Tirsdag 5. februar 2019
Klassekampen har spurt ti forfattere om bruk av kilder i skjønnlitteraturen:
Uenige om kilde­bruk
– Man må få lov til å bruke den flere tusen år gamle litterære «poolen» uten å bli avkrevd referanselister, sier Cecilie Løveid.

bok

Fakta

Plagiering og sitering:

• Mandag gikk forfatter Tore Renberg ut i Klassekampen med kritikk av norsk siteringskultur.

• Renberg mener det er redelig overfor både kilder og lesere å vise hvem man siterer eller parafraserer i skjønnlitteraturen.

• Han etterspør en praksis­ endring for sitering i skjønn­litteratur.

Spørsmål:

1. Har du brukt tekster fra andre forfattere i dine egne verk uten å vise til kilde?

2. Har dette vært et tema i dialog med forlaget?

3. Bør alle lån krediteres i en litteraturliste?

4. Hvor mener du grensen går mellom allusjon og plagiat?

Jan Kjærstad

1. Nei. Dette er sånt som havner i kategorien for kunstnerisk etikk. På mange måter er den debatten som Renberg her tar til orde for i nær slekt med debatten om virkelighetslitteratur, bruken av levende modeller. Det har å gjøre med forfatternes etiske holdninger. Problemet oppstår i det du stjeler noe og oppgir det som om du har sugd det ut av eget bryst. Da har du tråkket over en grense.

2. Aldri. Her er det et dobbelt problem. For det første har ikke forlaget en tradisjon for å spørre og grave om kildene, for det andre har ikke forfatteren en tradisjon for å si hva man eventuelt har stjålet eller brukt fra andres verker. I og med at tidene har forandret seg, med en intens informasjonsflyt, er det naturlig at forfatteren og forlag jobber på andre måter med dette.

3. Ja, hvis det er ordrette sitater bør en enten integrere det i teksten eller ha det bakerst i boka. Jeg tror egentlig dette er veldig lett å løse og man må bare finne den måten som passer sitt prosjekt. Det trenger ikke være noe stort problem. Sitatdiskusjonen er i så måte mye enklere å løse enn bruken av virkelige modeller og liv som i virkelighetslitteraturen.

4. Siterer du ordrett eller tilnærmet ordrett, må du sette opp anførselstegn og kilde, enten i teksten eller i en litteraturliste. Det er din fordømte plikt. Legger du godviljen til er det selvfølgelig vanskelig å ha kontroll på referansene vi bombarderes med i informasjonssamfunnet, men jeg har jo selv fire barn, de to yngste kjenner pisken av noe som heter «plagiatkontrollen», et redskap som kommer opp på skjermen og som avslører for mye direkte avskrift fra kilder.

Cecilie Løveid

1. Absolutt, det gjør alle forfattere kontinuerlig. Noen diktere gjør det fordi de ikke kan dikte selv, men andre gjør det for å få mer dybde. Du siterer likevel ikke kollegaene dine på sidebenken, det blir håpløst. Kildelister i skjønnlitteratur hvor du viser frem det intertekstuelle vil bare være ødeleggende. Det vil bli mer som en litt flau skryteliste over alle verdensforfattere en har lest, også gjemmer en vekk de forfattere som man er flau for å ha lest. Man må få lov til å bruke den flere tusen år gamle litterære «poolen» uten å bli avkrevd referanselister.

2. Nei, egentlig ikke. Men det har vært et tema, etter at noen andre begynte med det. Men jeg vil være fri til å bearbeide og vri på sitat, og da er det bedre å la det være opp til leser å fange intertekstualiteten.

3. Nei, det er helt umulig for da får du fort en halv bok. Tenk bare på å lese Ibsen med kommentarer, da vil kommentarene fort ta mer plass enn selve teksten. Noen føler seg trygg på det intertekstuelle, men er du mer utrygg og har lite erfaring, ville jeg heller valgt å være tydelig på fra hvor du henter det fra.

4. For meg finnes det ingen grense. Det er ingen klar grenseoppgang mellom de to. For meg handler skriving om lyst, da er det å stjele for å forbedre mer et uttrykk for veldig lav ambisjon. Det er en selvfølge at kunst bygger på annen kunst, men trenger du støttekrykker utover det, tenker jeg at du bare skal la være.

Monica Isakstuen

1. Ja. Jeg låner flittig av andre forfattere, alt fra formgrep til konkret innhold, og jeg skammer meg aldri for dette.

2. Nei, jeg har aldri hatt noen inngående dialog med forlaget om dette.

3. Nei, for min del har jeg aldri brukt det.

4. Å forsyne seg handler om å forsyne seg godt nok, altså med sitt eget særpreg. Jeg klarer sjeldent å spore noe i sluttresultatet direkte tilbake til den og den forfatteren eller det og det verket. Det tar jeg som et tegn på at jeg har flettet lånet godt nok inn i mitt eget.

