Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181210/PLUSS/181219995

Fredsfeiring i Polen

Av Bernt Erik Liland,
bl.a. musikklærer emeritus

Publiseringsdato: Mandag 10. desember 2018

Seksjon: I dag

Jeg var innom ei sportsforretning i Zakopane, og da ekspeditøren fikk vite at jeg var norsk, kom det: «Ahh, Bjorrn Wirrkola!» Og da jeg sa jeg ikke likte slalåm, men heller det rette og horisontale: «Ahh, Marrit Bjorrgen!»

Språket er ei utfordring. Etter en koselig kveld på restaurant i Warszawa ga jeg ryddedama det som var igjen av pizzaen og sa smacznego (håper det smaker). Det jeg egentlig mente å si, var smaczne (det smakte godt).

Polen har ei belasta fortid med invasjon fra nord, vest, sør og øst (svensker, tyskere, mongoler og russere). Ordninga med «Polsk riksdag» fikk katastrofale følger på slutten av 1700-tallet. Prinsippet om at alle måtte være enige i vedtak i Parlamentet, medvirka til at Polen ble delt mellom Preussen, Østerrike og Russland. Dermed eksisterte ikke Polen på kartet lenger. Friheten og uavhengigheten kom først i 1918, da 1. verdenskrig ble avslutta.

Etter en krig mot bolsjevikene omkring 1920, hadde Polen i mellomkrigstida en blomstringsperiode. Men så kom den tyske invasjonen 1. september 1939, som ble avløst av sovjetisk okkupasjon. Den nye store friheten kom ikke før i 1989. Demokratiet har altså hatt en kort barndom, og et skikkelig oppgjør etter nazismens og kommunismens fall har vært kaotisk. Til og med vår kjære nobelprisvinner Lech Walesa holder på å forsvinne fra lærebøkene i skolen.

Nå styres Polen av det katolske konservative partiet Lov og Rettferdighet (PiS), som angriper demokratiet fra mange kanter. En kommentator i den regimekritiske avisa Wyborcza sa nylig: «10 år til med PiS, og vi ønsker oss tilbake til PRL (Den (kommunistiske) Polske Folkerepublikk).»

Vi bor i Tarnow, en passende stor by ikke langt fra Krakow, i det gamle Galicja. For et år siden meldte jeg meg inn i et kor der, som skulle synge på 100-årsfeiringa for Polens uavhengighet 11. november 2018. Det var 20 patriotiske sanger (også noen av den myke sorten).

Med erfaring fra guttemusikken har jeg ingen problemer med marsjtakta. Verre var det med den militante karakteren som ligger i mange av disse sangene. Jeg er ikke akkurat en krigsmann, men unnskylder meg med at jeg fikk anledning til å bidra med en del av den polske musikkulturen som det er viktig for dem å ta vare på.

Så fikk det være at høyreekstremister, nasjonalister, nynazister og fascister som vanlig demonstrerte på denne dagen i Warszawa. Vi gjorde i alle fall vårt beste på jubileumskonserten og fikk lang og stående applaus – med en innvandrer på laget!

blilyd@online.no