Tirsdag 4. februar 2014
Illustrasjon: Knut Løvås
Den nye embetsmannsstaten
Er tendenser fra 1800-tallets eliteregime i ferd med å vende tilbake? Finn Olstad om trusler mot dagens norske demokrati.

Demokrati

Embetsmannsregimets førende ideologer fra midten av 1800-talet, som Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang, ville ha nikket gjenkjennende til formuleringer som denne: «Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.» Bortsett fra det selvsagte, at det bør finnes lovbestemmelser mot diskriminerende ytringer eller oppfordringer til vold, må denne kronikken fra august 2011, skrevet av fire framstående akademikere og samfunnsdebattanter, leses som et ønske om å regulere og begrense ytringsfriheten ut fra «kvaliteten» på ytringer. Det som disse og andre i dag ville kalle manglende «ytringsansvar», ga i 1851 Marcus Thrane flere års fengsel og straffarbeid, for å ha «indblæst» i sine tilhengere Thrane-bevegelsens «revolutionære og socialistiske aand».

Vi kan spørre: Er tendenser fra 1800-tallets eliteregime i ferd med å vende tilbake? Jeg mener naturligvis ikke at historien gjentar seg. Derimot tror jeg vi kan se faresignaler for vårt demokrati, som kan diskuteres med basis i den historiske utviklingen vi har bak oss.

Her kommer den britiske statsviteren Colin Crouch og hans bok «Post-Democracy» fra 2004 oss til hjelp. Kort og forenklet gjenfortalt er begrepet post-demokrati definert ved sin tilknytning til et tidsforløp. Tidsperiode 1, pre-demokratiet (typisk representert ved 1800-tallets norske embetsmannsstat) vil ha visse karakteristikker assosiert med mangel på demokrati. Tidsperiode 2 vil være demokratiets høydepunkt og for så vidt målestokken for tidligere og senere perioder. I tidsperiode 3, post-demokratiet, vil mye nytt ha kommet til, slik at demokratiet fra tidsperiode 2 vil ha mistet mye av sin betydning. Det vil fremdeles sette sine spor, men en del ting vil også begynne å se ut som de gjorde i tidsperiode 1.

Jeg tror denne modellen hjelper oss å se og karakterisere en del av det som skjer omkring oss. Som Crouch bemerker: Politikk og statsstyring holder i økende grad på å gli tilbake i hendene på privilegerte eliter, liksom i pre-demokratiske tider.

En viktig del av denne modellen, og kanskje også en forutsetning for flere andre trekk, er det tradisjonelle partisystemets forvitring. Det demokratiske partiet var ideelt sett bygd opp av det Crouch kaller konsentriske sirkler: Lederne ble rekruttert fra aktivistene, som igjen kom fra partimedlemmenes rekker, som på sin side var en del av og opptrådte på vegne av den velgermassen partiene hadde satt seg fore å representere. De midtre sirklene forbandt lederne med velgergrunnlaget. At denne forbindelsen er truet, svekket eller i ferd med å ødelegges med utviklingen av det post-demokratiske parti, er kanskje først og fremst et problem for arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet sviktet på den måten at det opphørte å være en kanal for vanlige arbeidsfolk inn i det politiske liv, endelig og med full tyngde fra Gro Harlem Brundtlands regjeringstid.

Arbeiderklassens politiske demobilisering kan ha bidratt til å berede grunnen for den post-demokratiske utviklingen og det nye eliteherredømmet. Crouch peker på «corporate interest» eller næringslivsinteresser, særlig knyttet til internasjonale eller globaliserte selskaper, og hvordan de igjen er i ferd med å få den politiske innflytelse og dominans som sosiale og økonomiske eliter hadde i pre-demokratiske tider. Samtidig må vi, ikke minst i norsk sammenheng, trekke inn rettsliggjøringen av det som tidligere var politiske spørsmål, og som har overført myndighet og makt fra folkevalgte politikere til kappekledte dommere, så vel nasjonalt som internasjonalt. 1800-tallets Norge var juristenes samfunn. Er vi i ferd med å få noe av det samme?

