Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190427/ARTICLE/190429979

Bare tre norske metoo-artikler er domfelt i Pressens faglige utvalg. I Sverige er tallet sju ganger høyere:

Den svenske synden

Av Thomas Espevik, Torbjørn Tumyr Nilsen og Jonas Brække

Publiseringsdato: Lørdag 27. april 2019

Seksjon: Kultur og medier

DØMT: Jean-Claude Arnault, tidligere omtalt som «Kulturprofilen», ble før jul dømt til to og et halvt års fengsel for to voldtekter. Han kom i politiets søkelys etter en rekke kritiske artikler i Dagens Nyheter. I motsetning til mange andre svenske metoo-artikler, er disse så langt ikke domfelt i Pressens Opinionsnämnd. FOTO: JONATHAN NACKSTRAND, AFP/NTB SCANPIX

Svenske mediers metoo-dekning har ført til oppsigelser, arrestasjoner og selvmord. 22 artikler er domfelt i pressens selv­dømmeorgan. Gikk söta bror for langt?

Metoo

Det er halvannet år siden Hollywood-skuespilleren Alyssa Milano brukte Twitter til å oppfordre kvinner som har opplevd seksuell trakassering eller overgrep, til å skrive «me too» for å vise omfanget av problemet.

Twitter-meldingen ble lagt ut 15. oktober, og bare ett døgn seinere ble emneknaggen #metoo brukt på sosiale medier i store deler av verden. I Sverige logget den svenske medieprofilen Cissi Wallin inn på bildedelingstjenesten Instagram og la ut en «selfie» av seg selv sammen med en tekst som startet slik:

«Den mäktige medieman som drogade och våldtog mig 2006 heter Fredrik Virtanen. Jag anmälde 2011, först då orkade och vågade jag. Men har inte orkat eller vågat outa. Förrän nu.»

Gjennom delinger av blant andre skuespilleren Mia Skäringer og forfatteren Camilla Läckberg spredte posten seg raskt til flere hundre tusen personer.

På dette tidspunktet var Virtanen en av Sveriges mest profilerte journalister, gjennom sin rolle som fast kommentator for Aftonbladet – en avis hvor Virtanen også var en del av lederredaksjonen. Men det gikk ikke lang tid før navnet hans gikk fra byline-feltet til å bli overskrift i flere svenske medier.

Avisa Expressen var først ute. 25. oktober kom papiravisa med et oppslag på seks sider, med overskrifta: «Virtanen anklagas för sexövergrepp». Dette til tross for at journalisten ikke var verken dømt eller siktet for noe av det han var anklaget for.

FAKTA

Svensk metoo-dekning:

• Fra 2017 til 2018 økte antall klager til den svenske Presseombudmannen (PO) med 22 prosent, og oppnådde et rekordnivå på 620, mot 507 i 2017.

• De siste årene har antall fellelser av Pressens Opinionsnämnd (PON), som tilsvarer norske PFU, ligget stabilt på rundt 30–35. I 2018 var tallet 86.

• Til sammen har Presseombudmannen mottatt 33 klager på svenske mediers metoo-dekning. Det har endt med 22 domfellelser i PON, fordelt på ti forskjellige aviser.

– Jag etter skandaler

– Det fantes bare plass til ett bilde, en innfallsvinkel, en synsmåte – ingenting annet.

Slik oppsummerer Jan Scherman Sveriges metoo-dekning. Scherman har bakgrunn fra ledelsen i både TV4 og Aftonbladet og er i dag en mye brukt mediekommentator i Sverige.

Neste uke kommer Virtanen med boka «Uten nåde» på Gloria Forlag. Ifølge forlaget handler boka blant annet om «hvordan seriøse medier i løpet av noen korte uker kaster alle prinsipp om kildekritikk over bord med emneknaggen metoo som anledning.»

Scherman har fått lese manuskriptet, og han beskriver det som en «meget sterk og selvutleverende beretning».

– Boka viser fram kompleksiteten i metoo, og dessverre det jeg vil kalle metoos bakside, sier han.

Hva var baksida av metoo i Sverige?

– Det oppsto en form for det jeg vil kalle pøbeljustis og «drevjournalistikk» som mest av alt, mener jeg, var styrt av økonomiske interesser og jag etter skandaler. Samtidig forlot man de prinsipper og det oppdraget som handler om en uavhengig kritisk tenkning og dekning.

Han legger til:

– Den svenske Presse­ombudsmannen har sagt at det aldri før er blitt begått så grove feil. Da er dessverre skaden allerede oppstått, både for svensk presse og for metoo-bevegelsen.

Scherman ser på selve metoo-bevegelsen som legitim. Oppgjøret mot overgrepene og trakasseringen mot kvinner i Hollywood var svært viktig, sier han.

