Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190910/ARTICLE/190919996

Styringsvant

Av MARI SKURDAL

Publiseringsdato: Tirsdag 10. september 2019

Seksjon: Lederen

• Valganalyser har en tendens til å forenkle det politiske landskapet. Komplekse politiske bevegelser reduseres til håndterlige størrelser, og slik blir fortellingen om årets kommune- og fylkestingsvalg til et protestvalg hvor selve samfunnsstyringen står på spill. Civita-leder Kristin Clemet skriver i sin helgekommentar i Aftenposten at valget står mellom «litt kjedelig styring og stabilitet» og «konflikt, kaos og krangling». Fullt så enkelt er det ikke. Årets valg har riktignok vært preget av nedgangen til Høyre og særlig Arbeiderpartiet. Likevel har det aldri vært selvsagt at fordi noen har vært i posisjon, så må det forbli slik. Et mer passende begrep enn styringspartier kan være styringsvante partier. De har vent seg til å være i posisjon, men har glemt at de bare er der dersom folk stiller seg bak politikken de fører.

• Statsviter Øyvind Østerud skrev i Klassekampen lørdag om reform­iveren som har ridd landet de siste årere. Han skriver at den «ikke har brede folkebevegelser i ryggen, i motsetning til arbeiderbevegelsen da den krevde alminnelig stemmerett og åttetimers dag, og i motsetning til den brede samfunnsbevegelsen bak velferdsordningene og folketrygden». Hans analyse er at reform­politikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten breie velgerkrav bak. Østerud mener det er en utfordring at hele politikersjikt blir fjernere fra folk, og at de etter hvert vil ligne mer på hverandre som en politisk klasse.

• Partier som er vant til å være i posisjon, kan utvikle en klokkertro på sin egen styringsevne og fornuft. Folkelige protester blir da forstått som bakstreverske, uinformerte og kranglete – som ikke forstår styringens rene logikk. Dersom hele sjikt av politikere blir til forveksling lik reine teknokrater, kan avstanden mellom folk og partier bli stor. Da vil velgerne se etter andre alternativer, som evner å formulere fortellinger de kjenner ser igjen i. Da arbeiderbevegelsen vokste til en politisk makt, var det nok flere i den gamle styringseliten som fryktet for framtida. Men hele poenget med vårt politiske system er at nye grupper kan få makt og styre samfunnsutviklingen.