Lørdag 22. februar 2014
Kamel-racet: Er Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) et nåløye alle må gjennom, eller en kamel å svelge? Nina Hovland Moronski har i alle fall satt puklene i halsen og en kvelningsdød er nært forestående. Foto: AFP/Scanpix
Praktisk-pedagogisk ulykke

TEORIER: Man blir ikke lærer av å tvangsfôres med pedagogiske tåke­teorier. Den norske PPU-ordningen er fullstendig uforståelig.

«Jeg orker ikke mer, det er nok», roper jeg mens jeg står utafor blokka mi på Tøyen og griner. Jeg er midt i andre og siste semester på Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), og det er i ferd med å klikke fullstendig for meg. Jeg er neppe den første.

Hvert år presser rundt 3000 studenter seg gjennom denne 60 studiepoengs flaskehalsen for å få et papir med rett til fast ansettelse i skolen. Dette er ikke et «vil-studie», men et «må ha-studie». En ettårig påbygning for folk med fagkompetanse.

Nå er jeg i ferd med å forkaste min framtidige lektorkompetanse i historie og religion, og det veit snart hele gata der jeg bor.

Jeg kan takke meg selv, jeg visste hva jeg gikk til. PPU har i hele sin levetid vært utsatt fra kritikk fra alle hold. Ikke minst tidligere studenter mener studiet er bortkastet. Hovedinnvendingen er at teori og praksis ikke henger sammen. I 2012 gjorde Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo (UiO) endringer på studiet etter flere år med misnøye fra studenter. ILS mente den gang at de hadde gjort de nødvendige endringene som skulle til for å forene dette evige motsetningsparet.

Hvordan de i prinsippet har gjort dette, vet jeg ikke, jeg er i så fall en av dem som burde ha merket noe til forandringene. Det gjør jeg ikke. PPU framstår fremdeles som et tåkelagt landskap hvor teori og praksis er to komponenter som ofte nevnes, men sjelden forenes. Det spørs om ikke målet er for ambisiøst. Et av livets store mysterier er jo nettopp å skulle forene disse to fundamentalt forskjellige størrelsene. Nesten som å blande svart og hvitt og tro at man får rosa bare man rører litt ekstra hardt med penselen i paletten, bytte ut et par artikler på pensumlista, eller kalle den teoretiske seminarundervisningen for «prakticum» for å late som om det er noe praktisk vi driver med.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) kom i fjor med rapporten «PPUs relevans for undervisning i skolen» på oppfordring fra Kunnskaps­departementet. Rapporten er en kartlegging av nyutdannede og aktive studenters oppfatning av PPU. Der kom det fram at den pedagogiske teorien var vanskelig å bruke i det praktiske liv, og mange tidligere studenter opplevde et såkalt «praksissjokk». For å si det enkelt: Det er langt mellom liv og lære. Man lærer ikke å mekke bil av å lese ei bok, og man blir ikke lærer av å fôres med pedagogiske tåke­teorier.

Selv har jeg jobbet som ufaglært lærer i flere år og har en omvendt følelsesladet opplevelse. La oss kalle den «Helga Eng-depresjonen». Dette er den tilstanden man umiddelbart kommer i når man befinner seg på forelesning i auditoriet på Helga Engs hus og på patroniserende vis belæres av en skrivebordspedagog med undervisningsplikt. Man forstår da, med sitt rasjonelle, bevisste jeg, at dette er en kamel man må svelge, det gjelder bare å ikke sette puklene i halsen. Jeg har satt puklene i halsen og en langvarig kvelningsdød er nært forestående. For hva er egentlig poenget med utredninger og tilbake­meldinger om kritikken ikke imøtekommes fra instituttets side?

Spørsmålet er om PPU ikke bare må gjennom en ansiktsløftning, men en grundig lobotomi.

Dette vårsemesteret er det 21 forelesninger i pedagogikk. I tillegg kommer alle obligatoriske prakticum-samlingene og integrerte uker hvor man blir fôret med den ene utrolige teorien etter den andre. I tillegg kommer altså det viktigste. To måneder med praksis som tross alt, sett i et helhetlig fugle­perspektiv utgjør en relativt liten del av dette studiet. Det burde ha vært omvendt.

Siden jeg er så godt i gang, kan jeg like godt fortsette med konkrete forslag til løsninger: Min første innskytelse er å jevne hele ILS med jorda, eventuelt si opp alle ansatte med umiddelbar virkning og bruke Helga Engs hus til noe fornuftig. Yrkesretta tiltak for den stadige økende andelen ungdom som dropper ut av videregående for eksempel. Så slipper de kanskje å havne på Nav som attenåringer.

