Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20190108/ARTICLE/190109975

Skjeve kutt

Av MARI SKURDAL

Publiseringsdato: Tirsdag 8. januar 2019

Seksjon: Lederen

• Samtidig som 200 ansatte i Folkehelseinstituttet har mistet jobben siden 2015, har antall ledere økt fra 71 til 84. Det kom fram i Dagsavisens sak fra forrige uke om regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, som også Klassekampen skreiv om i fjor høst. Den såkalte ABE-reformen har gitt samtlige statlige virksomheter og etater årlige budsjettkutt fra 0,5 til 0,8 prosent. Målet er å kutte i overflødig byråkrati, slik at regjeringen kan bruke pengene til andre budsjettposter. Reformen rammer blant annet landets domstoler, helsetjenester, Forsvaret og fengsels­vesenet. Mange har mistet jobben. Men ett sted kuttes det minimalt: i antall ledere og deres lønningsposer.

• Hos Folkehelseinstituttet har ikke bare antall ledere økt, men også lederlønningene. Antallet ledere med over én million kroner i lønn har steget fra 16 til 29. Blant dem er direktør Camilla Stoltenberg, som siden reformen ble iverksatt i 2015, har gått opp nesten 200.000 kroner til en lønn på like under 1,5 millioner i året. NTLs tillitsvalgte i Folkehelseinstituttet, Marc Gayorfar, forteller om mye misnøye med lederveksten blant de ansatte. De opplever at kuttene rammer dem, mens ledelsen koster virksomheten stadig mer. Det gjelder ikke bare ledere ved Folkehelseinstituttet.

• En oversikt fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, omtalt i Fri fagbevegelse for ett år siden og i Rogaland avis i helga, viser at 4326 ledere i statlig forvaltning og embetsverk i fjor tjente mer enn stortingsrepresentantene. De hadde på det tidspunktet en lønn på nesten 930.000 kroner. 129 statsansatte tjente mer enn statsministeren, som har en lønn på vel 1,6 millioner kroner. Det er ofte dyrere å gi lønnsøkning til alle enn å plusse på litt ekstra til noen få sjefer. Derfor har veksten i lederlønninger kunnet skje uten at styrer eller revisorer har ropt varsko. Til sammen utgjør de høye lønningene likevel en betydelig utgift for staten. Viktigst er uansett signaleffekten: Når ansatte må gå på grunn av strammere budsjetter, bør også lønningene på toppen være oppe til forhandling.