Fredag 7. desember 2018
• Tirsdag denne uka inviterte arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie forskere, LO og NHO til frokostmøte om organisert arbeidsliv. Statsråden fra Høyre ønsket innspill til hvordan Norge kan stanse fallet i antall organiserte i...
Torsdag 6. desember 2018
• Det er uenighet innad i regjeringen om hvorvidt Norge skal signere FNs nye migrasjonsavtale, som i norsk oversettelse har fått navnet «Global plattform om trygg, velordnet og regulær migrasjon». Mens Venstre og Høyre er klare for å signere...
Onsdag 5. desember 2018
• De siste to ukene har mange hundre tusen franskmenn tatt til gatene i protestbølgen mot høye levekostnader og en varslet avgiftsøkning på drivstoff og strøm. Grasrotbevegelsen bak opprøret har fått navnet «De gule vestene», etter...
Tirsdag 4. desember 2018
• Avisa Nationen fyller 100 år og feiret i går seg selv med en stor jubileumsavis. I den forteller sjefredaktør Irene Halvorsen om grunnlaget for avisa: Forankret i norske lokalsamfunn, men med blikket vendt mot verden. Det er særlig synlig...
Mandag 3. desember 2018
• I dag starter FNs klimakonferanse i Katowice i Polen. Der samles verdens land for å komme et skritt nærmere en løsning på klimakrisa. Forhandlingene i Polen skal følge opp Parisavtalen, som ble inngått i desember 2015. Den sier at vi må...
Lørdag 1. desember 2018
• Klassekampen har denne uka skrevet om forslaget til nye læreplaner i grunnskolen som i disse dager er ute på høring. Kritikken har særlig dreid seg om at historie har blitt tonet kraftig ned til fordel for et nåtidsperspektiv. Tanken er at...
Fredag 30. november 2018
• Forhandlingene om ny regjering i Sverige er et underlig skue. Denne uka har to partier fra blå blokk i politikken tatt det som kan se ut som et skritt i retning av å bryte med den borgerlige koalisjonen. Det er Liberalerna og Centerpartiet...
Torsdag 29. november 2018
• Det brygger opp til strid i LO etter at Fellesforbundets største lokalavdeling, den industridominerte avdeling 5 i Bergen, nylig snudde og gikk mot EØS. Dermed ligger mye til rette for at LOs største forbund i privat sektor kan snu i...