Torsdag 24. april 2014
FOLKET I SJAKK: Grunnlovsutvalgets leder Inge Lønning la i fjor fram endringsforslag til Stortinget, blant annet å grunnlovfeste menneskerettigheter til velferdsgoder. Endringsforslagene har ikke blitt behandlet. Foto: Siv Dolmen
Undergraver velferdsstaten
Stortinget forbereder i stillhet udemokratiske endringer med vidtrekkende konsekvenser.

Kronikk

Kort tid før stortingsvalget er forslagene om å grunnlovsfeste menneskerettighetene fortsatt ikke tema i valgkampen. Men Grunnloven uttrykker demokratiets spilleregler. Hvis UEFA hadde foreslått å oppheve handsregelen i fotball, ville det ha blitt ramaskrik. Men i Stortinget ligger det grunnlovsforslag med vidtrekkende konsekvenser for demokrati og velferdsstat uten at noen synes å bry seg.

Det er ikke lett for velgerne å engasjere seg. Ved å fremme grunnlovsforslagene i brede, tverrpolitiske allianser har partiene gjort det nesten umulig for folket å si sin mening om dem via stemmeseddelen. De folkevalgte har satt folket i sjakk – ja, i enkelte saker sjakk matt, og undergraver dermed Grunnlovens krav om stortingsvalg mellom kunngjøring og vedtak av grunnlovsendringer.

Denne udemokratiske fremgangsmåten matcher innholdet i flere av forslagene. Mest problematisk er forslaget om å grunnlovfeste menneskerettigheter til velferdsgoder. Dette seiler under falskt flagg som «grunnlovsfesting av velferdsstaten», men er egentlig det stikk motsatte.

Det er en utbredt misforståelse at velferdsstaten er tuftet på velferdsmenneskerettighetene. De oppsto under påvirkning av katolsk sosialfilosofi, sovjetmarxisme og Franklin D. Roosevelts New Deal. Men denne hybriden kunne aldri bli noe annet enn nestekjærlighet dresset opp i et rettighetsspråk. For plikten til å hjelpe fordi den andre er et menneske er en privatmoralsk velgjørenhetsplikt, ikke en rettsmoralsk plikt vi kan tvinges til å oppfylle.

Velferdsstaten har et annet grunnlag – både historisk og filosofisk. Fra det direkte demokratiet så dagens lys i det antikke Hellas tok det menneskeheten cirka 2300 år å finne en måte å organisere demokratiet på som ikke er et flertallstyranni. Løsningen var teorien om samfunnskontrakten: Alle mennesker innenfor et territorium tenkes å gi hverandre rett til å tvinge hverandre til å følge felles lover. Denne allsidige tvangen er den forente folkeviljen. Partene som inngår samfunnskontrakten må også tenkes å være enige om å velge representanter og løse uenighet ved hjelp av flertallsavgjørelser. For at den utøvende makt skal være forenlig med borgernes frihet, må staten kun utøve tvang i henhold til lover gitt gjennom prosedyrene vedtatt i samfunnskontrakten. Vi kan anta unison enighet i praksis om en slik samfunnskontrakt, for dette er den eneste konstitusjonen som forener statlig tvang med frihet. Dette er ideen om det liberale demokratiet.

Men de tidlige liberale demokratiene realiserte ikke frihetstanken for alle. Bekjempelse av fattigdom ble ikke ansett som en statlig oppgave, og de som ikke kunne forsørge seg selv, ble henvist til privat veldedighet. Fra de borgerlige revolusjonene i USA og Frankrike skulle det kreve ytterligere cirka 150 år med hard klassekamp, et totalitært revolusjonært eksperiment og kloke reformer for å frembringe en statsform som forener statlige velferdsordninger med liberalt demokrati.

Marx skapte bevissthet om utbyttingens politisk-økonomiske årsaker, men forkastet liberalt demokrati og klassiske menneskerettigheter som borgerlig ideologi. Det var Eduard Bernstein og de tyske sosialdemokratene som temmet impulsen fra Marx. De forsto at det liberale demokratiets idé om frihet for alle bare kan virkeliggjøres gjennom statlig omfordeling og markedsregulering.

Grunntanken i den demokratiske velferdsstaten ble imidlertid formulert allerede av Kant. Han definerte frihet som uavhengighet av andres vilje, og forsto at borgere som er henvist til å få almisser mangler rettslig kontroll over midlene til å handle, og derfor ikke er fri. Staten gjør imidlertid privat velstand mulig. Borgernes plikt til å bidra til at det finnes en stat som sikrer alles frihet og rettigheter gir dermed staten rett til å omfordele rikdom for å avskaffe ufrihet. Den velferdsstaten Kant skisserte var naturligvis svært begrenset sammenliknet med vår, men begrunnelsen er etter mitt skjønn den eneste som forener liberalt demokrati med velferdsstat.

Når velferdsstaten begrunnes i samfunnskontrakten, behandles ikke borgerne som tvinges til å yte bare som midler for de trengende. For plikten til å bidra er nå en motytelse for den fordel vi nyter godt av ved å være medlem av en velorganisert stat. Men denne plikten retter seg mot medborgere, som har velferdsrettigheter fordi de er statsborgere.

