Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20191129/ARTICLE/191129963

Protestene i Libanon fortsetter. Folk krever regimets fall. Politiske ledere gir seg ikke

De klamrer seg til makta

Av Amal A. Wahab

Publiseringsdato: Fredag 29. november 2019

Seksjon: Utenriks

LATTERLIGGJØRES: «Alle betyr alle», roper demonstrantene som i disse dager krever regjeringens avgang. Her tar en kvinne selfie foran en graffiti med sosialistpartileder Walid Jumblat, tidligere statsminister Foad Saniora, utenriksminister Gebran Bassil og Saad al-Hariri, som gikk av som statsminister i oktober.FOTO: HUSSEIN MALLA, AP/NTB SCANPIX

SPILLET: Libanons politiske elite er presset, men synet på protestene er delt. – De skremmer vettet av eliten, sier libanesisk eks-politiker.

Libanon

I nesten to måneder har libaneserne fylt gatene i flere byer i store masseprotester, med krav om å fjerne landets regime. Statsminister Saad al-Hariri trakk seg tidligere i november.

Men det var forventet at president Michel Aoun ville be Hariri tre tilbake, for å danne en ny teknokratisk regjering.

Tirsdag gjorde imidlertid Hariri det klart at det ikke kommer på tale for ham å lede en ny regjering. En allerede fastlåst politisk situasjon har dermed blitt enda vanskeligere.

Det er ikke første gangen landet går i stå. Da Aoun ble valgt som president av parlamentet i 2016, var det etter 29 måneder med en fullstendig fastlåst situasjon.

Selv om det ikke er første gang ting går politisk i stå, er det annerledes denne gangen:

Titusener er i gatene, fast bestemt på å kvitte seg med hele det sekteriske systemet og Libanons politiske elite, den samme gjengen som har styrt landet siden borgerkrigen sluttet i 1990. Nå kan det se ut som om nye tider ringes inn.

FAKTA

Opprøret i Libanon

• 17. oktober brøyt det ut demonstrasjoner mot at Libanons regjering har innført nye skatter, økt oljeprisen og lagt gebyr på internett-tjenesten Whatsapp.

• Snart demonstrerte titusener i flere byer med krav om regimets fall. «Alle må gå», ble et hovedslagord.

• Regjeringen trakk tilbake skattene, i håp om å roe gemyttene, men protestene har fortsatt.

• Statsminister Saad al-Hariri gikk av i oktober.

Sekterismens makt

Når Klassekampen ringer Antoine Nasrallah, som inntil i fjor var talsmann for president Aouns parti Den frie patriotiske bevegelse, er han i Beirut.

Mye har skjedd det siste året: Nasrallah er ikke lenger talsmann for partiet, han er faktisk ikke lenger medlem.

– Jeg har det siste året vendt partiet ryggen, hvis du kan kalle det et parti, da. Aoun og andre ledere for partier her har ikke bygget partier, men enheter som øker deres personlige makt. Da demonstrasjonene begynte, sluttet jeg meg til revolusjonen. De må gå alle sammen, sier Nasrallah.

Libanon har, helt siden landet ble uavhengig i 1943, hatt en sekterisk maktfordeling etter sekteriske linjer, der makta fordeles mellom 18 religiøse grupper. Dette styresettet fortsatte etter at den 15 år lange borgerkrigen endte i 1990, en krig som kostet rundt 120.000 libanesere livet.

Korrupsjon og krise

Ifølge Taif-avtalen fra 1989, som avsluttet borgerkrigen, skal presidenten i landet være maronittisk kristen, statsministeren en sunnimuslim og parlamentspresidenten en sjiamuslim.

Demonstranter Klassekampen har snakket med, mener dette styret har ført til korrupsjon, nepotisme og den verste økonomiske krisa siden 1990.

Libanon har verdens tredje største gjeld per innbygger, arbeidsledigheten blant unge er på over 37 prosent, og minst en tredel lever i fattigdom.

– Den politiske eliten er avhengig av sekterisme for å beholde makta, selv om de tjener bare seg selv. Nå sier libaneserne nok, sier Nasrallah.

Zena Qasamany er med i Walid Jumblats Progressivt sosialistparti (PSP). Jumblat anses som drusernes politiske leder, men Qasamany mener at partiet er et ikke-sekterisk parti.

Støtter gata på avstand

Hun tør ikke delta i demonstrasjonene som medlem av partiet.

– Det er ikke plass til partier på bakken nå. Og det er bra. Jeg støtter gatas krav om at sekterismen må falle. De som sitter ved makta nå, satser på at folk vil gå lei og bli slitne, men etter snart to måneder dager er de fortsatt ute i gatene, sier hun over telefon fra Beirut.

Den profilerte politikeren i Saad Hariris Future Movement, Rached Fayed, mener løsninger ligger i «å vedta en ny ikke-sekterisk valglov og arrangere nyvalg».

– Det vil gi nye stemmer plass i parlamentet. Demonstrantene krever at ingen av dagens ledere skal få stille, men dette er populistiske utspill fra gata, som strider mot grunnloven, sier han.

Begge to peker på at Hizbollah, Amal-militsens og Den frie patriotiske bevegelsen «gjør alt for å skremme folk vekk fra gatene», blant annet ved å bruke vold mot demonstrantene. Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah advarte i oktober at om hans tilhengere «slippes løs i gatene, vil balansen endre seg».

Et intervju med Hizbollahs talsmann Haji Mohamed Afif i går, ble utsatt. Klassekampen har også ringt talsmannen for Michel Aoun, men han var ikke tilgjengelig for kommentarer.

amal.wahab@klassekampen.no

UNDERSAK

Sentrale aktører:

SAAD HARIRI: Gikk av som statsminister forrige måned. Sunnimuslim, sønn av milliardæren Rafik al-Hariri, hovedhjernen bak Taif-avtalen som brakte krigen til ende. Hariri Jr. er ikke tidligere militsleder, men faren har blitt beskyldt for å være Saudi-Arabias mann i Libanon.

MICHEL AOUN: Maronitt, landets president og leder av partiet Den frie patriotiske bevegelse. Under borgerkrigen var Aoun en general som ledet den kristen­dominerte 8th Mechanized Infantry ­Brigade, som kjempet mot druserne og palestinerne ­under borgerkrigen.

NABIH BERRI: Parlamentspresident. Sjiamuslim. I 1980 ble han lederen for Amal-militsen, og kjempet mot israelsk okkupasjon av Libanon. Tidvis alliert med Walid Jumblats Progressive sosialistiske parti

HASSAN NASRALLAH: Nasrallah brøt ut av Amal-militsen i 1982, og ble med i Hizbollah. Amal-militsen og Iran-støttede Hizbollah var i blodige kamper mot hverandre over kontrollen over Beirut. I 1992 ble Nasrallah gruppas tredje leder. Alle andre militser fra borgerkrigen la ned sine våpen. Hizbollah er den eneste gruppa som med støtte fra alle andre partier, som har beholdt sine våpen som en buffer mot Israel. Men gruppa har vokst seg til å bli en stat i staten, og deres milits beskrives som sterkere enn Libanons hær.