Mandag 27. januar 2014
Midt mellom konseptene: Bugge Wesseltoft har alltid vært åpen for ny musikk og nye uttrykk, og sier at han aldri har tilhørt noe miljø. Lørdag fyller han 50, og feiringen starter på torsdag da det er stor festkonsert på Nasjonal Jazzscene.
Da Bugge Wesseltoft var 19 år begynte han å spille i danseband. Nå fyller den verdenskjente jazzpianisten 50 år.
Bugges roterom
Bugge fyller 50: For 20 år siden skulle Bugge Wesseltoft gjenoppfinne jazzen, og har siden turnert hele verden. Nå skal han prøve å gjenoppfinne seg selv.

jubileumsintervju

Livet hans kunne nesten ha vært en film, eller en bok, uten at hovedpersonen selv gir noe inntrykk av å være interessert i den slags. Bugge Wesseltoft irriterer seg nemlig over personfokuseringen i musikken, at det er personens egenskaper og røverhistorier som fortelles, framfor at det handler om musikk. For Bugge handler nemlig alt om musikk, og det har det alltid gjort. Til tross for at han altså har litt av en historie.

Han er sønn av en gitarist, oppvokst i Skien, begynte å spille piano da han var 8–9 år, fikk bli med pappa på Club 7 da han var 15 og etter videregående begynte han å spille i danseband. Men det startet for alvor på et utested som het Christiania, en VIP-klubb på to etasjer. I øverste etasje spilte Bugge i husbandet med blant andre Vidar Busk, og i pausene sto han nede i første etasje og hørte på DJ-ene spille. Jan Bang, Olle Abstract, DJ Strangefruit.

Det var i housebølgens tidlige dager, eller seine netter. Noen år seinere, i 1994, gikk han i studio med bandet sitt og spilte inn det som ble «New Conception of Jazz». Et ønske om å gjenoppfinne jazzen, å forene elementer fra de to etasjene på Christiana, jazzbandet og den elektroniske dansemusikken.

– New Conception of Jazz (NCOJ) har tatt meg dit jeg er i dag. Det var det første bandet jeg startet selv, der jeg fikk prøve ut mine ideer. Jeg fikk reise over hele verden i ti år og spille musikken min. Som igjen har skaffet meg en utrolig heldig posisjon i forhold til at jeg har et navn og at mange forbinder meg med denne musikken.

– Hvorfor ville du lage dansemusikk?

– Jeg var veldig fascinert av elektronisk musikk og hadde veldig lyst til å blande det med jazz. Jeg vokste opp uten piano, men jeg hadde orgel, også kjøpte jeg meg Rhodes og deretter synth. Mitt eget piano fikk jeg ikke før jeg var 22, så det elektroniske lydbildet var en stor del av meg. Jeg likte godt å improvisere med lydbildet og var fascinert av balansen mellom elektronisk lyd og rytme, og akustisk lyd og rytme. Det ville jeg prøve ut.

Han forteller at han i 1993 begynte å spille nede på Christiania og samtidig ble sittende og høre på Olle, og at han da skjønte at dette kunne jazzmusikere lære noe av.

– Klubbkulturen besto av utrolig dedikerte folk, både de som spilte og de som danset. På den tida oppfattet jeg jazzen som altfor opptatt av showmanship, en fyr som sto og spilte så fort han kunne på en saksofon. Mens den elektroniske dansemusikken som var da, og er nå, utelukkende handler om energien som er i musikken. Jeg digga det, og gjør det enda.

Nå, 20 år seinere, befinner Bugge Wesseltoft seg i et lagerlokale i Oslo. Her ligger kabler slengt over et Steinway-flygel. Et notehefte med Bach er i den ene enden, mens i den andre enden står masse synther og billige trommemaskiner. Han har minst tre trillebager parat, to-tre par ski og sykkel med piggdekk. På gulvet står sånne blå Ikea-poser (populære til skittentøy) fylt med cd-er. En med klassisk musikk, og en annen for verdensmusikk. Dette er studioet og kontoret hans, kalt Bugges Room. Det er rotete og selv er han retningsløs.

Etter å ha lagt fra seg NCOJ ble han fri til å eksperimentere og gjøre andre ting. Bandet er borte, rammene er borte, behovet for å lage mer elektronisk dansbar jazzmusikk er borte. Og det er vel derfor det er så rotete i Bugges rom. Han har uhorvelige mengder instrumenter og inspirasjoner innen kort rekkevidde, mens han utforsker seg fram til nye retninger å ta musikken. Det har blitt et par reine pianoplater, han har gått inn i verdensmusikken og folkemusikken, i tillegg til å drive en orgelklubb og helst klare å lage seg et mer elektronisk konsept. Bugge Wesseltoft er fri.

– Da jeg holdt på med New Conception sa jeg nei til nesten alt annet, bare for å kunne fokusere på det prosjektet. Nå synes jeg at jeg kan tillate meg å spille med masse forskjellige folk, så får publikum møte opp eller ei.

– Når du reiser rundt og spiller, hvilket inntrykk har du av norsk musikks standing i utlandet?

– Vi er veldig glade i nordmenn som gjør det bra i utlandet, men det kan være litt over the top. Når det er sagt, så tror jeg det er en del norske artister som har et navn over hele verden i sine miljøer. Og det er vel sjangerblandingen vi har fått mest kred for, vi har vært flinke på det. Mens for eksempel dansk jazz har vært veldig lukket i forhold til andre musikkretninger, så har vi holdt på å mikse alt mulig rart i alle år. Nils Petter (Molvær, red.anm.) og jeg fikk vel en revival på 1990-tallet med å blande elektronisk musikk og jazz, men lenge før det drev Garbarek og de med folkemusikk og jazz, og etter oss har det blitt metall og jazz, samtidsmusikk og jazz, støy og jazz. Det er noe som går og går. Jeg frykter bare litt at jazzen er i ferd med å gå inn i en sånn institusjonell retning som jeg er litt skeptisk til.