Når norsk historie gjennom de siste tiårene skal oppsummeres, kommer vi ikke utenom tilsidesettelsen av demokratiske prosesser til fordel for markedsmakt, domstolmakt og også byråkratmakt. Det vil være naivt å se bort fra det som i gamle dager ble kalt et klasseperspektiv i dette, og som setter ikke bare jurister, men også økonomer og høyere departmentsansatte i en privilegert posisjon. Som i den klassiske embetsmannsstaten dreier det seg om grupper som i kraft av utdannelse, innsikt og muligens sosial posisjon har rett til å treffe beslutninger på vegne av andre – i egne øyne, om enn ikke alltid i andres øyne. Det er ikke nødvendig her man helst finner de ambisiøse og maktglade i snever forstand, kanskje vel så ofte god, gammeldags paternalistisk (eller maternalistisk) omsorg og velvilje. Men er det ikke en spenning mellom et «godhetsregime» og demokratiet?

Jeg låner begrepet «godhetsregime» fra Terje Tvedt og hans analyse av utviklingshjelpen og «sørpolitikken». Tvedt definerer «godhetsregimet» som «et dominant normlegitimerende og normproduserende regime» hvor «forestillinger og retorikk om godhet» står i sentrum. Det dreier seg ikke bare om sektorpolitikk, men om et «nasjonalt dannelsesprosjekt». Jeg tror det med fordel kan få utvidet betydning, ikke minst når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken.

På lignende måte som det frie markedet er innvandringspolitikk et område som er systematisk forsøkt lukket og frikoplet fra den demokratiske debatten. Det skaper ubalanse i vårt demokratiske samliv. I vårt demokratiske og parlamentariske system er grunnlaget ideelt sett det suverene folk og deretter den lovgivende forsamling, den utøvende makt og den administrative makt. Spørsmålet er om det ikke på innvandrings- og integreringspolitikkens område er den administrative makts representanter, i samvirke med organisasjonene og forskersamfunnet, som er de suverene, og som har maktet å tre det norske «godhetsregimet» ned over rådville politikere og et motvillig folk.

Det er knapt noe område som minner meg mer om embetsmannsstatens førende ideologer, som var overbevist om sin overlegne innsikt og moral, og som ville skape det gode samfunn – uten innblanding fra et uvitende og uskikket folk. Frederik Stangs berømte uttalelse om at allmennviljen, «lutret og modereret» skal være den bevegende kraft, får i denne sammenhengen fornyet relevans. Det dreier seg om politisk formynderskap, der grunnlaget er det som ble kalt den «opplyste» opinion eller «fornuftige» samfunnsmening, som i neste omgang må fortolkes, bearbeides og eventuelt omformuleres for å gi grunnlag for en riktig og moralsk politikk.

Om noe er typisk for «post-demokratiet» må det være dette: Her er nye politiske eliter, forskjellige fra de dominerende i den pre-demokratiske æra, men på en måte likevel gjenkjennelige. De krever sin rett ut fra overlegen kunnskap, innsikt og moral, ikke så helt ulikt 1800-tallets konservative politikere og ideologer – uansett om retorikken er liberalistisk eller demonstrativt venstreorientert.

Det er her vi kommer tilbake til de selvoppnevnte «portvoktere», som i embetsmannsstatens ånd er bekymret for «manglende kvalitetssikring av ytringer», nå særlig innenfor den nye nettoffentligheten. For ordens skyld: Det må være helt greit å motarbeide ekstremisme og hatefulle ytringer på nettet. Noe annet er den systematiske nedvurdering av, bekjempelse av og ønske om å regulere folkelige ytringsformer. I utgangspunktet bør det være en demokratisk vinning at flere får anledning til å si sin mening om samfunnspolitiske spørsmål, og at skrankene for å delta bygges ned. At nettdebatten generelt skulle bidra til «en selektiv forsterkning av gruppetenkning, ekstremisme og polarisering», må avvises som fordommer. Det har vi heldigvis forskning som kan bekrefte. Bernard Enjolras og medforfatteres undersøkelse av sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet er totalt ødeleggende for de elitedyrkende og demokratikritiske synspunktene som er fremmet, også av debattanter fra venstresiden.

