Print URL: http://www.klassekampen.no/35465/article/item/null/opprop-for-formidling

Opprop for formidling

Av Katrine Ree Holmøy

Publiseringsdato: Onsdag 5. april 2006

Seksjon: Kultur og medier

Det er et demokratisk problem at forskere belønnes for dårlig for å skrive på norsk, mener professor Anders Johansen. Han organiserer nå et opprop mot norske universiteter og høgskoler.

Flere norske professorer slutter seg nå til et opprop i protest mot publiserings-politikken ved norske universiteter. I dag gir det mest penger i kassa og prestisje for norske universiteter og høgskoler at deres ansatte skriver artikler for spesialiserte tidsskrifter – som regel engelskspråklige.

Dette er et demokratisk problem for norsk forskning, mener professor i medievitenskap Anders Johansen, som står bak oppropet. I fjor ga han ut 750-sidersboka «Virksomme ord» om den politiske talens historie i Norge sammen med Jens Kjeldsen.

Bak prosjektet ligger to års arbeid med omfattende dokumentasjonsarbeid.

Men belønningen Johansen og Kjeldsen får for jobben, er mindre enn det forskere får for å skrive én artikkel hver på 20 sider i et internasjonalt tidsskrift.

Svekker demokratiet

– Hvis ikke samfunns- og kulturforskningen stimulerer den politiske og kulturelle offentligheten på norsk, mister den mye av sin mening. Vi ville ikke hatt noen ny venstreside, ny kvinnebevegelse eller vekket miljøbevissthet på 60-tallet hvis det ikke hadde vært for at kritiske forskere skrev gode, forskningsbaserte bøker på forståelig norsk, sier han til Klassekampen.

Johansen påpeker at initiativene til å publisere vitenskapelige arbeider nå kommer ovenfra, og at forskerne har mistet den interne offentligheten de før hadde i institutt- og fakultetsrådene.

Problemet stammer fra den såkalte kvalitetsreformen ved norske høgskoler og universiteter, som fra 2006 innfører et nytt finansieringssystem for vitenskapelig publisering som blant annet utelukker debattinnlegg og bokanmeldelser. Systemet premierer også publisering i enkelte forlag og tidsskrift med mange poeng; mens fagbøker på norsk ikke gir like stor økonomisk støtte.

Disse reformene er smalsynte og medfører harde slag for det norske språket og den demokratiske offentligheten, som trenger en mer overordnet politisk tenkning, mener Johansen.

– Etter det nye systemet premieres vi gjennom registrering av hvor det vi utgir blir publisert. De som fordeler midlene, trenger ikke engang å lese det vi gjør: De ser hvor det er trykket, og vurderer ut fra en prestisjeskala. Denne ideen om å måle kvalitet har nå slått gjennom for fullt, sier han.

Må nå ut

Et vitenskapelig arbeid som lider under ordningen, er den nye læreboka i kjønnsforskning skrevet av kjønnsforskerne Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen. Boka har vakt oppmerksomhet både i mediene og akademia, men siden den rangeres som lærebok, får den ingen poeng i universitetets tellekantsystem.

– Slike bøker er viktige både for at forskere innen ulike fagfelt skal kunne følge med i hva som skjer, og for at forskningen skal kunne nå ut til en bredere offentlighet. Det at forskningen i økende grad presses inn i smale, utilgjengelige tidsskrift er et demokratisk problem, mener Johansen.

Johansen frykter at forskere i økende grad vil prioritere å få resultatene sine publisert i flest mulig artikler; en tankegang som ikke drives av trangen til å få fram kunnskap, men av penger og prestisje. Premieringsmekanismene kan også gjøre det mer fristende å være enig med de toneangivende på et forskningsfelt, mener han.

Mister språket

Professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo Birgit Brock-Utne mener også insentivordningene fører til demokratiske problemer.

– Dette begynte på noen institutter, for eksempel filosofisk institutt, der man allerede i 1997 gjennomførte at en doktorgrad på engelsk ble premiert med 15.000 kroner, mens en på norsk bare fikk 7000. Dette er satt i system gjennom den såkalte tellekantpolitikken som nå er innført, sier hun.

Fra sitt eget institutt trekker Brock-Utne fram at forskere som skriver på engelsk, får ekstra forskningsmidler.

– Dette underminerer det norske språket. Jeg har jobbet mye i Afrika. Ingen afrikanske språk brukes som undervisningsspråk på universitetene, og når jeg snakker swahili med mine kolleger om akademiske emner, er det tydelig at de mangler ord på sitt eget språk, fordi terminologien ikke er utviklet. Vi får det samme problemet her hvis vi ikke passer på, sier hun.

Brock-Utne ønsker seg i stedet en ordning tilsvarende den fra tida før tellekanten ble innført.

– Fram til 1992 var det å skrive en del av jobben, ikke noe som krevde ekstra belønning. Det er ingen grunn til å innføre et system som belønner de som skriver for et bittelite fagfellesskap mer en de som formidler bredt, sier hun.