Lørdag 23. november 2013
Klar til sending: Ira Glass i det bittelille studioet til «This American Life». Det er cirka et par kvadratmeter stort. Foto: Pascal Perich, Corbis/Scanpix
Lufta er for alle
Medier: Ira Glass og This American Life har skapt en ny radiojournalistikk. Nå venter de bare på at noen andre skal følge etter.

Intervju

Hør her: Det finnes en legitim grunn til at jeg har et papirfotografi av den for lengst avdøde bikkja mi liggende på innsiden av mobildekselet. Jeg kom over fotografiet mens jeg flytta i sommer, og for at det ikke skulle gå tapt (bikkja er så fin på det bildet, stilt opp foran rosebuskene ved ei familiehytte som for øvrig også har gått tapt), la jeg det på innsida av dekselet. Og der ble det liggende.

Spol noen måneder framover: Det er tirsdag ettermiddag i Midtown, Manhattan, de skyskraperflankerte gatene myldrer av mennesker og yellowcabs. På et spartansk og ganske rotete kontor henger det en kreps og en liten gitar på veggen, og på en stol sitter Ira Glass, mannen bak et av verdens mest suksessfulle radiokonsepter, This American Life, og han spør: Har du hund?

Her burde jeg sagt «nei». I stedet drar jeg entusiastisk og idiotisk fram dette bildet, av den nå avdøde bikkja mi i et hav av roser. Dette, tenker jeg idet selvbevisstheten ganske umiddelbart, men akkurat litt for seint, legger seg over meg som et vått ullteppe, er ikke innafor.

Hvordan folk fungerer

Ira Glass har gjort karriere på å få folk til å fortelle historier. Folk har åpnet seg for ham og fortalt om knuste hjerter, trøblete barndom, pinlige øyeblikk. Det er kanskje fordi jeg har hørt på programmet så lenge, hørt den distinkte, litt nasale og ikke veldig typiske radiostemmen hans spørre, grave og interessere seg for alle mulige skjebner, og hørt ham dele av egne livshistorier, at jeg bare plumper ut med dette bildet. Det er noe åpent og inkluderende over Ira Glass, et vennlig og smått eksentrisk vesen, som får en til å ville dele ting.

– Sorry, jeg aner ikke hvorfor jeg viste deg det, sier jeg i et forsøk på å redde inntrykket av meg selv som tilregnelig ved å heve samtalen opp på metanivå.

Ira Glass kikker ut fra bak sine karakteristiske, tungt innfattede briller:

– Vet du ikke at når du forteller meg noe personlig, inviterer det meg til å fortelle deg noe? Det er sånn mennesker fungerer.

Og jeg angrer fortsatt på det der med fotografiet, men utsagnet hans kunne vært som et mantra for hvordan This American Life forholder seg til journalistikken.

– Stilt foran noen andre som viser sårbarhet, vil du gjerne vise det samme tilbake, hvis du er normal, sier Ira Glass.

– Det er vårt første instinkt.

Ja, for historiefortelling er som gjesping, er det ikke? Utrolig smittsomt. Vi kjenner det fra livet, fra samtaler hvor den enes historie griper halen til den andres, hvor assosiasjonene haster av gårde fra den ene anekdoten til den andre.

Med This American Life (TAL) har Ira Glass tatt den journalistiske konsekvensen av denne menneskelige impulsen. Med sin særegne stil har programmet bidratt til å endre måten man formidler journalistikk i langformat, og måten historier fra virkeligheten kan fortelles. Hver episode har et tema, og så spinnes et knippe historier rundt dette – for det meste reportasjer, med innslag av noveller, monologer og epistler fra verden. Det var Ira Glass selv som fant opp konseptet for det ukentlige, timelange showet, som han har vært produsent og vert for siden oppstarten i 1995. TAL har passert 500 episoder, og kringkastes på over 500 stasjoner til 2,1 millioner lyttere. Ved å gjøre episodene tilgjengelige som podkast, har de fått enda en million tilhørere internasjonalt, og podkasten deres er ofte USAs mest nedlastede.

Å la ting dø

– Denne historien skal vi bruke i et framtidig show, denne kommer aldri til å bli bra nok.

