Lørdag 22. mars 2014
Oppmerksomt nærvær: Julia Roberts lærer å ta kontroll over eget liv i filmen «Eat Pray Love». Foto: The Walt Disney Company Nordic/Filmweb
Verden vil bedras
Bylinebilde joanna
Selvhjelp: Har alt snakket om selvfølelse og selvkontroll blitt en eufemisme for det mindre elegante «skjerp deg»?

ANMELDELSE

Både i sin første bok, «Den terapeutiske kultur», og den nye «Det er innover vi må gå» utfordrer Ole Jacob Madsen psykologiens og selvhjelpsindustriens til tider vel positive selvbilde. I den siste utgivelsen retter Madsen, som er både psykolog og filosof, et kritisk blikk mot populære livsoppskrifter, og gransker selvhjelpskulturens ideologiske og moralske slagsider. Begreper som selvledelse, selvfølelse og selvkontroll blir satt under lupen, sammen med retningene nevrolingvistisk programmering, oppmerksomt nærvær (mindfulness) og kognitiv terapi.

Kapitlene om selvfølelse og selvkontroll er særlig velskrevet, og Madsen gir i siste tilfelle en innføring i begrepet, samtidig som han nyanserer grunnleggende forskning på feltet. Det velkjente marshmallow-eksperimentet til Walter Mischel skulle angivelig forutsi hvilke barn som kom til å gjøre det bra i livet ved å sjekke hvem av dem som hadde selvkontroll nok til å utsette spisingen av et godteri. Madsen siterer nyere forskning som sår tvil om det virkelig er selvkontroll som er veien til suksess, eller om andre faktorer, som tillit til omgivelsene eller sosialt miljø, også spiller inn.

I andre kapitler gir Madsen blant annet noen dyptgående og litt foruroligende analyser av Hanne Helene Brorsons selvhjelpsbok «Tankevirus» og Gyldendals kognitivt rettede «selvhjelpsskrin» for barn, «Psykologisk førstehjelp». På slutten av boka setter han selvhjelpskulturen opp mot miljøspørsmålet: Er et miljøengasjement mulig i et samfunn kun fokusert på individuell psykisk og fysisk velvære?

Da jeg jobbet i det britiske helsevesenet i 2013, ble staben sendt på mindfulness-kurs. Vi tjente minstelønn, jobbet med vanskelige pasienter, og sjefen holdt avdelingen kronisk underbemannet for å spare penger. Alle var stressa. Og så satt vi der (med sjefen til stede) og skulle lære å stresse ned. Først spurte de om hva som stressa oss, alle benektet av de var stressa for å ikke miste jobben, og så forestilte vi oss at vi var et fjell med skyer som fløt rundt oss. Etter det fikk vi et spørreskjema som skulle brukes til å evaluere om vi hadde blitt mer oppmerksomme og nærværende.

Det er slike ting Madsen bekymrer seg for i kapitlet om oppmerksomt nærvær. Og det er god grunn til å være skeptisk til en teknikk som potensielt dytter ansvaret for jobbrelatert stress over på arbeideren, med krav om å bli avslappa, når man egentlig burde bli sint. Etter debattene om mindfulness på særlig Morgenbladets nettsider å dømme, er det mange som trekker fram at oppmerksomt nærvær er vitenskapelig belagt og derfor nærmest uangripelig. Madsens poeng er imidlertid at empiriske studier av effektstørrelse ikke «freder» en teknikk og gjør den ideologisk uangripelig, snarere tvert imot, teknikken kan bli særlig farlig hvis den er effektiv.

Mens jeg leser boka har jeg tilfeldigvis et tolkeoppdrag for NAV Bærum. Plakatene som henger rundt om i lokalet lyder: «Det var ikke evner jeg manglet. Det var selvtillit» og «Å gå fra stønad til lønn gjør mye for selvfølelsen». Når institusjoner som NAV omfavner fraser som disse, gir det grunn til å se Madsens bok ikke bare som en kritikk av psykologien og utvalgte selvhjelpsteknikker, men også som en maktkritikk.

Maktkritikken Madsen fremmer handler om en utbredt og ureflektert bruk av psykologisk sjargong som grenser til propaganda. Kan vi virkelig legge alt på skuldrene til NAV-brukeren, eller er det også samfunnet det er noe galt med? Iblant kan snakket om selvfølelse og selvkontroll være en eufemisme for det lite elegante: Skjerp deg!

Språket Madsen benytter seg av er klart og presist, noe som forenkler lesningen av kompliserte avsnitt. Han nevner enkelte eksempler på statlige institusjoner og politikere som benytter seg av psykologiske begreper, men det hadde vært velkomment med en grundigere og lengre analyse av det politisk-psykologiske språket. Undertegnede mistenker i alle fall at Madsen hadde vært rett mann for oppgaven.

Så, kanskje burde psykologene bytte ut maksimene sine, fra «Lær deg å mestre stress» til «Bli med i en fagforening»? Boka til Madsen er en viktig påminnelse om at ingen psykologiske teorier eller teknikker er ideologisk nøytrale bare fordi de er empirisk belagt. De er heller bare et svar blant mange på det gamle, filosofiske spørsmålet: Hvordan leve?

bokmagasinet@klassekampen.no

Fakta

Sakprosa

Det er innover vi må gå

En kulturpsykologisk

studie av selvhjelp

Universitetsforlaget 2014, 224 sider

Artikkelen er oppdatert: 24. mars 2014 kl. 11.54
Lørdag 15. juni 2019
Gullpenn: Bøkene om Elling er en språklig fryd, men vanskelig å bli berørt av.
Lørdag 8. juni 2019
Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.
Lørdag 1. juni 2019
Metoo: Frostensons forsvarsskrift for seg selv og den voldtektsdømte ektemannen er fascinerende i sin opphøyde verdensfjernhet.
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 30. mars 2019
Rotløs: Arild Stubhaugs biografi skildrer Stein Rokkan som en forsker av internasjonalt format – og en intellektuell bohem.