Torsdag 10. september 2009
På Bjørneboes skuldre
- Jens Bjørneboe og antroposofene var egentlig avantgardister, sier Hans Fredrik Dahl. I dag erkjenner han at hans krets tok feil da de på 50-tallet stemplet Bjørneboe som reaksjonær.

- For oss unge radikalere på venstresida var antroposofene og Jens Bjørneboe den gang blant det mest reaksjonære vi kunne tenke oss. Men jeg tror vi tok feil. For egentlig slektet datidas antroposofer på den kulturradikale tradisjonen i norsk åndsliv. I de store kampsakene på 60-tallet sto vi således på skuldrene til de som vi på 50-tallet anså for å være reaksjonære obskurantister.


Det er den gamle venstreradikaleren Hans Fredrik Dahl som nå har kommet til denne erkjennelsen. Men på 50-tallet var han ikke alene om å anse Bjørneboe og antroposofene for å være i utakt med sin samtid.


I Tore Rems «Sin egen herre», første bind av Bjørneboe-biografien som lanseres i morgen, bruker forfatteren mye plass på å fortelle om klimaet på 50-tallet og skepsisen svært mange miljøer næret til antroposofene.


Så en annen vei


Hans Fredrik Dahl, som på 60-tallet skulle bli formann i Det Norske Studentersamfund og sentral i Pax Forlag, kom fra miljøet rundt «det radikale reiret» Husebygrenda, der en intellektuell elite med radikalt tankegods bosatte seg etter krigen.


Fra slutten av 50-tallet var Dahl med i den radikale fløy i studentpolitikken og sier at «ungdommene fra Husebygrenda» hadde lite til overs for de åndelige antroposofene:


- De holdt hoff på Theatercaféen. Ernst Sørensen, André Bjerke, Jens Bjørneboe og flere. Men vi ungdommene holdt oss langt unna. Når vi passerte bordet, så vi en annen vei.


- Hvor sterk var denne kretsen?


- På denne tiden hadde alle intellektuelle miljø sitt eget tidsskrift. Det hadde også de, først med Spektrum og seinere Horisont. Men beundring for tysk ånd og kultur, antroposofi og rim var ikke noe for oss som trodde på Arbeiderpartistaten, som ville ha et oppgjør med Tyskland og det tyske, og som framfor alt trodde på rasjonalitet. Vi var modernister og ville ikke vite av de åndeliges klingklang.


- Men de hadde vel et visst gjennomslag i offentligheten?


- De var ideologer for Riksmålsbevegelsen. En bevegelse som var veldig sammensatt og som derfor trengte en felles ideologi. Den kunne antroposofene gi dem med sin kobling mellom mytos og språk - det sentrale var skriftspråket som var overlevert fra tidligere generasjoner i diktning og eventyr. En kan si at Steiners lære passet godt med Riksmålsbevegelsens metafysiske filosofi.


Feil resept


Tore Rem skriver i sin biografi om den såkalte Grimberg-debatten der antroposofene og Bjørneboe var sentrale, og som i 1955 ble en av de hissigste kulturdebattene i norsk presse gjennom tidene.


Utgangspunktet for debatten var Cappelens nyutgivelse av den svenske populærhistorikeren Carl Grimbergs verdenshistorie. I forordet het det at forandringer var foretatt i teksten av hensyn til vitenskapelige framskritt. Det fikk Bjørneboe til å se rødt og antroposofene hisset på seg det meste av norsk akademia ved å avfeie universitetsvitenskapen og darwinismen.


Tidligere på året hadde Bjørneboe skapt debatt med skoleromanen «Jonas». Hans Fredrik Dahl sier at det ikke var en enkel bok å forholde seg til for unge radikalere:


- Jonas var en medrivende skildret skikkelse, men hans framstilling av pedagogene var vilt overdrevet. «’Jonas’ skader Jonas-ene,» som barnepsykiateren Nic Waal skrev.


- Men du sier at skikkelsen var medrivende skildret - betyr det at du var enig i Bjørneboes diagnose?


- Ja, for det er klart at Jonas-ene fantes. Men han bommet til gjengjeld på årsakssammenhengen og hva som måtte gjøres. Der var han reaksjonær, etter vårt syn. For boka var et angrep på pedagogstaten, samnorsken og det meste som var galt med Norge. Men boka var likevel en vekker.


Men Dahl forteller at den sympatien forsvant da Bjørneboe ga ut rettsoppgjørsromanen «Under en hardere himmel» i 1957.


- Med den bar det rett ned i obskurantismen igjen. Den var full av overdrivelser og etter vårt syn gikk han altfor langt i sin forståelse av landssvikerne. Etter utgivelsen fikk han da også en fryktelig motbølge fra de radikale og det litterære Norge. Men i etterpåklokskapens navn kan en i dag si at Bjørneboe hadde mange poenger, sier Dahl.


For han åpner opp for at de feilbedømte Bjørneboe. Han var ikke en kulturkonservativ, men en som var forut for sin tid:


- Det viste han i sin gjennomgang av rettsoppgjøret og i sitt seinere oppgjør med politi og fengselsvesen. På inntrengende vis gikk han inn i andres lidelser. Det er en kulturradikal oppgave og det var han, den reaksjonære, som faktisk gjorde det. Han hadde nok også rett i deler av sin kritikk av Arbeiderparti-staten, den kom til kort når det gjaldt tankefrihet og var preget av en slags åndelig fattigdom.


Lever videre


Men 50-tallets stempling av Bjørneboe som reaksjonær ble etter hvert visket ut. For det er 60-tallets radikale sosialist og etter hvert anarkist de fleste har et forhold til:


- Han ble en av oss på 60-tallet. For selv om hans vei inn i offentligheten var grunnet på mystikk, så viste han seg både sosialt og politisk interessant. Først skrev han i Orientering og seinere fikk Pax rettighetene til pocketutgivelsene.


Dette hadde ikke Dahl sett for seg:


- Da forlegger Tor Bjerkmann begeistret kom og fortalte at Jens Bjørneboes pocketbøker skulle gis ut på Pax, kikket Jon Elster og jeg forundret på hverandre og lurte på hvordan i all verden dét ville gå. Men det ble jo en økonomisk lykke for Pax og en utvidelse av vår plattform.


- Så 60-tallets radikale egentlig sto i gjeld til 50-tallets antroposofer? De reaksjonære var egentlig avantgarden?


- Man kan si det slik. Og det til tross for at vi språklig og litterært hadde vidt forskjellige ståsteder, sier Hans Fredrik Dahl.


- I hvilke saker er det arven etter 50-talls Bjørneboe sterkest lever videre?


- Omsorgen for de svake; kritikken av politi og fengselsvesen var på sin plass. Da KROM, Norsk forening for kriminalreform, ble dannet i 1968 sto man på skuldrene til Bjørneboe. Hans tilnærming til rettsoppgjøret etter krigen var også veldig nyttig. Og så har Steiners pedagogikk virkelig vunnet fram. Det ville jeg aldri ha trodd på 50-tallet, sier Hans Fredrik Dahl.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.25
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.