Tirsdag 17. desember 2013
Drukningstruede norske venstrepartier bør ikke glemme den urbane, venstreliberale velgeren, skriver Cathrine Holst.
Tenkerom til venstre

Det hevdes stadig at ideologiene er døde. I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift skriver Øyvind Østerud om hvordan dette var melodien hos Raymond Aron, Seymour Lipset, Herbert Tingsten og andre intellektuelle på 1950-tallet. Så kom 1968, og det viste seg at ideologiene fortsatt var høyst virksomme. Lærdommen er at man skal være forsiktig med å spå. Kommentatorer er ofte så blendet av sin umiddelbare samtid at det de sier ikke nødvendigvis bærer inn i fremtiden.

Jeg er overbevist om at politiske ideer og prinsipper, om ikke «ideologiene» som vi kjenner dem, vil fortsette å inspirere til politisk organisering, mobilisering og lederskap. Spørsmålet er hvilke ideer – og ikke minst for venstresiden, hva med den sosialistiske tradisjonen. Er sosialismen i ferd med å avgå med døden? Svaret er sammensatt. Venstreorientert politisk tenkning og samfunnsanalyse i bred forstand er vital nok. Det snakkes om at det nå er høyresiden som har ideologisk hegemoni, men innenfor politisk filosofi og samfunnsteori, er dette vanskelig å spore. Det finnes selvsagt viktige høyreorienterte tenkere og kommentatorer, og mye interessant politisk filosofi kan ikke uten videre plasseres på en venstre-høyreakse, men det er noe annet.

Sosialisme forstått som noe mer snevert, knyttet til revolusjonær marxisme og radikale ideer om å «overskride» marked og liberalt demokrati er et mer marginalt fenomen. Det finnes enklaver, for eksempel blant venstrelitterater og innen visse typer av kontinentalfilosofi. Vokabularene og de filosofiske grepene kan være andre og nye, men i viktige henseender er det som sies ikke så forskjellig fra det en del marxistiske intellektuelle alltid har sagt.

Denne type intervensjoner har imidlertid ofte et fjernt forhold til den institusjonaliserte politikken.

Platons «Staten», Thomas Hobbes’ «Leviathan» og John Rawls’ «A Theory of Justice» er det fremste den politiske filosofien har frembrakt, skriver nylig avdøde Oxford-professor G.A. Cohen i innledningen til «Rescuing Equality and Justice» (2008), før han går i gang med å formulere en detaljert sosialistisk kritikk av Rawls’ venstreliberalisme. Dette er et betydelig verk, uansett hva man måtte mene om Cohens konklusjoner. Cohen opererer imidlertid på et høyt abstraksjonsnivå, de konkrete konsekvensene for samfunnsorganiseringen kan diskuteres, og ståstedet hans representerer åpenbart et ytterpunkt.

Hva med sosialismen utenfor akademia og det intellektuelle feltet? I mange land er sosialist-termen mye brukt. Man bruker gjerne «sosialdemokrat» og «sosialist» om hverandre og sosialdemokratiske partier kaller seg sosialistiske. I Norge brukes ordene annerledes. Arbeiderpartiet kaller seg ikke sosialistisk. Det er mulig sosialisme diskuteres internt i Sosialistisk Venstreparti og Rødt, men relativt lite kommer ut.

Heller ikke fra tenketanker som Manifest og Res Publica kommer det mye om «sosialisme». Manifest er generelt lite opptatt av idédebatt. Fokuset er primært – og viktig nok – på «faktasjekking» fra venstre, forsvar av velferdsstat og et organisert arbeidsliv, og aktivisme inn mot radikale deler av fagbevegelsen og studentmassen.

Res Publica er mer innrettet mot idédebatt, men heller ikke herfra kommer det så mye om sosialisme. Forholdet mellom «sosialisme» og økonomikritikken som fremmes for eksempel av Erik Reinert er ikke helt lett å få tak på.

Res Publica har vektlagt betydningen av republikanisme og det republikanske frihetsbegrepet, men også her er forholdet til sosialistisk tradisjon uklart. Det meste av det jeg har lest om hva som følger mer konkret av republikanisme, er relativt konvensjonelt og noe mange «centre to Left liberals» (Philip Pettit) vil kunne slutte seg til.

Man skal som sagt være forsiktig med å spå, men det kan se ut til at «sosialisme» er i ferd med å forsvinne fra det virksomme politisk-ideologiske vokabularet i norsk offentlighet.

Hva så med partilandskapet i Norge til venstre? Jeg ser ikke noe avgjørende som skulle tilsi at SV eller Rødt ikke kan bli større enn i dag; SV var en hel del større bare for kort tid siden. Påstander om at norsk venstreside mangler lederemner, er i denne sammenheng en avsporing. Grensene for vekst ligger først og fremst andre steder.