Kanskje burde man lytte til Marcus Thranes forsvarsadvokat Bernhard Dunker, som framhevet at bevegelsen nedenfra i samfunnet burde betraktes som en «i og for sig rosværdig Bestræbelse fra Arbeidernes Side efter at delagtiggjøres med os i den Civilisationens Lykke, som vi ikke ønsker længere at beholde for os selv». Det vil si at de diskuterte politikk, og at de skaffet seg en presse for å belære hverandre, «likesom vi gjør indbyrdes mellem os – thi vi skriver ikke for Arbeiderklassen».

Fakta

Saken:

• Artikkelen er skrevet på bakgrunn av siste kapittel «Den nye embetsmannsstaten» i Finn Olstads bok «Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år».

• I teksten blir det vist til Colin Crouch: Post-Democracy (2004), Terje Tvedt: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen (2009) og Bernard Enjolras m.fl: Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet (2013).

• Det er sitert fra Aftenposten 22. august 2011 (kronikk av Arne Johan Vetlesen, Bushra Ishaq, Sindre Bangstad og Thomas Hylland Eriksen) og Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen: «Ytringsfrihet og ytringsansvar» i Nytt norsk tidsskrift nr. 4 2011.

Artikkelen er oppdatert: 6. februar 2014 kl. 09.29
Lørdag 22. februar 2020
• Forslaget om å innføre grunnrente­beskatning på havbruk, såkalt lakseskatt, støter på stadig nye problemer. Regjeringspartiene var tidlig ute og trakk i nødbremsen, og Venstre, Høyre og Frp fikk landsmøtevedtak mot en slik skatt allerede...
Fredag 21. februar 2020
• Bare dager før demokrater i delstaten Iowa skulle stemme over hvem som skal bli partiets kandidat til presidentvalget i USA i november, trykket The New York Times artikkelen «Bernie Sanders and His Internet Army» (Bernie Sanders og hans...
Torsdag 20. februar 2020
• Hvordan blir folk deltakere i demokratiet? Ofte er utgangspunktet en helt konkret sak de engasjerer seg i og organiserer seg for å fremme. Noen samler seg i grupper på sosiale medier, hvor de møter likesinnede og deler informasjon. Slike...
Onsdag 19. februar 2020
• Professor Jørn Rattsø og Geir Vinsand i Nivi Analyse kritiserte i Aftenposten mandag resultatene av kommune- og regionreformen. I Aftenposten framstilles de som «to av Norges fremste eksperter på offentlig styring». I realiteten står de...
Tirsdag 18. februar 2020
• Flyselskapet Widerøe varslet i går kutt i rutetilbudet i Nord-Norge. «Vi kutter dessverre helt nødvendig kollektivtransport i Distrikts-­Norge», sier administrerende direktør Stein Nilsen i en pressemelding. 4000 flyginger på...
Mandag 17. februar 2020
• Vår nye fiskeriminister Geir Inge Sivertsen (H) har hatt god inntekt i vinter. Etter at han først tiltrådte som statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet 4. november i fjor, har han fått betalt både for den jobben og for jobben som...
Lørdag 15. februar 2020
• Styret i Norsk Redaktørforening sa denne uka nei til å ta opp Resetts redaktør Helge Lurås som medlem. Foreningen finner etter en helhetsvurdering at Resett ikke fyller kriteriene for opptak, som blant annet innebærer at mediet forplikter...
Fredag 14. februar 2020
• Da Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus slo seg sammen i 2011, var det en forutsetning at den nye høgskolen skulle ha to studie­steder, et i Pilestredet i Oslo og et på Kjeller i Akershus. I intensjonsavtalen står det også at framtidig...
Torsdag 13. februar 2020
• Joe Biden har vært den amerikanske politiske og økonomiske eliten og det liberale politiske sentrums sikre kort i kampen for å slå Donald Trump i den kommende presidentvalgkampen i november. Denne planen ser nå ut til å gå i vasken. I...
Onsdag 12. februar 2020
• E-tjenesten la mandag fram sin vurdering av aktuelle sikkerhets­utfordringer for Norge. Det nye i analysen er at Kina nå er løftet fram som den største sikkerhets­politiske trusselen mot Norge ved siden av Russland. Som begrunnelse skriver...