Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190608/ARTICLE/190609978

Splinter av verden

Av CARLINE TROMP

Publiseringsdato: Lørdag 8. juni 2019

Seksjon: Bokmagasinet

FRI: Gunel Movlud er fribyforfattere i Norge. FOTO: OLE EKKER, FRA BOKA

Fandenivoldsk: Å lese fribyforfatterne på norsk gir glimt av alt det man ikke ser.

ANMELDELSE

Hva tenker du på når du tenker på Libya? Jeg gjetter på at du tenker på militser, istykkerskutte bygninger, flyktninger, Norges krigsdeltakelse, avgjort per sms. Jeg gjetter på at du ikke tenker på en hund og et oliventre. Men de var der, en gang, i landsbyen Etwebia, og et sted i en by i Norge sitter en poet og tenker på dem.

Eller ta Irak. Krig, masse­ødeleggelsesvåpen som ikke fantes. IS og olje. Du tenker nok ikke på en kvinne som lengter etter en mann, som «rører tunga i munnviken / bare / for å huske at hun / har en munn som kan brukes / uten hans lepper». Men et sted i Norge er det ei som husker tungas rastløse bevegelser.

Poetene heter Ashur Etwebi og Manal Al-Sheikh, og de er to av tretten friby­forfattere som er samlet i antologien «Å kysse en ørken, å kysse en myr», initiert av Norsk Pen og utgitt av Aschehoug. Friby-ordningen gir opphold til forfattere som er forfulgte i sitt hjemland. Ordningen omfatter også andre: journalister, karikaturtegnere, musikere – men i denne utgivelsen er det skjønnlitteraturen, særlig poesien, som står sentralt.

I sitt gode, korte forord skriver redaktør Johanne Fronth-Nygren at det som er samlet her, er splinter: splinter av sannheten, som Svetlana Aleksijevitsj har kalt det, men også splinter av Norge i dag. Og, vil jeg tilføye, splinter av forfatterskap, av tradisjoner, bilder og historier – som en varm, fremmed vind som blåser inn gjennom kjøkkenvinduet.

FAKTA

ANTOLOGI

Johanne Fronth-Nygren (red.), og diverse forfattere

Å kysse en ørken, å kysse en myr. 13 fribyforfattere

Aschehoug 2019, 196 sider

Vinden fører med seg både skjønnhet og skrekk. Samlingen åpner med irakiske Ali Hayders skildringer fra en hverdag i krig: Unger spiller fotball med et hode som er revet fra en død kropp.

Med egne øyne så jeg hodet

smile

Han var nå engang

en far,

og likte å se barn

lykkelige.

En far elsker alltid

barn

Poetens blikk, som finner et smil i dette bestialske, kjennes rystende, ja, nesten respektløst! Og er det noe som går igjen i boka, som ellers varierer i toneart fra vemodig og sorgfull, til sint, rebelsk og romantisk – så er det en viss fandenivoldskhet, det man kanskje trenger for å skrive om det mange ville kalt ubeskrivelig.

Syriske Sanaa Aouns novelle ‘Regnbuen’ er en pirrende og smart fortelling om forelskelse og cross-dressing midt i en krigssone. Kjønn er tema hos flere, som aserbajdsjanske Gunel Movlud, som leverer en besk og bitende kjærlighetserklæring til det annet kjønn:

Elsk slik at blodet stivner i

årene på fedrene

og mødrene hulker høyt

[…]

Hån dem og plag dem,

til de går fra vettet,

driv dem til selvmord.

Men elsk dem!

Et annet høydepunkt er Benyamin Farnams ‘Vintersolverv’, en rasende, poetisk, kåt tirade som jeg gjerne skulle sitert i sin helhet, men la meg bare nevne at den inneholder alt fra stikkpiller og sprit til bønneapper og «granatepler [som] får analen til å snurpe seg». Og sånn kunne jeg fortsatt, og fortsatt ville jeg nesten ikke sagt noe som helst.

For det er noe annet som skjer i denne boka, og det er at anmelderen plasker hodestups ut i sin egen uvitenhet. Hun leser for eksempel bidragene til de iranske poetene Mehdi Moussavi og Fatemeh Ehktesari, som begge ble arrestert, dømt til fengsel og piskeslag, og greide å rømme landet. Diktene, tenker anmelderen, gir glimt av et Iran der taushet og hvisking sitter i veggene. Hun begynner å google og finner at de to skriver i en sjanger som kalles postmoderne ghazal – ghazal er en persisk diktform med røtter tilbake til det 7. århundre. Moussavis dikt, leser hun, er full av humor, referanser og spill på tradisjonen. Uvitenheten gaper; hva mer er det vi ikke ser?

Det er dette som gjør denne utgivelsen så viktig – den utvider blikket, åpner nye veier inn i litteraturen. Nøkkelordet er oversettelse. Den marokkansk-nederlandske forfatteren Abdelkader Benali ropte nylig ut varsko om mangel på litterære oversettere. Han sammenligner yrkesgruppa med bier: «Uten deres tilstedeværelse faller hele økosystemet sammen.»

Fronth-Nygren peker på et annet problem: Mange språk leses slett ikke av forlagene. Friby­ordningen gir forfatterne frihet til å skrive – «men ikke friheten til å bli lest og delta i den litterære offentligheten de er omgitt av».

Den lille skrifta under hvert bidrag synliggjør språklige reiser med mellomstasjoner – fra bengali, azeri, arabisk til engelsk, så til norsk, ved kjente navn som Gunstein Bakke, Erling Kittelsen og Paal-Helge Haugen. Noen ganger aner man at reisa kan ha vært smertefull, som Islam Elsanovs rystende prosafragment fra den russisk-tsjetsjenske krigen, som forfatteren selv oversatte fra tsjetsjensk til russisk før det kunne forvandles til norsk.

Et lite hjertesukk: Når man har et så bra prosjekt, hvorfor ikke legge litt mer kjærlighet i det fysiske produktet? Boka er trykket på et blendende hvitt, glatt papir og med smale marger som gir den et visst selvpublisert preg.

Det er likevel bare en liten plett på en bok som rommer så mye. «Se alt, vær så snill», skriver Ahmedur Rashid Chowdury («Tutul») i et av sine dikt. Det er en umulig bønn.

Men denne samlingen viser oss glimt av alt vi ikke ser, selv når det er rett under nesetippen – og åpner øynene.

Tenk at disse forfatterne er her i Norge, midt iblant oss. Tenk så heldige vi er, som får lese dem!

bokmagasinet@klassekampen.no