Vi møtes for å snakke om hvordan de jobber i TAL, om hva som er god storytelling, om virkemidlene journalister, sakprosaister og andre fortellere har til rådighet for å formidle noe sant om verden, noe bra. Ira Glass blar i listene over historier This American Life for tida jobber med. Produksjonen til TAL er annerledes enn standard kringkasting. Det handler om den personlige tonen i reportasjene, men også om de massive ressursene som legges ned i bakgrunnsarbeidet, som oftest utført av rundt et dusin produsenter. Av 13 historier de har vurdert i det siste, kommer bare tre til å ende på lufta. Halvparten av intervjuene de gjør, blir det ingenting av, en tredel av det de starter å produsere, faller:

– Denne døde, denne er død, denne kommer ikke til å skje, den her er usannsynlig, denne fortsetter å dø, men vi jobber likevel med den, gir den vann.

– Jeg har hørt deg si noe i en videoforelesning om «the importance of abandoning crap»?

– Ja, og vær nådeløs. Når du dreper noe, er du ett steg nærmere noe bedre. Det er suksess.

Fra skoleball til finanskrise

Temaene for sendingene kan variere fra hard politikk til mykere human touch – titlene gir et innblikk i variasjonen: Fra «Ghosts of Elections Past», «Scenes From a Recession» og «Godless America»; via «Doppelgängers», «The Psychopath Test» og «Fiasco!»; til «Fear of Sleep», «Break-Up», «In Dog We Trust». Det kan bli svært sårt og nært – historier om personlige nederlag og uerstattelige tap. Det er et utpreget selvrefleksivt show, med stort rom for tvil, for feilsteg. Men TAL har også forklart bankvesenets kollaps på 59 minutter, stilt spørsmål som «hva er penger?» og «kan den sekulære og den religiøse verden forstå hverandre?», hatt en episode om utrolige sammentreff, en med «historier om kalkuner, kyllinger, gås, ender – alle typer fjærkre», en om «veldig usannsynlige brevvenner»; om å starte på nytt i livet, om skoleball, superkrefter, USAs fengselssystem, om «folk som prøver å bruke tall til å forklare ting som ikke bør kvantifiseres», og om «når ting går galt. Veldig galt.»

Det som får This American Life til å skille seg ut er ikke bare dybden og temavalgene, men også nærheten til subjektene. Noen kaller det micro-level storytelling.

– Historier må ha et plot, og følelser. Du må kunne høre folks uryddige følelser, sier Ira Glass.

Inn i politikken

– I starten var tanken at vi skulle bruke journalistiske verktøy på historier som var så små og personlige at en reporter vanligvis aldri ville brydd seg med dem, forklarer Glass.

Fra et utgangspunkt i det mellommenneskelige mikroperspektivet, har programmet imidlertid beveget seg stadig nærmere politikken, og tatt på seg å forklare USA og verdens største og mest komplekse problemstillinger – finanskrise, klimapolitikk, politiske valg.

De gjør det på sin særegne måte. Episoden om den europeiske gjeldskrisa begynner de med å anerkjenne at temaet ikke er verdens mest tilgjengelige: «Hvis du er som oss, når du hører ordene ‘den europeiske gjeldskrisa’ i nyhetene, føler du deg litt bekymret, og litt klar for å ta en blund.» Men, forklarer de: «I nyhetsreportasjene hører du bare ‘renter, bla bla bla … europeiske ledere, bla bla bla’, men under ligger det lidenskap, drama, høye håp og knuste drømmer … you don’t need to care, you want to care.»

– Vi har blitt mer og mer interesserte i å dekke det som skjer i nyhetsbildet. Vi gjør det på samme måte som de andre historiene – vi finner karakterer, en konflikt, drama.

Fortelleren i disse segmentene stiller gjerne spørsmålene du selv har i møte med store og kompliserte nyhetssaker. Det er som om din mest veltalende bestekompis skulle fortalt deg hva det dreide seg om – hvis han hadde peiling. En episode om pengedonasjoner i amerikansk politikk presenteres slik: «Til alle som noen gang har hørt begrepet ‘Washington insider’ og følt seg på utsiden – vi føler som dere.» For en episode om Irak tilbrakte produsent Nancy Updike en måned i landet sammen med en reporter. Ira Glass starter med å spørre: Hvordan ser det egentlig ut i Bagdad? (Som Miami, men med murer og checkpoints.)

Når temaet for en episode er bestemt, dykker produsentene dypt for å lete etter gode karakterer, og en god setting for historien.

– Det er casting som i en filmproduksjon. Og det er så vanskelig, sier Glass om nyhetshistoriene.

Man kunne innvende at det hefter visse problemer ved ideen om at også nyheter bør pakkes inn med personlige anekdoter og subjektive vinklinger. Risikerer man at behovet for underholdning, for den gode historien, overskygger alvoret og nyansene, går på bekostning av kravet om objektivitet?

