Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181211/ARTICLE/181219963

Et annet EU?

Av MARI SKURDAL

Publiseringsdato: Tirsdag 11. desember 2018

Seksjon: Lederen

• Hvordan redde Europa fra EU-kritiske populister? Blant dem som har forsøkt å svare på det spørsmålet, er Frankrikes president Emmanuel Macron. Han kom til makten med en ambisiøs reformplan for unionen, som skulle sikre økonomisk stabilitet i møte med nye finanskriser. I dag er planen kraftig vannet ut, fordi Tyskland var lite interessert i å gi fra seg makt i unionen. Denne helga lanserte en gruppe venstresideakademikere og -politikere med økonomen Thomas Piketty i spissen et alternativt forslag til EU-reform, som vi omtaler i dagens avis. De beskriver et EU i sosial krise og foreslår å opprette en ny europeisk forsamling, som med større demokratisk legitimitet skal sørge for mer rettferdig fordeling, også innad i medlemslandene. De ønsker hardere skattlegging av rikdom og en egen karbonskatt, og gruppa foreslår å bruke pengene på blant annet grønn omstilling og mottak av flyktninger og innvandrere. Løsningen på EUs problemer fra liberalt og progressivt ståsted minner om hverandre: mer EU.

• Samtidig fortsetter unionen i det sporet de har fulgt siden finanskrisa, og som har vært med på å skape sosial uro på kontinentet. Særlig overfor Italia kommer unionens teknokratiske og udemokratiske styring til syne. Landets nye regjering har budsjettert med et underskudd på 2,4 prosent, men får nei av EU. Europakommisjonen har for første gang åpnet «prosedyre for budsjettovertramp» mot et medlemsland. Nå arbeider Italias regjering for å finne et kompromiss EU kan godta. Men, som tidligere sjefredaktør i The Economist skrev i Dagens Næringsliv for noen uker siden: «Hvorfor ikke avstå fra straff og la regjeringen få en sjanse?» Han påpekte at regjeringen er populær i folket, og at den utfordrer budsjettregler som trenger fornyelse uansett. Det taler kan hende til EUs fordel at unionens økonomiske overstyring ikke diskriminerer mellom sosialister i Hellas og ytre høyre i Italia. Realiteten er likevel at valgte regjeringer ikke får mulighet til å føre en økonomisk politikk som svarer på folks sosiale problemer. De får ikke mulighet til å styre etter egne valgløfter. Det er oppskriften på sosiale opprør.