Print URL: http://www.klassekampen.no/61970/article/item/null/gransker-begjaret

Gransker begjæret

Publiseringsdato: Onsdag 18. september 2013

Seksjon: Kultur og medier

I forrige roman åpnet hun opp for en ny vending, vekk fra det tilbaketrukne, indre livet. Nå stuper Hanne Ørstavik inn i en rå og vond undersøkelse av sex og begjær.

«VIL DU MØTE MEG


Det var sånn det begynte, Johannes og meg, oss to.»


Det er de første ordene i Hanne Ørstaviks ellevte roman «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux», og disse fire første ordene er ikke så lite betegnende for romanen som helhet.


For det handler om å komme den andre i møte, om å gå rett på. Den ytre fortellingen i romanen er konkret og ladet: Ruth strever etter å komme kjæresten Johannes seksuelt i møte. Mens hun selv lengter etter å komme helt nær ham og å elske, er hans eget begjær utadrettet og pornografisk.


«For Johannes sier han elsker meg, men han vil ikke elske med meg. Det kan sikkert forstås. Men kroppen min forstår det ikke. Den kjenner seg avvist. Ekkel. Stygg.»


Slik kaster Ruth seg inn i en mørk nattverden av strippeklubber og sexbuler og åpner seg for Johannes’ fetisjer og lyster. Og hun finner opphisselse, men opplever samtidig at hun nærmest mister både ham og seg selv.


Et minimalt håp


- På ett nivå er det smertefullt og destruktivt, det Ruth gjør. Men hun gjør det også for å undersøke noe i seg selv og i sin egen seksualitet. Hun kunne trukket seg ut av forholdet og sagt at dette orker jeg ikke, men hun gjør ikke det. Hun blir. Jeg tror den kjærlighetslengselen i oss kan være så sterk at bare det finnes et minimalt håp, kan vi holde oss fast. Fordi vi håper at mer og mer skal folde seg ut.


«Nå kan jeg kjenne meg stiv, i kroppen, nakken, ned langs armene, redd? Er jeg redd? Og likevel er det dette jeg vil. Dette jeg ikke vet hva er», tenker Ruth i romanen.


En utadvendt fase


Med «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» er Hanne Ørstavik definitivt over i en ny fase i forfatterskapet. I de tre foregående romanene «Kallet - Romanen» fra 2006, «48, rue Defacqz» fra 2009 og «Hyenene» fra 2011 har Ørstavik søkt lenger og lenger mot undersøkelser av det indre livet, før hun mot slutten av «Hyenene» fant fram til en annen kraft, som av kritikerne ble betegnet som en ny vending, en bevegelse ut av skallet.


- En naturlig videreførelse nå var rett og slett å utsette seg for selve livet, og jeg tror ikke det finnes noe mer levende enn kjærlighetsmøter. Det intense klæsjet der du sier: Vil du møte meg.


- Hvorfor var du klar for å skrive om dette nå?


- Det er ting som har vært viktige å utforske for meg selv også - å våge å gå inn i det seksuelle rommet og se hva som er der inne. Er det ikke sånn at kvinner seint i 30-årene, i overgangen til 40-årene, ofte opplever en veldig sterk seksuell periode? Kanskje det er der jeg er - at jeg ser at det blir nødvendig å finne ut av ting før stjernen daler.


- Det er nesten som å gå inn i spøkelseshuset på tivoli. Går man ikke inn der, vet man heller ikke hvordan gjenferdene ser ut. Mange mennesker kan kanskje leve et liv uten å undersøke seksualiteten, men for meg var det nødvendig å gå inn dit og å gjøre det nå.


Redselen for begjæret


Reaksjonene var forbløffede, mange overveldende positive, da Hanne Ørstavik like før nyttår i fjor skrev et fire sider langt essay om begjær i Minerva, som ble trykket i Klassekampen. Her beskrev hun hvordan hun oppsøker en strippeklubb i Göteborg, for å forfølge en slags drift, et begjær. I essayet skildret hun bevegelsen bort fra å være redd: for livet i egen kropp, for begjæret og for det seksuelle som hun hadde stengt av siden tenårene.


I «Det finnes en stor åpen plass» i Bordeaux går Ørstavik videre med spørsmålene.


- Seksualiteten er så kroppslig, så fysisk, det er den ultimate formen for nærhet. Dypest sett handler den om hengivelse. Vi er helt nakne, akkurat som vi var da vi var nyfødte. Det er derfor den er så sterk, fordi den handler om å bli tatt imot, helt naken, bare akkurat sånn som jeg er.


I undersøkelsen av den totale hengivelsen og nærheten, er Ørstavik skeptisk til strippeklubbene og de statiske rollene som utspiller seg der - som Johannes i romanen hele tida oppsøker.


- Det skal jo være skummelt å være naken og avkledd foran et annet menneske som betyr veldig mye for deg. Men på sexklubbene, så tror man at man får noe seksuelt, men så får man det likevel ikke. Noen har kledd seg naken og gjør seg deilig for deg - men hva er på spill? Det blir til noe som på en måte hermer det egentlige. Man kan være i det en liten stund og så betale og gå. Hva har du fått? Har du blitt mett, har du blitt holdt? Har du fått bli virkelig hos et annet menneske og hos deg selv, eller har du bare vært i et skinn av det samme?


- På hvilket nivå blir seksualiteten politisk?


- Det er et viktig spørsmål. Alle nivåene eller lagene i samfunnet henger sammen og speiler hverandre, og hvis vi behandler hverandre som varer der innerst, er det helt umulig å gjøre noe annet på andre plan også.


Må videre


Straks hun ble ferdig med «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux», begynte Ørstavik på den neste romanen, også den med sex som tematikk. Fordi, uten å røpe slutten: Den posisjonen Ruth står i når romanen slutter, kunne hun ikke bli stående i, sier Ørstavik.


- Og så er jeg fremdeles delt. Jeg tror jo virkelig at de seksuelle erfaringene som virkelig rører oss skjer når vi er nær noen som betyr noe for oss. Men jeg syns det er vanskelig å utelukke de andre seksuelle erfaringene også - skal man liksom ikke gjøre de da, står de i motsetning til det egentlige? Jeg har fremdeles ingen fasit. Det oppleves i aller høyeste grad nødvendig å skrive en roman til. Jeg må gå videre i den krokete skogen og se hva som utfolder seg.