Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190629/ARTICLE/190629964

Ferieloven

Av ELIN KITTELSEN

Publiseringsdato: Lørdag 29. juni 2019

Seksjon: Anmeldelse

STUPER UTI: Hanna Stoltenberg behersker åpenbart romanhåndverket. FOTO: JULIE PIKE

Overskyet: I Hanna Stoltenbergs lovende debut kolliderer fridager med vaklende livsfortellinger.

ANMELDELSE

Om jeg skulle velge meg et bilde å bo i, må det bli åpningen av Henrik Ibsens siste stykke, «Når vi døde vågner» (1899): Være to, sitte en varm sommerformiddag ved havet, «i kurvstole ved et dækket bord på plænen», først spise frokost, og etterpå bare sitte der, i stillhet, drikke «champagne og selters», med «hver [vår] avis i hånden».

Og i sceneanvisningen måtte jeg bli sittende, for allerede med første replikk brytes idyllen i historien om Rubek og Maja på sommer­ferie. «Uh nej, nej», sukker Maja, plutselig føles stillheten mellom dem påtrengende. Skal vi ikke like godt reise tilbake, sier hun. Men hvem var det egentlig som ville på ferie hit, var det ikke du, sier han. På et par sider rigger Ibsen til feriens kammerspill: Den tilsynelatende paradisiske muligheten til å ikke gjøre noe, i selskap med familien, presset sammen på hoteller og i biler, uten hverdagstravelhetens beskyttelse.

Slike omstendigheter setter relasjoner på prøve, også i Hanna Stoltenbergs årstidsaktuelle debutroman «Nada». Hovedpersonen Karins minneregister består av ferieglimt, riss av en familiehistorie: Morens irriterende livsløgner på onkelens hytte, kranglene under bilturen i Tyskland med samboeren, sommeren Karin blir hjemme mens familien drar på hytta og hun får seg en elsker.

FAKTA

roman

Hanna Stoltenberg

Nada

Gyldendal 2019, 174 sider

I romanens nåtid etableres Karin som velkomment uplasserbar. Kelimteppe og safaristol vitner om en kvalitetsbevisst kvinne (men også generisk trendsensitivitet), samtidig kler hun seg i klam polyester. Midt i tjueåra forlot hun mannen Erik, siden har hun hatt tilfeldige butikkjobber. Nå er hun 53 og insisterer, på den litt for hardnakkede måten, på at hun foretrekker aleneheten.

Men en ny ferie truer: Datteren Helene vil ha henne med på «mor-datter-tur» til London, etter å ha fått vite at ektemannen, som kunne «bruke titusener av kroner på en puff», men nå sverger til nyåndelighet, har en affære. Karin må bli med, av den enkle grunn at «du er moren min». Med reisen etableres subtile speilinger, to måter å leve på, to historier om utroskap – for Stoltenberg behersker åpenbart romanhåndverket. Riktignok er det liten eksperimentvilje å spore, men jeg ser konturene av et særpreg i observasjonsevnen: tenåringen som «bar det bråmodne ansiktet som egg på en skje», elskeren som tegner «små sirkler med pekefingeren fra kneet opp til der skjørtet begynner, en mulig overlevning fra et tidligere forhold».

Mødrenes forpliktelser virker livslange, «gi-og-gi-kontrakten / mellom moderen og barnet» kaller Aina Villanger det i «Nattnød» (2019). Den hjemvendte datter, forlatt av en mann, kjenner vi fra tekster som «Glass-essayet» (1995) av Anne Carson, hvor en voksen datter vender tilbake til mors omsorg, ikke uten komplikasjoner. «Du vet du kan trekke for gardinene i det rommet», bemerker moren ved frokosten. Så er krangelen i gang. Og allerede på flytoget irriterer Helene seg over morens valg av veske, mens moren syrlig kommenterer at datteren har mat i munnviken.

«[O]msorgen reddes av viljens oppløsning», skriver Villanger, en setning som også peker på noe sentralt ved Karins forstillelse. Mange kvinner gir, men ber aldri om noe, lar andres vilje få forrang. Karin spiller denne rollen, som når datteren spør om hun har ønsker for dagen i London, og hun instinktivt svarer: «Jeg gjør det du vil.» Men romanen viser tydelig hvordan Karins viljeløshet ikke nødvendigvis handler om omsorg. Ved å unngå å be om noe, slipper hun tvert om «et mulig krav om gjengjeldelse». «Jeg krever aldri noe», sier Karin til Helene. «Og det tenker du er generøst?» svarer datteren.

Når Karin selv kunne trenge trøst, vokser tørsten. Hun ses aldri uten et glass i hånden, vin, kaffe, gin og tonic, drikke som verken slukker tørsten eller sorgen. Derfor blir det ene glasset med vann som hun faktisk drikker, også løfte om et vendepunkt; jeg tar meg i å håpe på hennes vegne. I tillegg røyker hun, like demonstrativt, i kontrast til svigersønnen og hans meningsfeller. De søker det naturlige, deriblant lindring i rosenkvarts, som «balanserer og beroliger følelsene». I den virkelige verden møtes dette med uforstående blikk, her slår det meg derimot at prosecco-drikkerne og krystall- og horoskopgenerasjonen møter hverandre i kamp mot samme uro.

Lagvis kler Stoltenberg av sin kjempende hovedperson, også i bokstavelig forstand. Før likte hun å vise seg naken for kjærester, et forsøk på sårbarhet, kanskje, men også en måte å bli sett og ta plass på. Enda sterkere virker grepet motsatt vei, for i de ellers overskyede sommerminnene viser den tillitsfulle kroppen seg som solglimt. Da hennes egen mor dør, klarer «ikke Karin gi slipp på bildene fra den helgen på hytta», der moren badet naken. Hun husker turen til et skogtjern like etter sankthans, hvor elskeren «kastet seg naken ut i vannet». Scenene slår meg, for når jeg tenker tilbake på det tapte, husker ikke også jeg bade­turene som det lykkeligste, og klareste?

«I haven’t got a care in the world, except that tomorrow’s Sunday – a difficult day anywhere», skriver Jean Rhys i «Good Morning, Midnight» (1939). Av og til kan sommeren føles akkurat slik, som et tomt strekk, en lang søndag. Men sommaren är kort! Og om jeg står igjen med én lærdom fra «Nada», er det at jeg skal reise meg fra Ibsens frokost, og heller kle av meg, bli husket for det øyeblikket jeg stuper uti.

bokmagasinet@klassekampen.no