Prinsippet om at ingen skal behandles bare som et middel var sentral for de tyske sosialdemokratene, selv om deres fokus selvfølgelig var utbyttingen av arbeidsfolk. Det var rett og rimelig, men i et liberalt demokrati skal ingen behandles bare som midler.

Problemet med grunnlovsforslaget er nettopp at de som yter velferdsgodene, som i dag er de fleste borgere, ville bli behandlet bare som midler. Skulle Stortinget vedta forslaget, ville det skrive dette dominansforholdet inn Norges grunnlov. For når velferdsrettighetene frikoples fra statsborgerskapet, vil skattlegging til velferdsordninger ikke lenger være betaling for fordelen av å være medlem av en stat.

Her er det en likhet med slaveri. Forslaget gjør ikke borgerne til slaver, men slik ingen kan ha fullmakt til å inngå en kontrakt om å bli slave, kan ingen ha fullmakt til å la seg bli behandlet bare som et middel for å oppfylle andres velferdsbehov. Borgerne kan umulig tenkes å gi sitt samtykke til en slik velferdspolitikk, og grunnlovsforslaget er følgelig i strid med det liberale demokratiets grunnprinsipp at all statlig tvang skal være hjemlet i den forente folkeviljen.

Dette er ikke en kritikk av den moderne velferdsstaten. Nettopp fordi den holder seg innenfor rammene av det liberale demokratiet, er den et enormt sivilisatorisk fremskritt. Hva motiverer våre folkevalgte til å ødelegge denne skjøre planten? Sikkert ikke et ønske om å rive ned. Men politikere rir gjerne flere hester samtidig, og mange er motivert av et ønske om å harmonisere norsk og europeisk lovgivning gjennom grunnlovsendringen. Dessverre forstår de ikke at de dermed ofrer velferdsstaten på Europa-politikkens alter.

Jens Saugstad er professor i filosofi, UiO

jens.saugstad@ifikk.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 2. mai 2014 kl. 09.31
Lørdag 21. september 2019
• Det har vært en spesiell uke for Klassekampen. Mens stormene raser om digitalstrategier og sluttpakker i Morgenbladet og Dagens Næringsliv, har vi i roligere former passert en nesten mytisk grense for avisa. Da mediehusenes opplagstall ble...
Fredag 20. september 2019
• Den siste uka har det stormet rundt Venstre-politiker Abid Raja, etter at han anklaget Fremskrittsparti-leder Siv Jensens bruk av ordet snikislamisering for «brun skremselspropaganda». Bakgrunnen for Rajas utblåsing var Siv Jensens kronikk...
Torsdag 19. september 2019
• Er det nå over for den lengst­sittende statsministeren i Israels historie, Benjamin Netanyahu? Det får vi antakeligvis ikke vite på en god stund. De jevne resultatene etter nyvalget på tirsdag viser at den politiske situasjonen i Israel er...
Onsdag 18. september 2019
• Lørdag for halvannen uke siden sto en gruppe foreldre viftende med flagget til Ukrainas marine på Boryspil lufthavn utenfor Kiev for å ta imot sine sønner. De hadde vært i fangenskap siden i fjor da Russland tok tre ukrainske fartøy i...
Tirsdag 17. september 2019
• Fra noen brøt seg inn og endevendte huset til 74 år gamle Sigrid Nørstebø utenfor Rødberg i Numedal, tok det tre dager før politiet kom og gjorde undersøkelser. I mellomtida ba de henne ikke røre steinen som var kastet inn gjennom vinduet...
Mandag 16. september 2019
• I går gjenga Aftenposten for tredje gang i år resultatene fra en rapport om populisme utarbeidet av den svenske, markedsøkonomiske tenketanken Timbro. Rapporten har samlet data om oppslutningen til «autoritære populistpartier» i Europa, og...
Lørdag 14. september 2019
• Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet gikk tilbake. Alle andre partier gikk fram. Det er resultatet av årets lokalvalg, som ble gjennomført mandag. Det fins en rekke lokale forklaringer på stemme­givning i hver enkelt kommune, men...
Fredag 13. september 2019
• Dagens store utfordring for norske mediehus er å finne ut hvordan de skal finansiere journalistikken i en tid der løssalget faller, annonseinntektene synker og mange lesere skifter ut avisa med mobilen. En rekke modeller testes ut, men få...
Torsdag 12. september 2019
• Hovedstadens barnehager er langt mer segregert enn det området de ligger i skulle tilsi. Som vi viste i en artikkel i gårsdagens avis går det et skille mellom kommunale og private barnehager. Om lag seks av ti Oslo-barnehager er private,...
Onsdag 11. september 2019
• Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) gjorde i går et kjempevalg. I Bergen fikk partiet 16,9 prosent av stemmene, i Oslo 5,9 prosent, i Stavanger 9,3 og i Drammen fikk lista Nei til bomring 7,7 prosent. Når vi ser nærmere på hvor i...