Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190114/ARTICLE/190119985

Stengte dører

Av BENDIK WOLD

Publiseringsdato: Mandag 14. januar 2019

Seksjon: Lederen

• I går kveld var det ugjenkallelig slutt. Klokka ni ble de siste gjestene husjet ut av Nasjonalgalleriet på Tullinløkka i Oslo. Museet har holdt åpent i 138 år, men føyer seg nå inn i rekken av norske praktbygg som er blitt tømt og forlatt etter tusenårsskiftet. For Nasjonalgalleriet finnes det riktignok en plan for et etterliv: Kunsten skal flyttes til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, og det historiske bygget skal utvikles til et «kulturhus» med utstillinger, atelierer og produksjonslokaler for kunst.

• De siste 150 årene har bildekunsten brukt mye energi på å frigjøre seg fra det figurative, fra det to­dimensjonale, fra bilderammen og endelig fra selve utstillingsrommet. I et slikt lys kan det virke paradoksalt at akkurat visningsstedet skal være så avgjørende for dagens kunstpublikum. Er ikke verkene viktigere enn rommene de presenteres i? Blant dem som sitter med kjære minner fra bygget på Tullinløkka, er kulturminister Trine Skei Grande, som i Aftenposten beskriver sitt første møte med skulpturrommet som «overveldende». Hun var 15 år, kom fra bygda og «hadde aldri sett noe liknende». Erfaringer av denne typen sier noe om måten vi opplever kunst på: Slik en elsket bestemor knapt kan huskes uten den slitte lenestolen hun satt i, blir våre kunstopplevelser farget av både verket og verkets omgivelser, ja, i en slik grad at de nesten ikke er til å skjelne fra hverandre.

• For kommende generasjoner er det ikke Nasjonalgalleriets kjente murvegger, men Klaus Schuwerks hvite, skiferkledte museumskasse som skal kaste helligdagslys over våre nasjonale kunstskatter. Også disse omgivelsene vil tidsnok skape kunstopplevelser de besøkende bærer med seg livet ut. Det ligger ingen motsetning i å erkjenne dette – at menneskene tilpasser seg forandring – og samtidig mene at akkurat denne forandringen, nedleggelsen av Nasjonalgalleriet, var et feilgrep. Alle vi som nå begråter bygget, burde likevel låne øre til kunstner Marthe Ramm Fortuns oppfordring i Morgenbladet: «Det er viktig å tenke over hva vi sørger over. Bor det i bygget eller bor det i oss? (…) Vi må finne en måte å kjempe for hva dette bygget er