Fredag 11. oktober 2013
De dødes liv
Utstoppede dyr har fått en renessanse. Men hva er det vi ser når vi stirrer dem inn i øynene?

Taksidermi

På trykk 22. desember 2012

Utafor herjer snøstormen, men inne på Museum für Naturkunde i Berlin er det stille på en nærmest andektig måte. Jeg er omringet av ville dyr, de stirrer stumt på meg. Noen av dem har vært døde i flere hundre år, men er fortsatt her blant oss levende.

De seinere årene har interessen for utstoppede dyr fått en urban renessanse. Jeg ble introdusert for fenomenet da jeg endte på nachspiel med en bever i Brooklyn for noen år siden. Siden har de dukket opp overalt: Fjonge restauranter hermer viktoriansk stil, interiørdesignere henger elghuer på veggene, gallerier stiller ut dyrekunst (dette går langt ut over Damien Hirst), hipstere romsterer i Chinatowns søppelkonteinere etter dyr å stoppe ut. I 2006 fikk den ungarske filmen «Taxidermia» et internasjonalt publikum til å vri seg i vemmelse i kinosetene, og i november hadde zoologisk museum i Oslo et arrangement der publikum kunne møte deres taksidermister.

Bølgen har avfødt en rekke nyere bokutgivelser om temaet: «Still Life: Adventures in Taxidermy», «Kingdom Under Glass», «Gorgeous Beasts», «Stuffed Animals and Pickled Heads». Dette essayet tar for seg to av bøkene: Rachel Poliquins «The Breathless Zoo» og Dave Maddens «The Authentic Animal».

Fakta

Taksidermi

• Taksidermi er et håndverk som består i å preparere og stoppe ut dyr, til bruk som jakttrofeer, i kunst eller til vitenskapelige samlinger og museer.
• Ordet er satt sammen av greske «taxis» – arrangement, og «derma» – hud.
• Interessen for utstoppede dyr fikk sitt høydepunkt på 1800-tallet, men har i de seinere årene fått en urban renessanse. En rekke nye bøker gir nå innsikt i taksidermiens kulturhistorie, blant dem Rachel Poliquins «The Breathless Zoo» (The Pennsylvania State University Press 2012) og Dave Maddens «The Authentic Animal» (St. Martin’s Press 2011).
• Museum für Naturkunde i Berlin ble etablert i 1810, og er Tysklands største naturhistoriske museum.

Her, men likevel ikke

Hvorfor taksidermi har fått en renessanse, kan man sikkert skrive mye om. En lengten etter noe ekte i masseproduksjonens alder? En ironisk kommentar? Men utstoppingshipsterne er mindre interessante enn taksidermiens historie og kultur. De har jo alltid vært der, dyra – tenk hvor utbredt utstoppede dyr er i norske hytter. Det er en kultur er drevet fram av pionerer og eksentrikere, av steinrike samlere og hobbyentusiaster med flanellsskjorter og velutstyrte kjellerboder. Det er en historie om kolonialisme, rovdrift og kulturimperialisme, men også om fantasi og lengsler, behovet for å sanke og sortere kunnskap og være i en form for dialog med dyr, våre medboere på jorda.

Et sentralt spørsmål i «The Breathless Zoo» er: Hva er utstoppede dyr? Er de vesener, eller gjenstander? De var uomtvistelig vesener en gang. Som gresset og blunket, drepte og ble drept. De døde, men er her fortsatt. De stirrer på oss med plastøyne som ser helt ekte ut. Som skribent og kurator Poliquin skriver, all taksidermi har noe dobbelt over seg: nærvær og fravær.

Mektige objekter

Taksidermiens historie er uløselig knyttet til menneskers behov for å samle. Katalogisere, ordne, bevare. Bare en tredel av befolkningen tilegner seg gjenstander med tanke på å samle dem, ifølge den unge professoren Dave Madden. I «The Authentic Animal» gir han en innføring i psykologiske studier av samlere – spesielt folk som overfører følelsene sine til ting, og dyrker følelsene videre gjennom tingene.

Mange forfattere har tematisert den menneskelige tendensen til å knytte følelser til døde gjenstander. Jonathan Franzen gjør det når han i «Mistrivselssonen» har dårlig samvittighet over kjøkkenklutene som ligger nederst i skuffen og aldri blir brukt. Leanne Shaptons «Viktige kunstgjenstander og eiendeler fra Lenore Doolan og Harold Morris’ samling» er utformet som en auksjonskatalog etter et samlivsbrudd – hver gjenstand som er avfotografert og beskrevet blir en miniatyrisk hverdagsbauta over alt tapt. I 2010 gjorde keramikeren Edmund de Waal suksess med «Haren med øyne av rav», hvor han sporer familiens historie ved hjelp av en samling japanske figurer.