Lotta Elstad

1. Ja. Særlig i romanen «Et eget rom» gjorde jeg dette mye. Her streifet jeg ofte (men ikke alltid) innom opphavspersonen på andre måter i teksten – i replikker, karakterers bokhyller, osv. – som et hint til leseren om hvem jeg lånte fra.

2. Ja, men det kunne nok vært enda mer dialog om det.

3. Nei. Jeg tenker at poenget med alludering er nettopp at man ikke er tydelig på kilden, men flørter med leseren: Har du og jeg lest det samme? Er vi på nett? Å lage en litteraturliste kan spolere denne leken.

4. Dette er jo ikke clear-cut, men handler kanskje litt om intensjon? Da Audun Mortensen brukte flere av mine «Et eget rom»-setninger, uten kreditering, i sin bok «Samleren», ble jeg bare smigret av dette. Det var gøy å se eksakt samme formuleringer brukt i en ny kontekst. Selv er jeg nok rimelig liberal her.

Terje Dragseth

1. Gjennom et langt virke som forfatter har man sett og lært, og det vil aldri være aktuelt å sitere eller parafrasere uten å vise til kilde.

2. Aldri.

3. Selvfølgelig.

4. Alt er allusjon om du leser lenge nok. Etymologisk betyr plagiat, lat.plagium, «menneskerov». Allusjon er å inngå i en litterær kontekst. Plagiat nærmest omvendt.

Martin Svedman

1. Ja. Det finnes tekster som har inspirert meg – prosadiktene til Baudelaire – som jeg ikke har ført opp i litteraturlisten til «Når jeg drikker». Å være i dialog med Baudelaire var viktig i visse faser av arbeidet, men så ble samlingen min til noe annet. I den ferdige boken var det ikke så mye igjen å henvise til.

2. Absolutt. Jeg har vært åpen om de henvisningene jeg har gjort i mine tekster, og har diskutert med min redaktør hvorfor jeg ønsker å synliggjøre at et dikt henter inspirasjon fra en annen forfatter. Jeg vil jo sette lesere på sporet av de forfatterne som har påvirket mitt arbeid.

3. Ikke nødvendigvis. Det finnes andre måter å kreditere på i en diktsamling, men for meg var det greit å bruke en litteraturliste. Det har stor verdi å synliggjøre hvor inspirasjon og lån kommer fra.

4. Det må være en individuell bedømming. Det er helt avhengig av hva slags litterært prosjekt det er snakk om. I dag er uansett ikke en mengde referanser nødvendigvis et tegn på at forfatteren har lest bredt, slik som det var da Ezra Pound og TS Eliot skrev sine bøker. Referanser kan man skaffe seg billig på internett.

Olaug Nilssen

1. Det har jeg nok, men i de siste bøkene mine har jeg hatt litteraturlister. Jeg vet riktig nok ikke om det er det riktige å gjøre i absolutt alle tilfeller. I noen tilfeller låner man kjente sitat eller figurer, og da kan det være unaturlig å forklare det så grundig.

2. Ja, jeg har diskutert slike problemstillinger med forlaget. Men det har uansett aldri vært noen hemmelighet hvilke forfattere jeg har vært interessert i.

3. Litteraturen er dårlig tjent med strenge krav, men for min del er det riktig å synliggjøre kildene. I min siste bok har jeg stjålet tittelen fra et dikt av Haldis Moren Vesaas, og det viser jeg i slutten av boken.

4. Jeg synes det er vanskelig å trekke en klar grense. For meg handler det mest om forholdene rundt verket. Hvis man for eksempel ikke er villig til å snakke om verket, eller forklare på noen vis, kan det nok bli problematisk om man ikke har en litteraturliste.

Stig Aasvik

1. Ja. Jeg har bevisst lent meg til andre der jeg selv ikke har stått særlig støtt. Det gjelder nok i større grad stil og form. Men jeg refererer også direkte og indirekte til andre tekster. Jeg har ikke noe klart svar på hvorfor jeg her og der gjør dette indirekte. Antakelig kan det ha noe å gjøre med flyt og form, men det kan også ha å gjøre med behovet for å framstå som bedre enn det jeg er.

2. Kjenner meg ikke igjen i Tore Renbergs manglende dialog med forlaget.

3. Det bør være opp til hver enkelt forfatter. Noen syns det er kunstig, andre ikke. Noen foretrekker å skjule og å hentyde, andre ikke.