TAL gjør imidlertid grundig faktasjekking. Kanskje spesielt etter en episode i fjor, da frilanseren Mike Daisey, som hadde laget en episode om arbeidsforholdene ved en kinesisk fabrikk, viste seg å ha fabrikkert deler av historien. En skandale i seg selv, og TAL løste det ved å vie en hel episode til å rydde opp. Segmentet der Daisey selv blir stilt til veggs i intervju må være noe av det mest ubehagelige som har blitt sendt på radio på lenge.

For øvrig handler bruken av uortodokse virkemidler om å få folk til å lytte til ting de ellers ikke ville brydd seg om:

– Nyheter er vanskelig å dekke på en interessant måte. Tenk på klimaendringer, abort, statsbudsjetter – i det øyeblikket du åpner munnen din tenker folk: «Eh, jeg vet allerede hva jeg mener om det der.» Det er interessant å tenke smart rundt hvordan man skal få folk til å fortsette å lytte da. I motsetning til tradisjonelle kringkastere, lager vi for eksempel et morsomt program om Guantánamo. Du må bruke alle verktøyene du har for å få folk til å fortsette å lytte.

– Finnes det noen temaer dere aldri ville laget et program om?

– Én ting som har skjedd et par ganger, er at pedofile har tatt kontakt med oss og ønsket at vi fortalte historien fra deres side. En av dem var en skolelærer. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre – burde vi gå til politiet?

De endte med å ikke lage noe ut av det. Faren for å virke unnskyldende eller glorifiserende, var for stor.

– Jeg tror kanskje det var feil valg, at kanskje det er en historie der. Men jeg er glad vi ikke gjorde det.

Moment of reflection

Når reporterne i This American Life setter i gang med noe, er det ofte ut fra et personlig engasjement. Man kan få den følelsen når man lytter til TAL som man får foran David Attenboroughs naturdokumentarer: Man vet at her er det noen som på forsvarlig, erfarent og entusiastisk vis vil guide deg gjennom jungelen. Og du vil komme ut av det igjen med en tilfredshet, en følelse av en større forståelse for verden.

– Radioprogrammet tar deg i hånda og sier: «Kom og se på dette! Se på dette!» Mer tradisjonell journalistikk gjør ikke dette, du kan ikke føle journalistens entusiasme over det de har funnet ut.

I bunn ligger et solid fortellerteknisk håndverk, med en sans for kuriøse, men talende detaljer. De har mange spesifikke kriterier for hva som gir en god story, et tema Ira Glass stadig inviteres rundt i verden for å snakke om. Det dreier seg om kriterier som:

– En person man kan identifisere seg med, et morsomt og emosjonelt øyeblikk, et overraskende plot som driver deg mot en ny idé om verden. Og som oftest innebærer det at noen forandrer seg, eller kommer til en ny måte å tenke på.

Glass har tidligere beskrevet det som at reportasjene deres er bygget opp av to blokker: Først anekdoten – som bygger suspens og løfter fram spørsmål. Deretter et «moment of reflection», og har du hørt på TAL vet du akkurat hvilket punkt i reportasjene det siktes til. Her kommer forklaringen på hvorfor du sitter og lytter til dette.

Hva er denne følelsen?

Av de over 500 showene som er laget, har Ira Glass kun vært fraværende i fire av de. Over snart 20 år. Elleve timers arbeidsdager er typisk, og så jobber han i helgene, så klart. Dette er betraktelig mye mindre jobb enn han pleide ha. Et intervju fra 1999 beskrev en vanlig Ira Glass-dag som «en 15-timersdag uten mat».

Han kan holde tempoet oppe fordi han elsker det han driver med. Men det ligger også en dypere sannhet om Ira Glass her et sted:

– Da jeg begynte å lage dette programmet, var jeg mye bedre til å lage radiohistorier enn å håndtere folk i den virkelige verden. Jeg hadde ikke mange nære venner. Det tok meg lang tid å forstå hva det vil si å ha et liv utenfor jobben. Jeg ville ikke ha det, jeg hadde det helt fint. For å være ærlig, er det fortsatt ikke min første impuls å bare henge ut med folk og føle meg fullstendig avslappet, men nå er jeg i stand til å gjøre det.

Noe endret seg da han møtte hun han seinere skulle gifte seg med:

– Jeg husker at jeg satt ved skrivebordet på jobb med en følelse, og spurte meg selv: Hva er dette for en følelse? Det var følelsen av at jeg ikke ville sitte ved det skrivebordet, av at jeg heller ville være sammen med henne. Jeg husker at jeg tenkte for meg selv at dette må jeg notere meg, for dette er noe nytt.