Og Orhan Pamuk laget et ekte museum ut av sin roman «Uskyldighetens museum». Skal vi tro Pamuk selv, tenkte han opp roman og museum parallelt. I årevis stakk han unna saker og ting han ville bruke i museet. Under skrivingen kunne han sette en ting på bordet og tenke til live personen den tilhørte.

Gustave Flaubert, på sin side, skal ha hatt en utstoppet papegøye stående på skrivebordet sitt da han skrev «Un coeur simple» i 1876, et eksempel brukt i Poliquins bok. Her får hushjelpen Félicité sin kjære, avdøde papegøye Loulou stoppet ut, og gjør den til et sentralt element i sitt alter over alt som er tapt.

Gjenstander får kraft og magi idet vi forankrer fortellinger, og dermed følelser, i dem. Slik kan tingene være historiefortellere. Når gjenstanden attpåtil har vært et levende vesen, legges det til enda en dimensjon. Et utstoppet dyr står et sted mellom det levende og det døde, det virkelige og det kunstige, natur og kultur. Her ligger et stort rom for historier: om menneskers forhold til naturen, og om hvordan vi ser oss selv i den.

Et enormt skattkammer

Ordet taksidermi er satt sammen av greske «taxis» – arrangement, og «derma» – hud. Håndverket har en trøblete historie, uløselig knyttet til kolonialismen og opplysningstiden. Utstoppingsteknikker har vært uvurderlige i kartleggingen av artsmangfoldet og i spredningen av kunnskap om verden. Samtidig har praksisen vært en del av en imperialistisk jakt- og trofékultur som har vært alt annet enn bærekraftig.Taksidermi hadde sine glansdager i Viktoriatiden, da det var forbundet med kunnskapstørst og god smak. Men la oss se lenger bakover.

Taksidermi har en forgjenger i egypternes mumifisering: Det handler om å bevare døde kropper. Men i motsetning til med mumier, skal huden her av den opprinnelige kroppen. Historien går tilbake til middelalderen og renessansen, og en stadig økende fascinasjon for naturens merkelige fenomener og skatter. Allerede fra 1100-tallet beskrev litteratur på romantisk vis eventyr til fjerne land og vidundrene der. Marco Polo tok på 1300-tallet den eksotiske reiselitteraturen til nye høyder, minner Poliquin om. Fra starten er det en historie om eksentriske, rike europeere som reiste ut i verden og brakte spennende gjenstander med seg hjem, hvor de ble utstilt i kuriositetskabinetter. Keiser Rudolf II hadde en balsamert høne med tre bein og et utvalg paradisfugler, apotekeren Francesco Calzolari kunne skilte med en flygefisk og et mumifisert menneskehode, John Tradescants samling var så velassortert at den bare ble kalt «arken».

En bit av et skjell kunne gi grobunn for fantastiske beretninger om hele land: De store overdrivelsene i historiene, skriver Poliquin, var en måte å kompensere for den harde og banale hverdagen. Da som nå.

Disse for lengst forsvunne samlingene fascinerer. Kanskje fordi de understreker at den fjerne fortida ikke bare er en masse av hendelser låst av historien, men at mennesker alltid har boblet av undring og nysgjerrighet, prøvd ut nye ting og akt seg sakte framover.

Gullalderen

Etter at Amerika ble oppdaget, rant det på med skatter i Europa, skriver Poliquin. Eksotisk natur skulle vises fram på sitt mest ekstreme. Mellom 1600- og 1800-tallet gikk kuriositetskabinettene i to retninger, en bakover mot det mytiske, en framover mot vitenskapen. Og tilgang på kunnskap avhang av tilgang på ting.

Dreiepunktet i «The Breathless Zoo» er hvordan taksidermi handler om menneskelige lengsler, etter det vidunderlige, det vakre, det spektakulære – men også etter orden og struktur, forståelige fortellinger. Poliquin tar oss med tilbake til svenske Carl von Linné, som satte seg fore å navngi og systematisere, vel, alt. I den tiende utgaven av «Systema naturae» publisert i 1758, hadde Linné gitt navn til alle kjente dyrearter, 4378 stykker. I arbeidet med å katalogisere arter, var det å ha et eksemplar av hver art verdifullt – liknende vesener måtte vurderes opp mot disse. Slik har taksidermi vært sentralt i katalogiseringen av verden.

