Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20191130/ARTICLE/191139999

Et fritt liv

Av KÅRE BULIE

Publiseringsdato: Lørdag 30. november 2019

Seksjon: Bokmagasinet

AMME HELE VERDEN: Da Brøgger fikk barn i 1986, to år etter at dette bildet ble tatt, snek pressen seg inn på fødestua. FOTO: BJØRN SIGURDSØN, NTB SCANPIX

Engasjerer: Suzanne Brøgger er en glede å lytte til, selv om det neppe står så dårlig til med samtidsoffentligheten som hun hevder.

ANMELDELSE

Da Suzanne Brøgger i 1986 fødte sitt første og eneste barn, lurte en reporter seg inn på sykehuset ved å hevde at hun var en venninne av forfatteren. Dermed fikk Ekstra Bladet, Danmarks mest sagnomsuste tabloid­avis, sine fotografier. Brøgger kalte datteren Luzia, for z er lykkebokstaven hennes. Hun hadde alltid trodd at man døde hvis man fikk et barn. Da det først kom, bestemte hun seg for å slutte å tenke på omverdenen.

Brøgger deler den ukonvensjonelle fødselsfortellingen med sin norske samtalepartner Alf van der Hagen i den nye intervjuboken som bærer navnet hennes. «Dermed ble det å være mor noe av det letteste jeg hadde opplevd i mitt liv. For nå skulle jeg ikke amme hele verden, jeg skulle bare amme ett barn, og det var helt legitimt», fortsetter hun. Helt slipp på omgivelsene ga selvsagt en gammel sirkushest likevel ikke – samme år som Brøgger fødte, ga hun ut en bok hvis omslag forfatteren fylte med skjeletter. Om ubudne gjester på sykehuset nøyer den verdensvante hovedpersonen seg 33 år senere med ordene «Ja ja».

Historien forteller det meste om Brøggers kjendisstatus i sitt hjemland – det er mer enn de karakteristiske hodeplaggene som minner om hennes legendariske inspirasjonskilde Karen Blixen. Jeg kan vanskelig tenke meg noen norsk skjønnlitterat VGs journalister ville lurt seg inn på fødestuen til. Ikke minst sier syttifemåringens kommentarer mye om hennes sans for humor og den slagferdige formulering. Forfatteren som ikke lenger behøvde å «amme hele verden», hadde da også allerede den gang bak seg et liv langt mer farge- og hendelsesrikt enn de fleste kan skryte av etter ankomst på eldrehjemmet.

FAKTA

SAKPROSA

Alf van der Hagen

Suzanne Brøgger.

Samtalememoarer

Forlaget Oktober 2019, 386 sider

Selv om de senere tiårenes roligere tilværelse i en gammel skolebygning i den danske provinsen ikke kan konkurrere i underholdningsverdi med Brøggers omflakkende ungdom i Asia, etterlater «Suzanne Brøgger» ingen tvil om at hun selv er forblitt like engasjerende. Første gang jeg åpnet utgivelsen, hadde jeg egentlig tenkt bare å ta en rask titt. Plutselig – og det føltes som like etterpå – registrerte jeg at jeg hadde lest de 80 første sidene. Årsaken var hovedpersonens formidable, aristokratisk-kulturradikale stemme, de høyst alternative miljøene hun har vært del av, og hennes på alle måter fascinerende, befriende uvanlige livsfortelling.

Alf van der Hagen har spesialisert seg på å samtale frem kjente menneskers historie, og jeg har hatt glede av de lignende bøkene hans om Dag Solstad, Kjell Askildsen og Henning Hagerup. Intervjueren har åpenbart en særlig hang til litteratene, men i høst får altså for første gang en kvinnelig forfatter føre ordet gjennom en hel van der Hagen-bok. Hun forteller, i hovedsak kronologisk, om livet sitt og bøkene som har vært så viktige i det.

Utspørreren gir ikke noen forklaring på hvorfor han valgte Brøgger som objekt. Hun er selv inne på at hennes karriere i Norge de senere tiårene ikke er hva den en gang var, noe også litteraturlisten bakerst i boken vitner om: Før Erling Kagge overtok forfatterskapet og ga ut to av tekstene hennes – i henholdsvis 2018 og 2019 – var bare én Brøgger-bok blitt utgitt på norsk, i forkortet utgave, siden romanen «Jadekatten» i 1997.

«Suzanne Brøgger» demonstrerer at den livskloke dansken uansett fortjener en slik behandling. Noen van der Hagen-refleksjoner over valget og hvem Brøgger i 2019 er for et norsk publikum, ville likevel ha gjort seg. Jeg er født i 1975, og for meg er hun først og fremst en signatur jeg husker fra mine foreldres bokhyller. Jeg kan vanskelig tenke meg at senere generasjoner kjenner mye bedre til henne, selv om hun muligens har fått nye lesere blant yngre feminister.

Synet hennes på feminismen både før og nå er et av de tallrike interessante temaene van der Hagen drøfter med Brøgger, og det er mer avmålt enn man skulle tro. Gruppe­identiteter har hun aldri likt, og boken viser at hun i likhet med sitt amerikanske forbilde Susan Sontag har hatt et komplisert forhold til feminister. Hun påpeker for eksempel at hun som ung, i kontrast til mange av sine politisk engasjerte medsøstre, kledde seg i tråd med sin gamle drøm om å bli fotomodell i Paris. I bokens siste kapittel strekker hun seg til at hun er «feminist annenhver dag».

Brøgger fremstår i det hele tatt som fruktbart vanskelig å plassere, både politisk og kulturelt, og har da også alltid oppfattet seg som en fremmed. Hun er på samme tid selvutleverende og tilbaketrukket, radikal og åpen for religiøse, endog mystiske, erfaringer, engasjert i kvinners stilling og utstyrt med begrenset tålmodighet med offerroller. Hun er den selvbiografisk orienterte skribenten som i 1973 ble berømt og skandalisert for sin bok «Fri oss fra kjærligheten», men som livet gjennom har fortsatt å kretse rundt kjærlighetstemaet i forfatterskapet sitt.

Som vanlig er van der Hagen en oppmerksom lytter og vennlig spørsmålsstiller som får objektet til å åpne seg. Teksten – én lang spørsmål–svar-komposisjon – flyter imponerende godt. Jeg oppdager bare noen ytterst få gjentakelser og danismer. Så upåklagelig flyter kapittel etter kapittel, og så dyktig er van der Hagen til å huske sitater fra Brøggers bøker underveis, at jeg gjerne skulle sett ham føye til noen ord også om veien fra samtale til bokside.

Da jeg første gang leste ordene på utgivelsens bakside, gjorde formuleringen «litteraturens plass i et stadig mer kulturfiendtlig samfunn» meg betenkt. Søvndyssende kulturpessimisme får plass også på innsiden: «Den intellektuelle kritiske tradisjonen imploderte og ble betraktet som overflødig», hevder Brøgger om perioden rundt 2000. «Suzanne Brøgger» blir da også noe mindre medrivende etter hvert.

Når to fremgangsrike intellektuelle, i en bok utgitt på Norges ledende skjønnlitterære forlag, snakker om at «nå er de intellektuelles epoke slutt» (Brøggers ord, men uten kritiske spørsmål fra van der Hagen), er det grunn til å møte dem med skepsis. På den annen side får vi kan hende la forfallstenkning være alderdommens privilegium.

bokmagasinet@klassekampen.no