– Men denne kampen mot strukturene, som for lengst burde vært forsvunnet, ble i svenske mediers hender forvandlet til noe annet – til et kommersielt drev hvor kjente mennesker ble utsatt for anonyme anklager uten mulighet til å forsvare eller forklare seg.

Han mener dette blir åpenbart når man leser boka til Virtanen.

– Saken mot Virtanen vokste uten at man var opptatt av sannheten. Kravet til fakta ble bare verre utover i prosessen. Likevel førte det til at en person fikk sparken og store deler av sitt liv sønderknust, selv om han reint rettslig sett er uskyldig.

Scherman mener vi må se dette i sammenheng med den økonomiske pressede situasjonen de etablerte mediene befinner seg i.

– Kommersielt sett var jo metoo en suksess. På liknende vis som dekningen av Donald Trump, uten sammenlikning for øvrig, solgte saken aviser. Det er noe sterkt forlokkende ved å lese om kjente mennesker og deres følelser, sex og privatliv.

Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde med andre synspunkter?

– Det er vanskelig å svare på. Det handler om at det ble en egen iboende kraft i det man begynte å publisere. Og den krafta ble bare større og større.

– Aktivistisk journalistikk

Her hjemme har Pressens faglige utvalg (PFU) foreløpig behandlet tre klager relatert til metoo-saker siden oktober 2017. Alle tre var klager fra Frp-politiker Kristian Eilertsen mot Dagsavisen, Harstad Tidende og Itromsø, som hadde omtalt at FpU hadde mottatt varsler om at politikeren hadde utført seksuell trakassering.

Eilertsens klager endte med fellelser, men da på kilde- eller faktakontroll – ikke identifisering.

I tillegg til dette har PFU mottatt enkelte henvendelser og en håndfull klager. Men disse klagene har manglet samtykke fra dem det er blitt reagert på vegne av. Uten et slikt samtykke avviser PFU klagen.

Heller ikke Sofie, som figurerte i den såkalte dansevideoen med Trond Giske, har foreløpig klaget VG inn til PFU, selv om hun har varslet dette i flere medier.

I Sverige er antall klager på metoo-relaterte saker betraktelig høyere. Ola Sigvardsson, som har vært Presseombudsmann i åtte år, har siden oktober 2017 mottatt 33 klager på saker knyttet til metoo. Av disse har han sendt 23 stykker videre til Pressens opinionsnämnd (PON), som tilsvarer norske PFU. Der endte 22 av klagene med domfellelse, og den vanligste årsaken har vært at bevisene for det påståtte misbruket har vært for svake for å rettferdiggjøre en identifisering av de anklagede.

Også Sigvardsson sier at metoo er en svært viktig bevegelse, som han mener har fått unik i kraft av alle kvinnene som har skrevet under på oppropene.

Men han mistenker at noen svenske journalister kan ha ønsket å bidra til bevegelsen gjennom journalistikken.

– I noen tilfeller kan det ha ført til at de fungerte mer som aktivister enn journalister, sier han.

Tok selvmord

En av de nylige domfellelsene som ble offentliggjort av PON 11. mars i år, gjelder Aftonbladet, som i en artikkel publisert 5. desember 2017 beskrev en rekke anklager mot direktøren ved Stockholms Stadsteater, Benny Fredriksson.

Rundt 40 tidligere og daværende ansatte ved teatret kom med sterk kritikk av Fredriksson i avisa. Bare én av dem med eget navn som innsats.

Saken førte til at teatersjefen forlot jobben, til tross for at han avviste alle beskyldninger om sextrakassering og annen sjikane. Tre måneder seinere ble han også til en viss grad reinvasket i en granskingsrapport utført av rådgivningsfirmaet PWC. Rapporten viste at det var delte meninger om Fredrikssons lederskap: Noen mente det var problematisk, mens andre verdsatte teatersjefens stil.

Det fikk Fredriksson imidlertid aldri vite. Bare noen få dager tidligere hadde den 58 år gamle mannen tatt sitt eget liv på et hotellrom i Sydney.

I beslutningen om domfellelse av Aftonbladets sak skrev PON at den svenske avisa ikke hadde hatt tilstrekkelig belegg for anklagene som ble framsatt.

Etter fellelsen kom Fredrikssons enke, operasanger Anne Sofie von Otter, med følgende kommentar til Dagens Nyheter:

«Jeg håper sterkt at Bennys død finnes som et brennmerke i hjertet og samvittigheten til alle som deltok i heksejakta på ham. Som en kraftfull påminnelse om å behandle mennesker med respekt.»