Det var et problem at de flotte tingene som ble samlet hadde en tendens til å råtne og bli spist av insekter. Det så ikke bra ut, og tidlige samlerne ble gjerne sett ned på av andre vitenskapsmenn. Galileo Galilei kalte dem «rare, små menn».

På 1820-tallet fikk taksidermien et teknisk gjennombrudd takket være arsenikk, som satte en stopper for de hersens insektene. De naturhistoriske museene som vokste fram fikk en enorm popularitet – 1800-tallets europeere var besatt av naturhistorie, skriver Poliquin. John George Woods bok «Common Objects of the Country» kom ut i 1858 og solgte hundre tusen kopier på en uke.

Trender kom og gikk: I det ene øyeblikket kunne bregner være det hippeste, deretter anemoner. («Åh, bregner er bare så 1848»). Alle skulle ha en samling med noen utstoppede smådyr hjemme. Å samle ble en sunn og høyt aktet hobby som skulle inspirere folk til å bli nysgjerrige, tålmodige, stilfulle borgere.

Problematisk arv

Men om utstoppede vesener fremmet skjønnhet og vitenskap i vår del av verden, var det som konsekvens av vestlige ekspedisjoners imperialistiske framferd og rovdrift på naturen og menneskene de møtte der ute. Poliquin peker på et interessant skille mellom europeere og amerikanere her: Mens det signaliserte makt for en europeer å dra på eksotiske turer, hadde enhver amerikaner med et våpen uendelig med jaktmarker på 1800-tallet. Jakt var elitens privilegium i Europa, men ble i Nord-Amerika «en erklæring av demokratiske verdier […] og en hjørnestein i den amerikanske identiteten. Å jakte var på samme tid en økologisk, økonomisk og politisk ting å gjøre, det var sosialt og sportslig. Det var som å fortelle en historie til deg selv, om deg selv.» Dette sender tankene til mer moderne trofeer, om det er en tatovering eller et nytt par sko. Vi forteller historier til oss selv, om oss selv. Det er ikke et fenomen som oppsto med Instagram.

Når Dave Madden i «The Authentic Animal» tar leseren med gjennom taksidermiens underlige verden, fletter han inn biografien til taksidermipioneren Carl Akeley (1864–1926). Som mange andre startet Akeley karrieren med å flå sin egen kanarifugl. Hans ideer kom til å endre, og forbedre, taksidermiteknikkene for alltid. Han ble ansatt ved American Museum of Natural History, og fikk dra på store jaktekspedisjoner til Afrika – en gang med Theodore Roosevelt – for å hente hjem dyr. Han skrev flere bøker, blant annet selvbiografien «In Brightest Africa» (1920), en tittel som kanskje sier noe om stemninga på den tida.

Akeley har blitt sammenliknet med «Moby Dicks» kaptein Ahab i sin utrettelige jakt etter den perfekte elefant. Både ekteskapet og helsa røyk i denne jakten. Så fikk han og utrettet en del: 328 antiloper skjøt Akeley på sine ekspedisjoner. Og 103 gnagere. 27 aper, 20 elefanter, 16 løver, 13 villsvin, 12 sjakaler, 9 gorillaer. 8 bavianer, 6 buffaloer, 6 sebraer, 5 esler, 3 geparder, 3 flodhester, 2 neshorn, 2 sjiraffer, 2 leoparder, ett pinnsvin. Og hundrevis av fugler og reptiler.

Nye kontekster

Arven fra denne tida er alt annet enn uproblematisk, og Museum für Naturkunde i Berlin har spesielt gode grunner til å problematisere sin historie. Et bilde utstilt sammen med dyra viser et medlem av en tysk ekspedisjon i Rio, mai 1936, iført kakibukser med høyt liv, som studerer dyr hengt opp etter halen. En Aparal-indianer står ved siden av ham, hakekorset henger mellom dem.

I Berlin, som ved mange liknende museer, er dyra utstilt i en ramme av ettertanke og refleksjon over historien, over innhentingspraksiser og bærekraft i dag. En samling må i dag unnskyldes og forklares med plansjer som, slik Poliquin skriver: «antyder at det som vises fram ikke først og fremst er natur, men en annen æras syn på og manipulasjon av natur.»

Et naturhistorisk museum er som et museenes museum, og det er ikke bare historien til steiner, skjeletter og eksotiske dyr som vises fram – det er like mye en historie om mennesker på sitt beste og sitt verste, mennesker som har søkt og funnet, som har ødelagt, som har forsøkt å ivareta.