4. Hvem er det som avgjør om noe er lånt eller stjålet? Hvem setter grensene? Har vi en litteraturlov? Har vi en litterær høyesterett? Ordet plagiat betyr i mine øyne å stjele. Det hefter død og fordervelse ved ordet plagiat når man kobler det til en forfatter. Jeg syns man skal tenke seg nøye om før man bruker ordet plagiat. La det være min allusjon til saken der en poet nylig har blitt anklaget for å ha stukket av med andre poeters vers.

Bjarte Breiteig

1. Ikke direkte, så vidt jeg vet. Men jeg har noen ganger oppdaget før publisering at jeg ubevisst har plagiert andre. Det tror jeg mange forfattere har erfart: at hukommelse forveksles med kreativ fantasi. Du har lest noe som har gjort inntrykk og siden glemt det, og så tror du det er ditt eget når det dukker opp i skriveprosessen.

2. Nei, aldri.

3. Nei, bare hvis det er snakk om lange direktesitat, eller omfattende utnyttelse av andres arbeid. Å skrive er å dele noe med verden – da må man tåle at det blir brukt videre.

4. Det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.

Erlend Nødtvedt

1. I høyeste grad. Jeg skriver som regel i forlengelsen av andre verk, gjerne med eller mot andre bøker. Men jeg kunne ikke drømme om å oppgi kilde for hvert eneste Olav Nygard-vers, Vemund Solheim Ådland-antifloskel eller Voluspå-uttrykk som finnes innbakt i tekstene mine. En omfangsrik litteraturliste bakerst i en diktsamling fremstår for meg som noe uestetisk og nesten anti-litterært.

2. I mitt tilfelle tror jeg dialogen med tradisjonen er så uttalt at dette ikke har blitt et tema. Men trenger ikke å oppgi hvilken butikk man har kjøpt understrengene til hardingfelen.

3. Neida. Når jeg stjeler en strofe fra Yngve Pedersens mesterverk «Lysning forelder» og skriver den inn i en diktsamling, er det både en hommage, en estetisk markør og en personlig hilsen, og mye av poenget forsvinner hvis kilden oppgis bakerst i boken, eller enda verre i en fotnote.

4. Jeg tenker at det oftest vil gi seg selv fra sammenhengen hva som er greit og ikke greit. Tilnærmet ren avskrift av samtidige kollegaer må selvfølgelige rettferdiggjøres og motiveres rent estetisk. Som et lite poeng kan jeg også nevne at jeg, såvidt jeg husker, har skrevet små deler av flere norske diktsamlinger som er utgitt av andre, så det er ikke helt enkelt dette her.

kultur@klassekampen.no

Mandag 26. august 2019
Nasjonalmuseet ventet i to år med å ­offentliggjøre kunstavtalen med Fredriksen-søstrene. – Svært uheldig, mener jussprofessor Jan Fridthjof Bernt.
Lørdag 24. august 2019
Nasjonalmuseets forhandlinger med Fredriksen-familien ble innledet allerede i 2016. To personer med nære forbindelser til John «Storeulv» Fredriksen var sentrale i prosessen: Svein Aaser og Helene Jebsen Anker.
Fredag 23. august 2019
18 av de 20 siste nominerte til Arks barnebokpris har vært kvinner. – En pris for halvparten av leserne, mener forfatter Arne Svingen.
Torsdag 22. august 2019
Kulturrådet har lagt ned innkjøpsordningen for tidsskrifter. Det kan føre til færre tidsskrifter i norske biblioteker, mener Norsk bibliotek­forening.
Onsdag 21. august 2019
Kulturrådet krever at de som søker om tidsskriftstøtte, skal honorere sine bidragsytere etter vedtatte minstesatser. – Urealistisk, mener Tidsskrift­foreningen.
Tirsdag 20. august 2019
Astrup Fearnleys sponsor anklages for folkerettsbrudd, mens Nasjonal­museet tar imot støtte fra skatte­paradis. Kunstnere mener debatten om «giftige donasjoner» må reises også her hjemme.
Mandag 19. august 2019
Medvirking og mediebruk er viktig i den kommende kulturmeldingen for barn og unge.
Lørdag 17. august 2019
Det internasjonale kunstfeltet er i ferd med å kutte sine bånd til rike filantroper. Det nye begrepet er «giftige donasjoner».
Fredag 16. august 2019
Det danske medie­konsernet Aller tok ut 100 millioner kroner i utbytte og konsern­bidrag fra Dagbladet i fjor. – Det virker ikke som avisa har behov for presse­støtte, sier medieviter.
Torsdag 15. august 2019
Lørdag åpner egyptiske Mohamed El Masrys utstilling i Oslo. Men kunstneren selv nektes visum fordi UDI frykter at han vil søke asyl. – Et angrep på min kunstneriske frihet, sier han.