Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190426/ARTICLE/190429984

De siste tre årene har norske institusjonsteatre satt opp flere romaner enn nyskrevne dramatekster:

Roman-boom i teatrene

Av Sara Hegna Hammer

Publiseringsdato: Fredag 26. april 2019

Seksjon: Kultur og medier

GJENKJENNELIG: Denne sesongen setter Riksteatret opp tre romaner, blant annet Tarjei Vesaas’ «Fuglane». – Vi må fortelle historier hele landet kan kjenne tilhørighet til, sier teatersjef Tom Remlov. FOTO: EIRIK BERG

Siden 2016 har nesten én av fire norske teater­forestillinger vært basert på romaner. Bare 15 prosent var urpremierer på ny norsk dramatikk. – Helt uforståelig, mener Dramatikerforbundet.

TEATER

«Min kamp», «Arv og miljø» og «Tung tids tale».

Lista over bestselgende romaner som er tatt til teaterscenen de siste årene, er omfattende. En opptelling Klassekampen har gjort, viser at blant 442 nye forestillinger som ble ført opp på et utvalg norske institusjonsteatre fra 2016 og fram til inneværende sesong, var hele 97 basert på romaner.

Til sammenlikning tok bare 64 forestillinger utgangspunkt i nyskreven norsk dramatikk.

Det får styreleder Monica Boracco i Dramatikerforbundet til å reagere.

– Det står dårligere til enn vi trodde. Det er helt uforståelig at statens teatre lener seg på bestselgere istedenfor å utvikle den norske dramatikken, sier Boracco.

Hun ser tallene i sammenheng med de økonomiske kårene for norske dramatikere i dag. En gjennomgang Dramatikerforbundet har gjort, viser at bare en liten andel av medlemmenes inntekter kommer fra teatrene.

– Det er ikke lenger institusjonsteatrene som står for arbeidsinntektene til våre medlemmer. Men de har ansvar for å dyrke fram talenter, og de forsømmer både samtida og framtida når de neglisjerer norsk samtidsdramatikk.

FAKTA

Romaner på scenen:

• Klassekampen har laget en oversikt over repertoaret ved 13 av landets teatre fra 2016 til inneværende sesong.

• Basert på en skjønnsmessig telling har vi kommet fram til at av de 442 forestillingene som ble satt opp, var 96 basert på romaner.

• Bare 64 av stykkene var urpremierer på ny norsk dramatikk.

– Må ha kjente historier

Klassekampen har foretatt en skjønnsmessig telling: Vi har bare telt egenproduserte uroppføringer av nyskrevne dramatiske tekster. Tekstene må la seg sette opp på andre scener og av andre skuespillere. Stedsspesifikke vandreforestillinger eller monologforestillinger der tekst er skrevet og framført av den stykket handler om, er derfor ikke tatt i betraktning.

Vi har heller ikke telt med teaterkonserter, musikaler, danseforestillinger eller spel, selv om det kan ligge nyskreven tekst til grunn for disse.

Ut fra disse premissene sendte Riksteatret bare ut ett nyskrevet stykke på turné i perioden: Frode Gryttens «Albert & Anna», produsert i samarbeid med Den Nationale Scene.

Av de 28 forestillinger Riksteatret sendte på veien, var 13 basert på romaner.

– Som turnerende teater må vi fortelle historier som hele landet kan kjenne en tilhørighet til, sier teatersjef Tom Remlov ved Riksteatret.

– Om vi kommer med historier som overhodet ikke er kjent, er det utfordrende å få folk til å komme før vi reiser videre neste dag.

Teatersjefen understreker at det ikke er et poeng i seg selv å sette opp romaner.

– Vi kunne like gjerne fått dramatikerne bak «Heimebane» til å lage en sceneversjon av serien. Kjernen er at det er universer publikum føler seg fortrolige med. Vi skal være et teater som forener landet.