I dag jobber hun mer enn ham.

– All neglisjeringen jeg har utsatt henne for, får jeg tilbake nå.

Yes, internett!

Journalistikken, varsles det fra alle grøftekanter, både i USA og Europa, er døende: Aviser går dukken, stupide klikkvinnere kaprer nytt terreng, grensene mellom redaksjonelt innhold og annonser viskes ut, folket vil ha Kanye West-tweets og dansende rever, gravejournalistikken har gravd seg langt ut i periferien. Eller?

– En del av journalistikken har det helt flott, sier Ira Glass.

Mens mange redaktører river seg i håret over fallende inntekter og troløse lesere, og teknoskeptiske forfattere som Jonathan Franzen og Dave Eggers bedyrer at nettet er begynnelsen på slutten for meningsfullt menneskelig samvær, er Ira Glass en optimist. I motsetning til mange mediebedrifter, har internett kommet som en velsignelse for TAL. Det har nemlig vist seg at folk gjerne vil høre lange, journalistiske stykker på radio. Om det er sant at video killed the radio star, er This American Life et eksempel på at internett har vært nøkkelen til oppstandelsen.

– Det er veldig heldig for oss, internett har gitt oss et enormt mye større publikum. I et tiår hadde vi 1,7 millioner lyttere, og de siste årene har vi hatt 2,1 millioner lyttere på radio, og én million som laster ned verden rundt.

I likhet med andre podkaster, som for eksempel Longform, er This American Life et bevis på at internett og dybde ikke nødvendigvis er selvmotsigelser.

En del av grunnen til populariteten er internettets estetikk, mener Glass.

– Når internett fungerer, føles det som om én person snakker direkte til deg, som på radioen. Vi snublet bare over dette mediet som tilfeldigvis hadde en estetikk som matchet vår. Jeg synes det er interessant at mesteparten av den tradisjonelle journalistikken ikke har greid å holde tritt med internettets stemme.

En lys framtid

For det meste er journalistikken fortsatt påfallende formell og stiv, mener Ira Glass, den er ute av takt med det nye mediets smidighet, umiddelbarhet og personlighet. Det gjelder særlig for måten nyheter blir formidlet på: Fortsatt som oftest via en streng oppleser i et nøytralt studio, og med frittgående reportere som pliktskyldig avleverer rapport mens de forsøker holde frisyren på plass i vær og vind.

– Det gjøres gjerne noen ting i en mer personlig stil, aviser har uformelle blogger på siden, og så videre, men nyhetene formidles fortsatt på en veldig formell måte. Jeg bare venter på å se hvem som blir først ut til å endre seg og gjøre alt på den mer personlige måten vi alle aksepterer som mer sannferdig.

Norge er ikke et foregangsland i så måte, så vidt Ira Glass kan se. I 2011 var han i Norge og snakket for ansatte i NRK om kringkasting og historiefortelling.

– Jeg følte at alt jeg sa var komplett irrelevant for dem som var der. Det jeg så av NRK, som riktignok ikke var veldig mye, var standard, europeisk kringkasting med reportere som ledsager deg gjennom historien på veldig tradisjonelt vis.

Ira Glass peker på formidlere som John Stewarts The Daily Show, eller bloggen til Andrew Sullivan (The Dish – som går under mottoet «biased & balanced»), som eksempler på medier som dekker nyhetene med en mer personlig, kommenterende vridning.

– Det er mange som driver og pirker i ytterkantene av dette feltet. Jeg tror framtida er lys. Folk kommer fortsatt til å ville vite hva som skjer. Og i dag er det mulig å starte noe fra ingenting. Det at hvem som helst kan lage noe og vise det fram for verden, er fantastisk. Vi lever i en spennende tid for journalistikken.

Utenfor komfortsonen

Selv om kalenderen er full av intervjuer med alt fra vietnamesiske munker til operasangere, har Ira Glass litt tid til andre ting:

– Jeg går på danseøving, og i dag skal jeg i terapi.

Rett nok ser Ira Glass lett 15 år yngre ut enn sine 54 år, men hva gjør en middelaldrende radiovert på danseøving? Jo: Etter en episode av showet kom han i kontakt med en dansetrupp, og nå har han blitt med i forestillingen deres, hvor han forteller litt, og danser litt.

Det skal bli radio av dansingen også, på en eller annen måte. Så nå er Ira Glass altså stadig på danseøving. Han er ikke særlig god. Faktisk er han så dårlig at han fikk være med i Yoko Onos musikkvideo til låta «Bad Dancer».

