Fredagspanelet i morgenrushet, oppegående mennesker i umusikalsk meningskamp, knirkende og kverulerende og kalkulerende og morsomme på P2, men så skjer det igjen, neeijj, de tar sats og salto i setningen som avskriver ansvar og iverksetter avstand og tåkelegger, har du hørt den? Lagt merke til den? Fundert over den? Irritert deg over den? Diskutert den? Akkurat, jeg tenker at, ja, jeg tenker at, nettopp, jeg tenker at du har hørt, merket, fundert, irritert, diskutert den frasen, eller restsetningen, eller syntaksen som alle viktige personer benytter seg av når de skal ytre sin mening, jeg tenker at, setningstrampolinen som gir tyngde, troverdighet, tillit, jeg tenker, ikke sant, jeg tenker, altså er jeg på god vei inn i tematikken, i gang med analysen, på vei inn i inspeksjonen av samtalens kjerne, og du, du som lytter, du som er tilhører, du som sitter spent som en svangerskapsmage ved radioen eller flatskjermen eller i-poden eller dataen, du kjenner tyngden i det som skal sies, du vet at her er refleksjonens kraft bærende, den taleføre fagpersonen, kuratoren, kommentatoren, journalisten, forfatteren eller regissøren tenker. Vedkommende er ved brytningspunktet i intellektets introverte intersepsjon av tematikkens egentlige essens. Og du, du lyttende menneske, du er en roterende klode, under innflytelse av månen, du snurrer rundt din egen akse, i vitenskapelig forventning om innsikt og utsikt og utvikling. jeg tenker at, at, at, flate, steikte bananer er best. Med is. Ikke sant?