Torsdag 7. februar 2019
Venstresidas dagsavis er 50 år.
Klassekampens historie er full av kamper, men de viktigste står foran oss

I en av de aller tidligste utgavene av Klassekampen har redaksjonen satt inn en annonse for svenske og danske «M-L-blader». ML var en kjent forkortelse på den tida og sto for marxisme-leninisme, den politiske retningen som også grunnleggerne av Klassekampen tilhørte. De første årene ble avisa utgitt av «en gruppe marxist-leninister» med tilknytning til Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon SUF, som samme høst ble SUF(m-l), før Klassekampen ble partiavis for AKP(m-l) da partiet ble stiftet i 1973.

Annonsen viser at det bare i Sverige var tre ml-publikasjoner i 1970: KFMLs avis Gnistan og bladene Clarté og Marxistisk forum. Seinere samme år etablerte utbryterorganisasjon KFML(r) avisa Proletären.

Det var altså ikke så unikt at partiene på venstre fløy etablerte egne publikasjoner på den tida. Bjørgulv Braanen sier det slik til Klassekampens egen hushistoriker Alf Skjeseth i boka «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen» fra 2011:

«Den største prestasjonen i Klassekampens historie var ikkje å starte ei maoistisk månadsavis rundt 1968. Det var det mange som klarte. Den verkelege bedrifta var å utvikle ein eigen journalistisk tradisjon, i staden for å drive vidare som ei reint politisk avis på ml-rørslas vilkår.»

Likevel hadde ikke avisa blitt til uten den samlede innsatsen fra en full­mobilisert norsk ml-bevegelse. I boka om Klassekampens historie er det noen ord som går igjen i tiår etter tiår: kronerulling, pengeinnsamling, kapitalinnsprøytning. Som det sto på lederplass i AKP(m-l)s internblad Tjen Folket i 1976: «Kjære kamerat. La oss hjelpe deg til å gi store og jevnlige beløp til dagsavisa … Husk rekkefølgen: først diskusjon om hva dagsavisa skal ha, så din egen økonomi.»

Det var en formidabel fellesinnsats som gjorde Klassekampen mulig, først som månedsavis for partiet, seinere som ukeavis og dagsavis – og etter hvert også som en god dagsavis.

Leserne har ikke stanset sine bidrag til avisprosjektet. Da avisa sluttet å være partiavis og gikk over til å være styrt av en formåls­paragraf i 1991, under vignetten «venstresidas dagsavis», ble foreningen Klassekampens venner stiftet. Gjennom den sikrer engasjerte støttespillere viktige økonomiske bidrag til avisa den dag i dag. Opp gjennom årene har jeg fortalt utenlandske avis- og forlagsfolk at Klassekampens dugnadstradisjoner fortsatt lever videre, med venneforening, julemesse og mobiliserbare støttespillere når det blåser som verst. De tror knapt det de hører, og de er ikke så reint lite misunnelige.

Jeg snakket med tidligere redaktør Sigurd Allern da han var innom for å bli intervjuet om sin redaktørtid forrige uke (intervjuet står lenger bak i dette nummeret). Han fortalte at etter hvert som han lærte mer om Presse-Norge, forsto han at ikke alt ved det særegne prosjektet Klassekampen er fullt så særegent som en del i avisa har trodd.

For eksempel var store deler av norsk presse parti­aviser på den tida Klassekampen ble startet opp, og Klassekampens gradvise løsrivelse skjedde ikke lenge etter at andre aviser hadde gjort det samme i løpet av 1980-tallet. Da Klasse­kampen profesjonaliserte journalistikken under Allern, hadde andre redaksjoner nettopp gjennomført liknende prosesser. Og på samme måte som Klassekampen har stått i konflikter om «linja» og iblant blitt kritisert for å svikte rørsla og utvise generelt dårlig politisk gangsyn, har også andre redaksjoner vært preget av de politiske stridighetene i sine b­evegelser.