– Jeg er en fyr som jobber foran en datamaskin hele dagen, jeg er gammel, og jeg har aldri danset før. Men når jeg danser, er det som å putte en snakkende hund på scenen: Den må ikke snakke veldig bra for at folk skal bli imponert.

– Du liker å pushe grensene for din egen komfortsone?

– Å herregud, ja.

Ira Glass så noe i dansernes sensibilitet som minnet om den i This American Life, og beskrivelsen av dansen blir en perfekt analogi til radioprogrammet:

– I motsetning til mye moderne dans, hvor danserne er som perfekte, bevegelige ikoner, har disse danserne vanlig menneskelig størrelse. De er morsomme, noe av det er veldig emosjonelt, det er mange små øyeblikk tatt på kornet, øyeblikk av prøvelser og utilpasshet.

På samme måte som han selv ikke har den typiske radiostemmen, er ikke danserne ikoniske, flytende former, men ekte mennesker i 3D som tilfeldigvis danser, med masse personlighet, som holder på med dette fordi det er morsomt.

– Og dansen kan være komplisert, men den er ikke vanskelig å forstå.

Pitbull Piney

Bare for å ha det på det rene: Grunnen til at Ira Glass spurte om jeg hadde hund, var at jeg hadde spurt om hans hund, Piney, som for et år siden også ble omtalt på showet. Kollegaene syntes nemlig forholdet hans til hunden var spesielt: Hunden spiser valium, er allergisk og har fire leger, lever på en spesialdiett av importert kengurukjøtt og struts. Den biter barn. Ira og kona bruker masse tid på å lage mat til bikkja, og kan ikke ha besøk, for Piney angriper de som ser ham i øynene – inkludert eierne sine.

En del lyttere fikk endret oppfatningen sin av Ira Glass etter at TAL sendte et segment om hunden. Den tilsynelatende så fornuftige og likandes Ira Glass viste plutselig en annen side for lytterne.

– Folk trodde vi var gale. Det var som om folk som opp til da hadde likt meg, plutselig innså: Du er ikke den personen jeg trodde du var i det hele tatt.

Det kan virke som om det plager ham litt, episoden med hunden.

– Fikk det deg til å stole på meg mindre? Jeg føler at det å være reporter innebærer at du holder en del av personligheten din for deg selv.

Det gjelder for all journalistikk, mener Glass, det handler om en balanse mellom nærhet og distanse:

– Du vil være til stede med full personlighet, men samtidig være et tomt nok lerret til at folk kan projisere opplevelsen sin på deg. Jeg skal være representanten for det folk tenker når de lytter. Så hvis vi hører om noe rart på showet, er det best at jeg sier «oi, det var rart». Men om jeg selv blir for spesifikt rar, kan det være utiltalende, og dette var det rareste jeg har snakket om.

Ira Glass viser meg en serie bilder av den lille pitbullen på mobilen sin.

– Han er søt! Han er en søt hund.

– Men på radioen hørtes han gal ut.

– Har du aldri kjent noen som er både søte og litt gale?

Selv om det kanskje var litt på kanten til oversharing, det med Piney – for Ira Glass skal intervjusituasjonen helst være noe gjensidig: Ikke én som haler en historie ut av en annen, men to mennesker som utveksler erfaringer:

– Som intervjuer vil jeg være like god som den intervjuede når det kommer til ærlighet om hvem jeg er.

silje.bekeng@klassekampen.no

Fakta

This American Life

• Amerikansk radioprogram hovedsakelig bestående av lange reportasjer, med innslag av essays, anekdoter og skjønnlitteratur.

• Ira Glass er mannen bak konseptet, og har vært showets produsent og vert siden oppstarten.

Programmet, som har vært på lufta siden 1995, distribueres til over 500 stasjoner. Episodene ligger gratis ute på nettsidene deres.

Fra 2007–2008 lagde de også en TV-versjon av showet, som vant tre Emmy-priser.

Artikkelen er oppdatert: 27. november 2013 kl. 10.03
Lørdag 14. desember 2019
Noko eige: På radikalt vis utfordrar Cecilie Løveid alt som har stivna i språket.
Lørdag 7. desember 2019
WHO: Holths bok gir innsyn og innsikt i den kompliserte Syria-krigen.
Lørdag 30. november 2019
Engasjerer: Suzanne Brøgger er en glede å lytte til, selv om det neppe står så dårlig til med samtidsoffentligheten som hun hevder.
Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.