Ideen om et stort og bredt folkeparti til venstre for dagens Ap som skal «bygge landet» (Aslak Sira Myhre) kan man mene mye om, men i overskuelig fremtid virker den ikke særlig realistisk. Analysen «glemmer», eller i hvert fall undervurderer, at det alt finnes et stort venstreorientert parti som favner rimelig bredt, nemlig Ap. Skal det være rom for et stort og bredt folkeparti til venstre for Ap, må Ap i tiden fremover mislykkes ganske fatalt i det partiet til nå, tross alt, har vært ganske gode til, nemlig å nå ut til brede lag av befolkningen på tvers av klasser, grupper og sektorer.

Ideen om at både SV og Rødt skal kunne vokse seg store samtidig, virker enda mer illusorisk.

Det nye og interessante også for venstresiden i norsk politikk er hvor relativt bra Miljøpartiet De Grønne gjorde det ved dette valget. Noe skjedde i visse velgergrupper, primært i middelklassen, og dette «noe» må bekymre for eksempel SV. MDGs fremgang reiser spørsmålet om det også i Norge kan være plass til et mer eller mindre venstreorientert parti med en noe annen profil enn dagens SV og Rødt. Den relative suksessen til miljøpartier i land som Tyskland, Frankrike og Sverige kan tyde på det.

Også andre faktorer taler for. En faktor er simpelthen miljøspørsmålets egentyngde. En del velgere synes ikke de eksisterende partiene prioriterer miljø høyt nok. Samtidig har Venstre valgt å samarbeide med en Høyre/Frp-regjering og lagt seg til høyre i arbeids- og velferdspolitikken og i retorikken mot fagbevegelsen. Et større eller mindre segment av velgerne som snuser på Venstre, igjen, ikke minst i middelklassen, er neppe særlig bekvemme med dette. De er liberale i kultur- og verdispørsmål, opptatt av rettsstat og statsmaktsnøytralitet, og kritiske til paternalistiske og teknokratiske trekk ved sosialdemokratiet, samtidig som de kan være radikale i spørsmål om sosial og økonomisk omfordeling. Hvis de stemmer Venstre, gjør de det mer på tross av samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet, enn på grunn av det.

Dette er også et segment som neppe synes at problemet med SV og Rødt er at de er for lite «venstrepopulistiske» (Mímir Kristjánsson, Ketil Raknes og andre). Problemet er snarere notorisk usikkerhet om hvorvidt dette strengt tatt er ansvarlige partier. Dette er ikke velgere som egentlig ønsker seg flere utspill med usikker inndekning om mer penger over offentlige budsjetter til den eller den gruppen, eller mobilisering av «folk flest» mot «elitene», som et slags venstrepolitisk motstykke til Frp. Dette er velgere som har problemer med å stemme SV fordi de for eksempel er usikre på om partiet har en økonomisk politikk og en næringspolitikk som holder mål. Andre spørsmål kan være forholdet mellom storby- og distriktspolitikken – det jeg snakker om her er primært et bysegment – eller universitetspolitikken. Det er mulig SU-leder Andreas Halses angrep på den akademiske dannelsens betydning for akademiske studieløp i Dagbladet nylig er populært i visse kretser. Men et bidrag til å holde på SV-velgere som vurderer å stemme Venstre eller MDG var det definitivt ikke.

SV og Rødt er begge skarpe motstandere av forpliktende internasjonalt politisk samarbeid innenfor rammen av EU. Det finnes mye organisert EU-skepsis på venstresiden rundt om i Europa (selv om de færreste vil melde seg ut eller ha unionen lagt ned). Der finnes imidlertid overalt også venstreorienterte organisasjoner og partier som ser det som en kjerneoppgave å kjempe på de arenaene i EU der avgjørende og dramatiske kamper i Europa om demokrati og det sosiale spørsmålet nå foregår for fullt. Etter hva jeg kan se, finnes det per i dag ikke noe organisatorisk uttrykk for denne posisjonen i Norge, heller ikke utenfor partilandskapet.

Legger man dette sammen, kan det tenkes at det er rom for et nytt og annerledes venstrepolitisk parti i Norge, eventuelt med utgangspunkt i MDG, og der velgergrunnlaget består av dem som, av ulike grunner, gir opp SV, Rødt, Venstre eller Ap. Hvorvidt et slikt parti faktisk vil se dagens lys, avhenger av hvordan MDG selv velger å posisjonere seg langs høyre/venstreaksen. Det avhenger selvsagt også av hvordan partiene jeg nettopp ramset opp manøvrerer i tiden som kommer.