Det er likevel ikke til å underslå: Konflikter har det vært, og konflikter er det fortsatt. Klassekampen er en inkluderende radikal avis, men det kan oppleves som for åpent og for utflytende for noen. I 2005 trykket vi en tekst av daværende AKP-leder Jorun Gulbrandsen hvor hun kalte Klassekampen «SVs Se og Hør». I en konflikt på 1980-tallet anklaget tidligere vaktsjef i Klassekampen, Roald Helgheim, partiledelsen i AKP for å operere med «den gode fienden» i analysen av stridsspørsmål om avisa: en fiende så upolitisk og småborgerlig at en redningsaksjon virket både presserede og påkrevd. Han kalte karikaturen «venstresidas VG».

Det er lett å smile av slike karika­turer. Vanskeligere er det å faktisk holde på en konsekvent radikal linje i tider der politisk journalistikk sidestilles med propaganda eller ses på som en anakronisme fra en forgangen tid. Klassekampen springer ut av den sosialistiske bevegelsen, og det er i denne t­radisjonen avisa hører hjemme, også i dag. Vi inngår i en radikal, d­emokratisk og folkelig norsk tradisjon, med hjerte for samhold og fellesskap og skepsis mot markedets logikker. Vi har også engasjement for de store eksistensielle spørsmålene.

Men en levende avis må rive og slite i analysene, finslipe og opp­datere, for å med skjerpet blikk bli relevant for samfunnet, bevegelsene og menneskene i dag. En avis som bare skriver det leseren uansett vet og mener, vil dø.

Da jeg begynte i avisa i 2005, var den i ferd med å hente seg opp igjen etter en av de potensielt mest fatale konfliktene i avisas historie: striden mellom aviseierne i AKP og det som etter hvert ble så godt som hele redaksjonen, og som førte til at avisa nesten gikk under i 1997. I 2005 hadde Bjørgulv Braanen tatt over som redaktør etter Jon Michelet, nye eiere fra fagbevegelse og forlag var på vei inn, og avisa prioriterte igjen mye av det samme stoffet den hadde gjort før AKP kastet Paul Bjerke som redaktør: nyhetsjournalistikk, kombinert med politiske kommen­tarer, brei debattseksjon og kulturstoff. Først i 2007 gikk vi forbi opplagstallene fra Sigurd Allerns glansdager. Etterpå har pilene bare pekt én vei: oppover.

Det er flere grunner til at Klassekampen har vokst. For det første har vi satset på papir i en tid der mange andre har brukt det de har av penger og folk på løpende nettutgaver. I et slikt landskap har Klassekampen fått noen komparative fortrinn, som det heter: Papiravisa vår framstår bedre sammenliknet med andres lavere prioriterte papiraviser. Journalistene har også kunnet jobbe med én sak fram mot deadline framfor løpende oppdateringer av nettutgaven.

For det andre har en del av k­onkurrentene til å bli det samlende organet for en brei venstreside blitt forbigått i årenes løp. Frihetens beste dager er forbi, Sosialistisk Folke­partis Orientering har gått inn, SVs gamle organ Ny Tid har krympet, og Le Monde diplomatique er i dag et innstikk i herværende avis hver måned (også i dag!).

Likevel er det knapt noen som for få tiår siden trodde at Klassekampen i 2019 skulle ha gått forbi Dagsavisen og Vårt Land i opplag og blitt en av Norges viktigste meningsbærende aviser. Men her står vi altså, på skuldrene til folk som har skrapt sammen penger til rotasjonspresse, som til luselønninger eller på dugnad har trykt, distribuert og solgt Klassekampen, som den dag i dag strikker selbuvotter til vervepremier og sylter og sjauer til vår årlige julemesse – og som leser avisa, år ut og år inn. Klassekampen leses i dag av mer enn 116.000 mennesker. Det er det som skiller avisa fra de andre ml-publikasjonene Klassekampen var i familie med da den startet opp.

Et større og breiere avisprosjekt innebærer flere motstridende synspunkter og interesser. Det store spørsmålet i dag er derfor ikke hva som er Klassekampens historie, men hva som er avisas framtid. Hvem er vi, hva er vi opptatt av, og hvor skal vi?

