Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190124/article/190129985

Bioteknologi

Av MARI SKURDAL

Publiseringsdato: Torsdag 24. januar 2019

Seksjon: Lederen

• Et demonstrasjonstog for fri tilgang til fosterreduksjon ville ikke samlet mange. Likevel har protestene mot innskrenkningen av denne retten dominert den politiske debatten om regjeringsplattformen. Mange reagerer sterkt på måten endringen kom til på, i en hestehandel mellom høyresida i Kristelig Folkeparti og den sittende regjeringen. Det oppleves, med rette, som om kvinners rettigheter er et forhandlingskort for regjeringen. Slikt skaper sinne. Det er dessuten alltid vanskeligere å fjerne en rettighet enn å utvide den. Ikke minst går det imot­ ­samfunnstrenden ellers, hvor utvidelse av individuelle rettig­heter er ­normen.

• Kvinneaktivister har brukt den kanadiske forfatteren Margaret Atwoods roman «Tjenerinnens beretning» som skremmebilde på den nye regjeringen. Romanen fra 1985 er en dystopi, hvor Atwood undersøker hvordan en iransk revolusjon ville sett ut i Nord-­Amerika. Hvem ville vært deres presteskap? Interessert som hun er i bioteknologi, får historien en tvist ved at fertiliteten går ned og fattige kvinner blir fødemaskiner for overklassen. Atwood forfølger temaene seinere i forfatterskapet, særlig i MaddAddam-trilogien fra 2000-tallet. Her spiller genredigering og design av mennesker en sentral rolle.

• Der Atwoods bøker maler ut de potensielle farene ved vitenskapens nye muligheter, særlig for kvinner, brukes «Tjenerinnens beretning» i dagens politiske Norge som et argument for å åpne bioteknologiloven. KrF har fått vetorett for endringer i loven, noe som innebærer at spørsmål om egg­donasjon, surrogati, preimplantasjonsdiagnostikk og genterapi er satt på vent i 2,5 år. Det har satt sinnene i kok. Men å framstille dette som et atwoodsk skrekk­scenario er ikke riktig. Det er langt fra sikkert at kvinners rettigheter vil stå sterkere i en slik situasjon. Det er Atwoods poeng. I dystopiene påføres imidlertid kvinnene bioteknologi fra oven, mens den i Norge i dag formuleres som individuell rettighetskamp. Da blir endringer lettere å slutte seg til. Det er likevel verdt å lytte til Atwoods advarsler.