Å se på dyr

Museum für Naturkunde har også en utstilling om preservering. Jeg ser et ekorn gå gjennom hvert trinn i utstoppingsprosessen, ser formene – mannekengene – som brukes til å montere hudene på. Ikke minst har de historiske eksempler på hvordan utstopping ikke bør gjøres, som den stakkars ozeloten (panterkatten) med det forskrudde ansiktet og den pølseaktige kroppen. Den ble stoppet ut i 1818 av en person som aldri hadde sett en ozelot. John Berger har skrevet vakkert om det å se på dyr, i essayet «Why Look at Animals» (1980). Vi liker å si at det som skiller oss mennesker fra dyra er vår evne til å lage og kommunisere med symboler, men Berger påpeker at menneskets symbolbruk stiger ut av vårt forhold til dyrene. Tenk hulemalerier, stjernetegn – dyra var sentrale i våre første symboler. Det som skiller oss fra dyra, ifølge Bergers resonnement, er avhengig av vårt forhold til dem.

Berger skriver om det store tapet det er for vår kultur at vi knapt lenger møter dyr i deres naturlige habitat – men heller i dyrehager eller som kjæledyr. Utstopping ville han muligens funnet enda mer forflatende. Likevel er det vanskelig å påstå at det ikke er noe der, i det blikket – en konfrontasjon, en tvil: Hva er det som stirrer tilbake? Poliquin er opptatt av det de utstoppede dyra forteller. Alle møter med taksidermi, mener hun, handler om fortolkning og meningsskaping. Hun understreker, som Berger, det lange og sterke båndet mellom folk og dyr, og hvordan historiene knytter oss sammen.

Poliquin siterer Susan Stewarts halvt ugjennomtrengelige bok «On Longing», som blant annet forsøker å forklare kraften i suvenirer. Hvorfor ta med seg et lite plast-Eiffeltårn hjem fra Paris? Suvenirens ufullstendige natur er selve kjernen til deres magi, mener Stewart: Suveniren er aldri like «hel» som den faktiske opplevelsen, og får bare mening gjennom dens tilknytning til historien om opplevelsen. Også et utstoppet dyr er noe ufullstendig, og dette ufullstendige åpner for at den som betrakter kan fylle det med mening.

Vintage og dyrekunst

I vårt århundre har taksidermi fått en ny betydning. I dag finnes kunstnere som Angela Singer og Iris Schieferstein, som bruker taksidermi til å fortolke forholdet mellom folk og fe. Katinka Simonse, kjent under navnet Tinkebell, mottok dødstrusler etter at hun lagde verket «Popple» (2008), en veske som kan brukes på vranga. Den ene siden er kroppen til en hund, den andre siden en katt.

Og så har vi gjenbruk av gamle trofeer i nye interiører. Ifølge «The Breathless Zoo» brukes vintage taksidermi i dag på to ulike måter. Jakttrofeer kan gå i samme kategori som rosa plastflamingoer og Elvis-malerier, argumenterer Poliquin, som mener kitsch-holdningen til taksidermi vokste ut av jaktens synkende status utover 1900-tallet. Jakt sluttet å være noe utelukkende for eliten, og ga i stedet assosiasjoner til noe folkelig og «bondsk» – og kunne dermed få verdi igjen for avantgarden, eller hva man skal kalle folk som flyr rundt og tryller om ting til kitsch og camp. I essayet «Notes on Camp» beskriver Susan Sontag camp som en sensibilitet og estetikk som omfavner det overdrevne og kunstige: Camp er «stil over innhold, estetikk over moral», det vulgære og lekende, «svaret på spørsmålet om hvordan man kan være en dandy i massekulturens alder». Et utstoppet elghode passer rett inn.

Også i den nyviktorianske interiørtrenden brukes utstoppede dyr med en viss ironi, men her vektlegges dandyismens alvorligere toner, med Poliquins ord den gamle verdens «aura av kontemplasjon, høflighet og ledighet». Mørkt treverk, gammeldagse glassmontre, en utstoppa kanin – vips så har rommet en aura av noe sofistikert. Poliquin mener det dreier seg om en protest mot massesamfunnets likhet og reproduksjon, og beskriver et utstoppet dyr som «den ultimate antimoderne gjenstanden». Taksidermi er nostalgisk, taktilt og ekte i en verden av glatte overflater.

En moderne industri

Men utenfor ironiens rike har den autentiske taksidermikulturen travet av gårde i alle år. «Jeg har lært at Windex er en fantastisk ting å spraye på kunstige øyne for å få dem til å skinne», skriver Madden i «The Authentic Animal». Han tar for seg moderne taksidermi – en industri som på ingen måte har fått stå uberørt av masseproduksjonen. Utstopping er, nå som før, et ensomt håndverk, «for det meste har du en mann i kjelleren, med verktøyet sitt». Men en skikkelig industri har man da greid å stable opp, også her. En sentral forskjell mellom moderne taksidermi i USA og Europa, forteller Madden, er at mens europeerne fortsatt i stor grad modellerer sine egne dyremannekenger, kjøper amerikanerne dem ferdige, på nett. Mannekengene kommer med modellerte muskler og alt, noen også med øyne påmontert, det er bare å tre huden utenpå og få den til å sitte.