Et «før og etter metoo»

Tina Askanius er lektor i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved Malmö universitet i Sverige. Sammen med sin danske kollega Jannie Möller Hartley har hun siden november 2017 jobbet med et prosjekt som sammenlikner svenske og danske mediers dekning av metoo.

– I Sverige landet metoo i en allerede eksisterende debatt om strukturell ulikhet og feminisme, hvilket man ikke kan si at den på samme måte gjorde i Danmark, sier Askanius.

Et av funnene i prosjektet er nemlig at svenske medier har skrevet åtte ganger mer om metoo enn det danske medier har gjort. Jannie Möller Hartley mener det kan skyldes at det i Danmark er en viss form for likestillingsforskrekkelse.

– Danske politikere ser ut til å mene at likestilling er oppnådd, og at det ikke er noen grunn til å snakke mer om det temaet. Likestilling har for eksempel ikke særlig stor plass i de politiske programmene, sier hun og legger til:

– I danske medier ble metoo behandlet med en form for ironi. Det er en frykt for at hvis man snakker om temaet, så kan man ikke flørte lenger.

Möller Hartley tror også det spiller inn at en rekke danske menn hurtig kom på banen og advarte om en form for «folkedomstol».

– Når du som kvinne får vite at din kritikk henger ut uskyldige menn, så har det en viss avskrekkende effekt på debatten.

Etter det Möller Hartley kjenner til, skal det ikke ha vært noen saker i det danske Pressenævnet – tilsvarende norske PFU – for saker relatert til metoo.

Tina Askanius påpeker at nesten alle de svenske journalistene de har snakket med, sier at det er et «før og et etter metoo».

– Mange forhold som tidligere kunne bli normalisert eller usynliggjort, er etter metoo blitt gjenstand for gjennomgang på en annen måte, sier hun og legger til:

– Da det på årsdagen for metoo ble gjort opp status, gikk flere sjefredaktører ut og sa at det var blitt en mer levende og åpen diskusjon om identifisering. Noen mediehus er også blitt mer restriktive, og andre har uttalt at de har fått mer fokus på opplæring av personalet rundt disse spørsmålene.

Navngi eller ikke?

Ikke alle svenske medier valgte å navngi gjerningsmennene under opprullingen av metoo-saker i Sverige. I november 2017 kom Dagens Nyheter (DN) med sin store avsløring om den såkalte «Kulturprofilen», som hadde nære forbindelser til Svenska Akademien.

I årevis hadde ryktene svirret i kulturkretser om en eldre mann i som hadde forgrepet seg på en rekke unge kvinner. Gjennom nitid gransking lyktes det til slutt journalist Matilda Gustavsson å spore opp 18 kvinner som var villige til å stå fram og fortelle om sine opplevelser til avisa.  

Selv om mannens identitet var kjent for mange i kretsen rundt Svenska Akademien, valgte DN konsekvent å omtale ham som «Kulturprofilen». Avsløringen slo ned som en bombe i svensk offentlighet og utløste full krise i Svenska Akademien, hvor mannens kone Katarina Frostenson satt som representant.

Først i oktober i fjor valgte DN å identifisere «Kulturprofilen» etter at han var blitt stilt for retten og dømt til to års fengsel for voldtekt mot to av kvinnene. Da var mannen for lengst blitt navngitt av andre medier. Også flere norske medier hadde skrevet at «Kulturprofilen» var identisk med den fransk-svenske fotografen og teaterregissøren Jean-Claude Arnault.

Dagens Nyheters sjefredaktør Peter Wolodarski omtalte gravesaken om «Kulturprofilen» som en av avisas viktigste publiseringer i 2017, og i fjor ble Matilda Gustavsson ble premiert med «Det stora journalistpriset». Noen stilte likevel spørsmål ved avisas forsøk på å anonymisere Arnault.

Anders Ahlberg, tidligere redaktør for bransjeavisa Medievärlden, klandret DN for at uskyldige som passet til beskrivelsen av Arnault, kunne bli utpekt som gjerningsmenn. Fordi ryktene hadde versert i en årrekke, var det også relativt enkelt for andre å slutte seg fram til mannens identitet ved å sammenstille opplysningene som avisa kom med.

«Hvorfor overlate til de asosiale medienes jungel å håndtere identifiseringen, og samtidig diskreditere presseetikken?» skrev Ahlberg i et innlegg i avisa like etter at saken sto på trykk.

Peter Wolodarski svarte på kritikken ved å vise til at Jean-Claude Arnault ikke var kjent for en breiere offentlighet, selv om han var en av makthaverne i miljøet rundt Svenska Akademien.

«Vi kan alle påvirke om metoo utvikler seg til vår tids digitale heksejakt eller et nødvendig oppgjør med støtende normer, oppførsel og taushetskultur», skrev sjefredaktøren.

kultur@klassekampen.no