Ber teatrene bygge stjerner

Monica Boracco i Dramatikerforbundet kjøper ikke Remlovs argument om at Riksteatret må fortelle publikum kjente historier.

– Teatrene har et ansvar for å eksponere publikum for noe de ikke forventet å få, sier Boracco, som mener teatrene har en stor jobb foran seg.

– Dramatikerne kan ikke bli kjent for folk om teatrene ikke satser på dem. Det er forståelig at teatrene har utfordringer med publikumskrav, bygg, pensjon og så videre, men det kan ikke forsvare det nærmest totale fraværet av ny norsk dramatikk ved enkelte institusjoner, sier Boracco.

Styrelederen trekker fram Det Norske Teatret og Den Nationale Scene som hederlige unntak.

– Det Norske Teatret trekker mye folk i alle aldre, og de spiller mye norsk dramatikk. De viser at det går an å skape entusiasme. Teatrene kan lære av tv-bransjen og forlagene, som profilerer sine forfattere og bygger stjerner.

– Kjent bok er ingen garanti

Teatersjef Bodil Kvamme ved Sogn og Fjordane Teater deler Tom Remlovs opplevelse av at det er utfordrende å trekke publikum til stykker med ukjent tittel og ukjent dramatiker. Men turnéteatret på Vestlandet har likevel tatt sjansen på å sende tre urpremierer på ny norsk dramatikk på veien siden 2016.

– Der Riksteatret spiller i de store salene, har vi en mobil blackbox som bare tar 60 publikummere. Suksessen «Yogakrigen» kunne vært spilt i en stor sal, men det turte vi ikke ta sjansen på, fordi det er ny norsk dramatikk. Når man spiller på små scener, er risikoen mindre, sier Kvamme.

Og det er heller ikke gitt at kjente romaner trekker fulle hus. Siden 2016 har Sogn og Fjordane Teater satt opp fire romaner. Oppføringene av Brynjulf Jung Tjønns romaner «Alt det lyse og alt det mørke» (2019) og «Så vakker du er» (2016) ble suksesser. Mens det var mindre publikumsoppslutning om teatrets oppføring av Agnes Ravatns «Fugletribunalet» i 2017.

– At det er en kjent bok, er ingen garanti for at det trekker publikum. En forestilling er et selvstendig verk, og det er helheten i dramatiseringen, regien og skuespillerprestasjonene som selger.

Seks romaner på National

Siden 2016 har Nationaltheatret tatt seks romaner til scenen og satt opp fem nyskrevne stykker. To av dem er skrevet av deres husdramatiker Arne Lygre.

– Å ha en husdramatiker har synliggjort teksten i teatret. Det er en måte å skrive på som skiller seg fra den klassiske skrivebordsdramatikeren som sender et stykke ut i intet og ser hvem som napper på, mener teatersjef Hanne Tømta.

– Fem uroppføringer av norsk dramatikk siden 2016 – er det nok?

– Både ja og nei. Det kommer jo an på hvordan man teller. Klassekampens tellemåte slår negativt ut for oss, fordi det ikke inkluderer co-produksjoner som «Tyngde» og «Grønlandsutraen».

– Tenker du at Nationaltheatret har et særskilt ansvar for å sikre gode vilkår for norske dramatikere?

– Formelt har vi ikke det, men vi har et ansvar for å utvikle scenekunsten, og teksten er en del av det. Men jeg opplever at det særskilte ansvaret for dramatikernes arbeids­vilkår er løftet fra teatrene og inn i prosjektet Dramatikkens hus, sier Tømta.

sarah@klassekampen.no

Saken er rettet 26. april 2019: I saken brukte vi Nationaltheatrets oppsetning av Sara Stridsbergs «Kunsten å falle» som eksempel. «Kunsten å falle» er ikke en roman, men et stykke skrevet for Dramaten i Stockholm. Vi har derfor tatt dette ut av saken. Red.