– Hva mener du med det?

– Hvis mesteparten av jazzen foregår på institusjoner, høyskoler og konservatorier, der man blir en sær liten gjeng som sitter på øvingslokalet og spiller for hverandre, så kommer jazzen til å dø. De kan få masse støtte til å holde på med det, men det er noe med vitaliteten som forsvinner. Vi er et så lite land at det er selvfølgelig vanskelig å leve av smal musikk, men sånn globalt sett er det et marked for oss. Men man når ikke ut dit ved å sitte og finpusse på et øvingsrom, man må gjøre som Stian Westerhus, komme ut, presentere seg og gå inn i settinger som nødvendigvis ikke er kjernepublikummet ditt og bare kjøre på.

Og det er her Bugge Wesseltoft skiller seg fra mange andre. Han er både selvlært, riktignok med læretimer, men ingen bachelor eller master. I tillegg har han den praktiske erfaringen, som en bilmekaniker eller snekker som har jobbet seg oppover i gradene. På den tida Bugge startet å spille var det ikke søknadsskjemaer til Kulturrådet man kastet seg over når man drømte om å gjøre musikken til et levebrød. Han dro ut og spilte for folk. I dag er situasjonen en annen. Støtteordningene er mange og subsidierer hele næringskjeden i det norske musikklivet. Det tror Bugge er bra.

– Men det er en utfordring å finne en måte som gjør at dette får en funksjon utover det at musikere i alle sjangre så vidt holder nesa over vannet. For mange kunstnere har det vært et ønske å få støtten direkte, i stedet for at det er konkrete prosjekter som støttes. I så måte har for eksempel forfattere veldig mye bedre støtteordninger og stipender enn musikere.

Denne støtten mener Bugge Wesseltoft bør gå til å spille flest mulig konserter. Og her dukker en annen utfordring opp: Det er for få velutrustede scener hva lys og anlegg angår. I beste fall kan et middels stort band spille på 10–15 scener i Norge.

– Å komme seg utenfor de store byene har aldri vært lett, dessverre. Det burde vært mye enklere – man utvikler seg tusen ganger mer på en konsert enn på et øvingsrom. Men det er hardt å drive sånne steder, blant annet på grunn av høye krav til scene og utstyr. I Oslo er det så stort publikum at det går an å ha et veldig bra livetilbud for musikk, men på alle andre steder som er mindre enn de fem største byene, så mangler man sånne bra scener.

Han mener dette er å underkjenne distriktene, men også publikum.

– Se på barn mellom 18 og 23, de har en vanvittig eklektisk musikksmak og hører på alt. Det tror jeg gjelder for veldig mange folk. Likevel sitter sånne halvgæmliser som meg selv og skal drive jazzklubb, og det tror jeg stopper mange fra å komme på konserter. Samtidig all ære til de som orker å holde på med jazzklubb, men jeg tror at man i større grad må lage kulturscener – møteplasser. Jeg vil tro at 70 prosent av de som var på Club 7 ikke var spesielt interessert i musikk, men dro dit fordi det var et kult sted å være. Samtidig som det var et veldig godt tilbud til de som faktisk var interessert.

Og mens samtalen dreier seg inn mot nåtida og framtida, og Bugge Wesseltoft begynner å bli halvferdig med å ramse opp konsepter, konstellasjoner, visjoner og samarbeider som skal materialisere seg, begynner det å gå opp for ham at det kan ha vært enklere å forholde seg til ham da han hadde ett konsept med ett uttrykk – i nettopp «New Conception of Jazz».

– Det kan være forvirrende for publikum. Jeg burde nok vært mer retningsbestemt, som jeg var med NCOJ, der folk visste hva de fikk. Men jeg orker ikke det mer. Jeg vil gjøre ting som gjør at jeg utvikler meg. Jeg ønsker jo å samle alle trådene til slutt, og jeg kan se det er en rød tråd i det jeg driver med nå. Målet er at min neste plate skal samle alle trådene i et slags ultimat, men sånn blir det jo aldri. I stedet blir det en dokumentasjon av hvor man er, og så går man alltid videre. Jeg liker å kunne gå rundt å oppdage ting uten å være en del av noe. Det er deilig å kunne være midt imellom.

Her er han nå. Midt mellom alle konseptene, alle instrumentene, alle inspirasjonene. Eller alt rotet, om du vil. Antakelig ser ikke Bugge Wesseltoft på dette rommet sitt som et roterom, men som et arbeidsverksted som han ikke kommer til å bruke altfor mye tid i, før han må ta musikken med seg ut til publikum.

andrel@klassekampen.no

Fakta

Bugge Wesseltoft:

• Jens Christian Bugge Wesseltoft, (f. 1964) er sønn av jazzmusikeren Erik Wesseltoft.

• Ble verdenskjent med «New Conception of Jazz» (1994 – 2006), et band/konsert-/plateserie der han blandet elektronisk dansemusikk med jazz.

• Har de siste årene gått mer i retning av verdensmusikk og folkemusikk.

• Kuraterer kvelder på Nasjonal Jazzscene, Oslo World Music Festival og Bylarm.

• Driver plateselskapet Jazzland og studioet Bugges Room.

• Fyller 50 år 1. februar, og feires på Nasjonal Jazzscene 30. januar.