En mer realistisk ordning ville selvsagt være å øke praksis­periodene ved skolene, fokusere mer på fagdidaktikk og minske de pedagogiske innslagene. Gjennom praksis lærer vi lærerhåndverket, og ingen dør av å lære seg noen fagdidaktiske knep. Fagdidaktikken retter seg direkte mot hvert enkelt fag og er nyttig idet den lærer hvordan faget kan formes fra universitetsfag til skolefag.

Pedagogikken, derimot, er et heksebrygg av den ene fabelaktige pedagogiske teorien etter den andre og blir forbausende ofte presentert gjennom lettsindig bruk av teorier og på et så tynt empirisk grunnlag undertegnede aldri før har sett maken til ved et universitet. Dessuten sliter mange av pedagogene fremdeles med «Pisa-sjokket» fra tidlig 2000-tall da det viste seg at norske elever bare presterte sånn halvveis.

For å komme ut av dette året med selvrespekten i behold, har jeg gjort det til et onde å skulke flest mulig av pedagogikk forelesningene for å unngå å ende opp som et depressivt misantropisk monster. Trolig ville samtlige studenter vært bedre rustet i en norsk skolehverdag om de hadde tatt seg en skikkelig fyllekule på byen og studert sosiale mekanismer på pub klokka halv tre om natta. Dette kan kanskje Solberg-regjeringen ha i bakhodet når de nå ønsker å øke lærerutdanningen med ett år.

Misforstå meg rett. Jeg er både kunnskapstørst og lærevillig, men det er unødvendig å fortelle folk som for lengst har lært seg å tørke seg i ræva hvordan de bruker bleie, eller tipse rutinerte studenter om at det er enklere å holde orden i papirene om man har en plastmappe. Ingen PPU-studenter er 19 år gamle jomfruer som trenger studie­teknikk skutt intravenøst inn i åra. Det burde de ansatte på ILS ha fått med seg. De var i hvert fall klar over det på velkomstmøtet i fjor høst. Der fikk vi høre at vi var «180 elever med spesiell kompetanse. Av en søkermasse på over 700 er vi det utvalgte folk. Den Norske skolen trenger dere», ble vi fortalt. Og skolen trenger oss fordi vi har høyere utdannelse limt fast i frontallappen. Spørsmålet er bare om vi trenger PPU?

Av ovennevnte årsaker bør det være unødvendig å gjenta hva undertegnede mener om saken. Det er nesten komisk å tenke på at foreleseren som skulle forelese om motivasjon var den mest demotiverende typen i mils omkrets, eller at hun som skulle lære oss å stille godt forberedt før undervisning selv brukte 20 minutter på å skru på en helt ordinær PC og langt ifra maktet å administrere en PowerPoint.

Så er det selvsagt læringsplattformen «It’s learning». Selve ankeret og PPUs eget orakel i Delfi. Her finnes all informasjon man kan drømme om. Til tider i overkant av hva som er mulig for et normalt arbeidende menneske å pløye seg igjennom på en og samme dag. Ved første inn­logging lurte jeg på om hele instituttet var på syre, for her var virkelig ikke mulig å orientere seg i jungelen av kryssende informasjon. Å holde seg oppdatert ville i beste fall krevd et helt årsverk. Det hele minner litt om barne-tv heltene Pompel og Pilt, like surrealistisk, men dessverre ikke fullt så morsomt. Klar konsis kommunikasjon kan det vanskelig kalles. Goddagmann økseskaft. Jo, takk bare bra. Nå er det snart jul igjen!

Symptomatisk nok er It’s learning en dekkende beskrivelse for studiet i sin helhet. Da jeg i høst foreslo for administrasjonen å rydde opp i informasjonsrutinene fikk jeg til svar at de hadde mottatt liknende kritikk mange ganger før og at det var «dobbelt så ille i fjor». Jøye meg.

Det er også nødvendig å si noen ord om hjemmeeksamen. Et digitalt videoscenario hvor studentene ble presentert for en videocase for å drøfte denne i lys av pedagogikk og fagdidaktikk. Et glimrende forsøk på å forene teori og praksis, tenkte nok mange på ILS. En del av pedagogene var så entusiastiske at det nesten letta i fotformskoa de sto og gikk i. Hadde vi hørt om hjemmeeksamen før? Var det ikke utrolig hvor langt den teknologiske utviklingen hadde kommet? Jo takk, jeg har hatt mange hjemmeeksamener i regi av UiO, alltid uten problemer. Denne gangen gikk det selvsagt ikke knirkefritt. Feil linker var lagt ut, noe som forkortet de knappe seks timene som var satt av. Utfordrende var det også å analysere en case ymtet på spansk, et fag jeg aldri selv har hatt.