I Norge i dag har vi en mørkeblå flertallsregjering, som nær sagt daglig snakker om at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I Oslo tingrett står for tida striden om hvorvidt selskaper skal kunne organisere seg vekk fra arbeidsmiljølov og stillingsvern. Organisasjonsgraden går ned, og for dem som tjener minst i Norge, står lønningene omtrent på stedet hvil, samtidig som de rikeste stikker av med stadig mer av verdi­skapningen. Abortloven strammes inn, og barseltilbudet bygges ned. Rasisme og regelrette trusler har blitt så dagligdags at selv Nettavisen stenger sine kommentarfelt.

I Europa og USA vokser høyre­populismen på folks misnøye med tradisjonelle storpartier, økte forskjeller og utarming av distriktene. Stormaktene skroter nedrustningsavtaler og synes generelt mer opptatt av å svartmale hverandre enn å finne realistiske løsninger på konflikter. Politikerne framstår handlingslammet i møte med klimaendringene. Klodens rikeste og mektigste flys rundt i privatjeter for å samtale dannet om at vanlige folk må for­bruke mindre og betale høyere klima­avgifter.

For å bruke et uttrykk fra tida da avisa ble til: Den politiske situasjonen krever engasjement, kunnskap, evne til å se alternativer og vilje til handling. Klassekampens historie er full av kamper. Men de viktigste står foran oss.

mari.skurdal@klassekampen.no

Onsdag 17. juli 2019
• En klassisk myte om moderne kapitalistiske samfunn er at så lenge man er villig til å jobbe, vil man ha et bra liv. De som virkelig blir fattige er de som faller utenfor, som arbeidsløse og rusmisbrukere. I flere tiår etter andre...
Tirsdag 16. juli 2019
• «Natt og dag, vinter og sommer er den over meg – denne dragende hjemve etter havet», skrev Henrik Ibsen i «Fruen fra havet». Vi er mange som lengter etter havet, kanskje først og fremst nå om sommeren. Men det er ikke alltid like lett å få...
Mandag 15. juli 2019
• «Beware of what you’re walking into, because nothing good happens in the Strait of Hormuz». Advarselen kommer fra den pensjonerte amerikanske viseadmiralen Michael Franke til nyhetssida Vox. Han viser til at USA nå samler en koalisjon av...
Lørdag 13. juli 2019
• «Ikke en kvinne mindre!» Klassekampen skriver i dag om framveksten av en feministbevegelse på tvers av landegrenser og kontinenter med feminister fra Argentina, Spania og Polen som pådrivere. Bevegelsen protesterer mot kvinnedrap,...
Fredag 12. juli 2019
• Norge bærer også medansvar for situasjonen for migranter og flyktninger i Libya. Som Klassekampen skriver om i dagens avis, er Norges den femte største bilaterale giveren til EUs migrasjonsfond i Afrika, EUTF. De siste par årene har Norge...
Torsdag 11. juli 2019
• Det er to måneder til høstens lokalvalg, og flere av de store partiene begynner å få det travelt med å stable en solid valgkamp på beina. Det gjelder spesielt for Ap, Høyre og Frp, der sistnevnte ble målt til rekordlave 7,5 prosent hos TV...
Onsdag 10. juli 2019
• Det rødgrønne byrådet i Oslo har satt som mål å «styrke heltidskulturen i Oslo kommune og tilby flest mulig hele og faste stillinger». Målet rimer svært dårlig med en pågående rettslig konflikt, der ­kommunen vil nekte en kvinnelig...
Tirsdag 9. juli 2019
• Ikke siden 1995 har Kantar TNS målt lavere oppslutning for Frp. I en fersk måling for TV 2 får partiet en oppslutning på 7,5 prosent. Under halvpartene av velgerne som stemte Frp i 2017, ville gjort det samme om det var stortingsvalg nå.
Mandag 8. juli 2019
• Å følge utviklingen etter at USA trakk seg fra atomavtalen med Iran, er som å se et togkrasj i sakte fart. Grunnlaget for avtalen fra 2015 er i ferd med å smuldre bort. De amerikanske sanksjonene gjør at den økonomiske situasjonen på...
Lørdag 6. juli 2019
• De tidligere ansatte ved fiskeslakteriet til Norse Production vant en knusende seier i tingretten i går. Saken er svært viktig og prinsipiell og slår fast at arbeiderne ble nektet ansettelse fordi de var fag­organisert i NNN. Bakgrunnen er...