Hos McKenzie Taxidermy Supply, for eksempel, kan jeg kjøpe hylende prærieulv, snerrende fjelløve, alligator, grizzlybjørn. En fullstørrelse LBR-321 grizzlymannekeng koster rundt 500 dollar, og foreslås montert med Bear Eyes V16BR eller W12BR, og på en UR97G Flat Rock. «Steinen» koster 200 dollar. Jeg kan kjøpe «fleshing tools», kunstig snø, vann og en falsk elefantfot formet som en stol.

Hvis du syns det blir mye penger, kan du heller stoppe ut en kråke: «Save time and money! Set includes Crow body, unfinished head, neck and eyes.» Det koster bare 30 dollar for en stående kråke-mannekeng.

Perpetual Pet

Også industrien for bevaring av døde kjæledyr har vært i utvikling. Dagens foretrukne metode er frysetørring, framfor utstopping. Det kan selskaper som Perpetual Pet fikse for deg: «A Loving & Lasting Alternative». Dyret fryses i et vakuumkammer, og frossen væske tappes sakte på en måte som etterlater vev, bein og organer intakt. Prosedyren tar seks måneder hvis du har en stor hund. Å nekte døden dens makt til å skille levende og døde, må være det ytterste beviset på eierskap, mener Poliquin. Nettsidene til Perpetual Pet har et bildegalleri med ubeskrivelige vitnesbyrd.

Samtidig som gjenstander kan være en sunn måte å håndtere og organisere tapsopplevelser på, står gjenstanden også i fare for å bli en besettelse. I «A System of Objects» (1968) beskriver Jean Baudrillard det som en regresjon når følelser investeres i gjenstander. «[...] vi må ikke tillate oss å bli fengslet av […] den store mengden litteratur som sentimentaliserer døde gjenstander.» Ifølge Baudrillard er den lidenskapen gjenstandene aktiverer en «lidenskap for flukt». Det problematiske med følelsesmessig tilknytning til objekter får sine ekstreme utslag i manisk samling («hoarding»), eller i frysetørrede pudler.

Store fortellinger

Men det finnes da en mellomting, tenker jeg. Poliquin innrømmer at hennes lesning av taksidermien kan virke overdrevent sentimental: «Enhver pathos vi måtte lese inn i [dyras] ubevegelige skinn, er en romantisert menneskelig projeksjon.» Men dyra fortjener uansett respekt, mener hun, i likhet med alle gamle gjenstander som har klart seg gjennom lang tid.

Og der jeg vandrer blant dyra i Berlin, er det ingen tvil om historiene som befinner seg her. Du har ozeloten med det flate, vridde ansiktet, du har dyr med brennmerker fra bombingen under andre verdenskrig. Verken nakne museumsvegger eller nøkternt beskrivende plansjer kan ta oppmerksomheten vekk fra det faktum at du stirrer inn i øynene på et virkelig dyr – et dyr som stirrer tilbake, uten å se. Det er noe personlig over å stå ansikt til ansikt med disse dyrene, mener Poliquin, samtidig som dyrene «i økende grad gir en kritikk av sin egen eksistens.»

I en opplyst monter ligger fargekoordinerte småfugler med føttene i været. Liggende der, ving mot ving, bærer de i seg mye av det som også er kjernen i enhver stor fortelling: skjønnhet, tristesse, en morbid forbindelse med døden. De vekker nysgjerrighet og vemod. Og så dette tvilselementet, denne usikkerheten om akkurat hva det er vi står overfor, hva det er vi ser.

silje.bekeng@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. november 2013 kl. 15.05
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.
Lørdag 29. desember 2018
Pushwagner: Et biografisk verk like omfattende som kunstnerens eget liv og virke viser fram Terje Brofos’ livskamp mot seg selv.
Lørdag 22. desember 2018
Bevegelsens dikter: Arild Bye viser hvordan Arne Paasche Aasen traff folket, i arbeideroppstand og i tryggheten ved radioapparatet.
Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.
Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 24. november 2018
Til kjernen: Gunnhild Øyehaugs metalitterære Bergens-drama i «Presens Maskin» er en hyllest til fantasien.
Lørdag 17. november 2018
Å vite: Michelets bok er en undersøkelse formulert som en dom.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.