Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20191005/ARTICLE/191009983

Angrepet

Av TOM EGIL HVERVEN

Publiseringsdato: Lørdag 5. oktober 2019

Seksjon: Anmeldelse

KRIG: Evakuerte menn, kvinner og barn søker ly bak steiner i Nord-Norge i 1940. FOTO: NASJONALARKIVET/WIKIMEDIA

Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.

ANMELDELSE

«Vi må ikke falle» er første bind i en serie om andre verdenskrig i Norge, kalt «Under krigen». Ingar Sletten Kolloens mål er å gi «en mest mulig mangefasettert framstilling det norsk folks liv under krigen», som han skriver i etterordet.

Det lykkes han med. «Vi må ikke falle» gir økt forståelse av konteksten for hendelser som mange nå bare kjenner som et flimmer av navn på menn eller skip: Nygaardsvold, Quisling, Terboven, Blücher. Selv en som har hørt historier om krigen siden barndommen, kan bli engasjert på ny. Kolloen følger mange slike sentrale navn, men til tider er den overgripende fortellingen snublende nær ved å drukne i et mylder av mer ukjente aktører, som dukker opp og forsvinner i et svimlende tempo.

Den komplekse beretningen om diplomaten Gudrun Martius er et unntak i første bind, som strekker seg fra krigsutbruddet i september 1939 til årsskiftet 1940–1941. Som første kvinne fullførte hun utenrikstjenestens aspirantkurs. Martius’ erfaringer viser styrken i en tilnærming på et lavere nivå enn kjente fortellinger om en unnvikende politisk ledelse, med statsminister Johan Nygaardsvold som den mest vaklende.

Første bind åpner med at 32-årige Gudrun Martius den 7. april 1940 mislykkes i å få utenriksminister Halvdan Koht til å forstå alvoret i en melding om tyske troppeforflytninger fra havnebyen Stettin ved Østersjøen. Mens Koht forholdt seg rolig, fordi han mente skipene like gjerne var på vei andre steder, ante Martius det man to dager seinere erfarte: Målet var Norge.

FAKTA

Sakprosa

Ingar Sletten Kolloen

Under krigen.

Vi må ikke falle

Gyldendal 2019, 494 sider

Martius dukker stadig opp igjen, også i London, der hun gifter seg med kollegaen Johan G.A. Ræder. Hennes krigserfaringer er spredt rundt i fortellingen. I mine øyne finner Kolloen for få slike aktører. En av de mange som nevnes over et par-tre sider, er 27 år gamle Anne Margrethe Bang, som arbeidet i en bank i Trondheim ved krigsutbruddet. Bang hadde meldt seg som lotte og dro østover fra byen. Hun sluttet seg til sanitetstroppen på Hegra festning, der norske styrker beit seg fast under tyske stormtroppers angrep. Alle fikk etter hvert anledning til å forlate festningen. Bang ble:

Karene var blitt avhengige av å ha henne hos seg. Hun var overalt mesteparten av døgnets timer med hender som visste hva de skulle gjøre, og med ord som ga lindring og håp.

Til slutt segnet hun om av utmattelse og feber. Hun var ikke i stand til å reise seg på tre døgn. Hun kjempet seg på beina og fortsatte hardkjøret med minimal søvn.

Kolloen forteller detaljert om hennes motstandskraft, helt til 190 menn og én kvinne overgir seg. Denne typen fortellinger skulle jeg gjerne sett brettet mer ut.

Arbeidet har en annen begrensning, som gjør at verket inneholder lite nytt: Det er utelukkende basert på skriftlige kilder, i hovedsak utgitte bøker, avis- og tidsskriftartikler. Researchmedarbeider Kjell Haugeruds gjennomgang av et større antall aviser fra hele landet i tidsrommet 1940–1945 bringer imidlertid leseren tettere på folks hverdag. I tillegg går Kolloen tett på kjente aktører i kongehuset og landets politiske ledelse, samt militære ledere som Otto Ruge og Carl Gustav Fleischer. Hovedtrekkene er for lengst kjente, men jeg ser verdien av å få bitene samlet i en helhetlig fortelling, ikke minst som lærdom for yngre mennesker. Til nå har vi kunnet høre folk fortelle selv. Neste generasjon må basere kunnskapen på skrift, bilder, video.

I sakprosaens form – og med henblikk på hele den norske befolkningen – strekker Ingar Sletten Kolloen seg mot noe av det samme som Jon Michelet i romanform gjorde med sjøfolks erfaringer i «En sjøens helt 1–6». Michelet samlet hele det enorme, banebrytende romanverket under ett blikk: Han så krigen gjennom skogsmatrosen Halvor Skramstad fra Rena. Romanformen gir rom for omfattende iscenesettelser – med fiksjonens innbilningskraft.

Kolloens «Under krigen» ligger nærmere en nøktern framstilling av fakta. Han har dempet bruken av store ord og fakter fra tidligere bøker – i mine øyne et framskritt. «Under krigen» er preget av vilje til å se konfliktene fra flere sider, ikke minst i vurderingen av krigshandlingene i og omkring Narvik, med mange detaljer jeg ikke har hørt før.

Lest i 2019, åtte tiår etter krigsutbruddet, i en tid med økende knapphet på ressurser, er grunnlaget for væpnede konflikter verd å tenke gjennom. Mye av norsk debatt om krigen handler om ideologi, om rette holdninger og handlinger. Åpenbart kjemper store nasjoner, den gang som nå, om tilgang til råstoffer, enten de kalles malm eller olje. I Narviks tilfelle gjaldt det jernmalmen som kom med tog fra Kiruna – og som kunne brukes i rustningsindustrien både hos nazistene og deres argeste motstandere. Kolloen viser hvordan tyskere og briter tenker realpolitisk – og vurderer egen maktbruk kynisk, mens nordmenn svirrer rundt i en naivitet som gjør dem til et lett bytte.

Å få plassert Vidkun Quislings og andre aktørers handlinger innenfor et slikt større mønster, er en god side ved Kolloens framstilling. Quislings manglende forståelse for det politiske spillet gjorde ham til en desto nyttigere brikke for Hitler.

Kolloen kunne med fordel lagt framstillingen nærmere slike bøker som Peter Englunds «Krigens skjønnhet og sorg», altså fulgt færre personer, med større vekt på et lavt perspektiv, der man ser krigen gjennom enkeltmenneskers hverdagslige fortellinger. Ambisjonen om å gi et helhetlig bilde, som grunnlag for å forstå konsekvensene av krig for vanlige folk, for sivile, gir likevel grunn til å se fram til fortsettelsen.

tom.egil.hverven@klassekampen.no