Ingen jeg har pratet med i ettertid har hatt ett positivt ord å si om den eksamenen. Sjokket var derfor stort da jeg leste på instituttets hjemmeside at «en ny vellykket eksamen ved ILS var gjennomført» og at «studentene var svært fornøyde». Den siste setningen fikk meg til å sette kaffen i halsen. En kan nesten lure på om ILS hadde forfattet artikkelen allerede før de hadde snakket med studentene, i beste fall feiltolket det «empiriske» materialet fra elevunder­søkelsene med vilje i ettertid i frykt for å bli nedlagt.

Til slutt er det nødvendig å nevne at selvsagt ikke alt med PPU er like ille. Både fagdidaktikk og praksis er nyttige komponenter. Som fremtidige lærere er det heldigvis elever vi skal forholde oss til. En skare av fantastiske elever har sannsynligvis reddet undertegnede fra å fullstendig miste motet og gi opp hele prosjektet. Skjønt, et lite pek her også.

Tolv ukers praksis uten lønn? Om man leter dypt nok, finnes kanskje en pedagogisk teori om at det er skjerpende for karakteren å bedrive gratisarbeid i skolesammenheng. I alle andre yrker er man garantert en minstelønn i praksisperioden. Så bare for å forsikre dere alle: Om jeg har gått ned 30 kilo før våren, eventuelt blitt kastet ut av leiligheten eller avgått ved døden skal dere vite at jeg virkelig forsøkte.

Om dette er mine siste ord, er forklaringen enkel: Personlig undergang og økonomisk krise som følge av slavearbeid i regi av den norske stat kombinert med høy grad av obligatoriske opp­møter i Helga Engs hus på Blindern. Om jeg ikke dør før jeg er ferdig, er det én ting jeg har lært på PPU, og det er hvordan jeg ikke skal behandle elever, men akkurat dette sto visst ikke på pensum.

Fakta

Praktisk pedagogisk utdanning:

• Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) er en ettårig videreutdanning ved universiteter og høyskoler som kvalifiserer for arbeid som lærer, adjunkt eller lektor i barneskolens mellomtrinn, ungdomsskole, videregående skole og i voksenopplæring.

• Om man ikke har allmennlærerutdannelse eller tilsvarende, er det et krav om PPU for å få fast tilsetning i undervisningsstilling ved norske skoler.

• I denne teksten retter Nina Hovland Moronski sterkt kritikk mot PPU generelt, og Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, der hun er student, spesielt.

Forfatteren:

• Nina Hovland Moronski har en mastergrad i historie og tar nå PPU.

Artikkelen er oppdatert: 26. februar 2014 kl. 12.18
Onsdag 20. mars 2019
OPPVASK: Mattilsynets ledelse har satt en veterinær og en regiondirektør på plass etter beskyldninger om rolleblanding fra oppdretternes forening Sjømat Norge.
Tirsdag 19. mars 2019
SKATT: Statsminister Erna Solberg (H) åpner for å se på skattesystemet for å motvirke økt ulikhet. Hun sier fordelingseffekten av grønne skatter er «pervers».
Mandag 18. mars 2019
ULIKT HØYRE: Heidi Nordby Lunde refser eget parti i ulikhets­debatten og mener Høyre må ta et oppgjør om skatte­dogmer.
Lørdag 16. mars 2019
OFFER: – Hun er ikke hardhudet. Det har vært veldig tøft for henne, sier fylkesleder i Oslo Frp Tone Ims Larssen. Hun ser fortsatt på Waras samboer som offer.
Fredag 15. mars 2019
POLITISK: PR-byråene Geelmuyden Kiese, Kruse Larsen, Rud Pedersen og First House har lokalpolitikere fra Høyre, Ap, KrF og Venstre i staben.
Torsdag 14. mars 2019
SKEPTISK: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mener PR-bransjen bidrar til å skape en «profesjonalisert ­meningsindustri».
Onsdag 13. mars 2019
SLUTT PÅ NSB: Norsk lokomotiv­manns­forbund sier NSB i praksis har blitt et ­bemanningsselskap. De forstår at ­Norges Statsbaner er et misvisende navn på et ­selskap som verken skal eie skinner eller tog.
Tirsdag 12. mars 2019
OPPGJER: Lønnsoppgjeret er i gang. Dette forventar kokken, helsefag­arbeidaren, ingeniøren, læraren, reinhaldaren, barnevernspedagogen og industrimekanikaren.
Mandag 11. mars 2019
EUROPA: Venstre vil bruke kommunevalget til å hylle EØS. Partiet varsler valgkamp mot Senterpartiet og andre som sår tvil om avtalen.
Lørdag 9. mars 2019
UTRYGGE: Olje­arbeidar Julia Kelmendig vurderer ny utdanning, medan klubbleiarar i oljeindustrien ber politikarane om å unngå uro om oljepolitikken.