Og om noen skulle være i tvil: Jeg inngår selv i det velgersegmentet jeg her har skissert, og er selv blant de usikre. Jeg skal ikke si at jeg ikke vil stemme SV i tiden som kommer, og også jeg skjønner at ja til EU må være et minoritetssynspunkt i SV i dagens situasjon, men det går en grense for hvor uenig man kan bli med et parti og fortsatt stemme på det, i hvert fall om det finnes gode alternativer.

Til sist: vil de nåværende venstretenketankene bidra til å sette spørsmål som dem jeg har nevnt over på dagsorden? Jeg tror ikke det. De har en annen orientering, og det er i og for seg greit. Det er meningsløst å si til noen som jobber godt for det de mener, at de må jobbe mer for noe de åpenbart ikke mener.

At det er intellektuelt og politisk rom for en tenketank i tillegg til Manifest og Res Publica, er imidlertid opplagt. Den nye tenketanken, Agenda, blir neppe og bør heller ikke bli en venstreliberal tenketank, men venstreliberalisme må være en tradisjon som tas inn og på alvor blant flere. I Norge forbinder fortsatt de fleste «liberalisme» med noe til høyre. Dette skjer samtidig som en hovedstrømning i liberal politisk filosofi er, og lenge har vært, venstreorientert, og til dels sterkt venstreorientert.

Utfordringen for Agenda blir ellers å fange interessen til dem som interesserer seg for «tanker». Det er helt poengløst med en tenketank LO, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og så videre er «fornøyde» med, hvis man ikke også klarer å bli et sted der tenkende mennesker fra ulike leire har lyst til å være.

Artikkelen er oppdatert: 17. desember 2013 kl. 10.27
Onsdag 21. november 2018
• Kan sykepleiere streike? Det spørsmålet ble presserende i går etter at regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd i konflikten mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel. Sykepleierne hadde allerede streiket i noen uker ved...
Tirsdag 20. november 2018
• I går lanserte Klassekampen i samarbeid med Nationen og Landslaget for lokalaviser en kampanje for å bevare norsk mediemangfold. Til nå har mer enn 80 norske avisredaktører signert et opprop, hvor vi krever at avisa skal fram, også i...
Mandag 19. november 2018
• Klassekampen skriver i dag om vilkårene for fagorganisering i frisørbransjen. Tillitsvalgt Elisabeth Landstad ble sagt opp kort tid etter en konflikt på jobben. Hun mener oppsigelsen var en straff for jobben hun gjorde som tillitsvalgt.
Lørdag 17. november 2018
Astrid Søgnens avgang som direktør for Utdanningsetaten i Oslo kan innvarsle et skolepolitisk regimeskifte. Søgnen har gjennom et par tiår vært den fremste premissleverandør på det utdanningspolitiske feltet.
Lørdag 17. november 2018
• Samtidig som forslaget til brexit-avtale river og sliter i britene, blåser det opp til ny strid om EØS-avtalen i fagbevegelsen her hjemme. I går signerte lederne i Fellesforbundet og Norsk Transportarbeiderforbund en avtale om...
Fredag 16. november 2018
• «Gratulerer! Theresa May har lyktes med å forene en dypt splittet nasjon. Alle er enige om at avtalen hun har kommet opp med er forferdelig», skriver Martin Wolf i Financial Times. Ambrose Evans-Pritchard i The Telegraph sammenlikner den...
Torsdag 15. november 2018
• Osloskolens ubestridte sjef gjennom 18 år, Astrid Søgnen, går 1. desember over i en ny stilling i kommunen. Dermed har høstens intensiverte strid mellom Oslos utdanningsetat og byråd endt slik den kanskje måtte: Skolebyråd Inga Marte...
Onsdag 14. november 2018
• Under markeringen for avslutningen av første verdenskrig i Paris søndag gikk Frankrikes president Emmanuel Macron til kraftig angrep på nasjonalisme. I talen han holdt for de frammøtte, omtalte han nasjonalisme som et svik og «en...
Tirsdag 13. november 2018
• I går skrev avisa Vårt Land om alkoholservering på styresamlinger i de statlige helseforetakene. På tre styresamlinger i Helse Nord drakk de frammøtte alkohol for nesten 60.000 kroner, viser tall avisa har hentet inn. Det er ikke ny...
Mandag 12. november 2018
• Før helga meldte utenriksminister Ine Eriksen Søreide at Norge ikke vil inngå nye avtaler om eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. I en e-post til NTB skrev hun at «[g]runnen for dette tiltaket er en helhetsvurdering av den siste...