Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181210/PLUSS/181219985

Den grusomme kong Xerxes og hans overdådige hoff gir gjenklang fra Herodot fram til vår egen samtid.

Frykt og avsky i antikken

Av Christine Amadou
Christine Amadou,
førsteamanuensis i idéhistorie ved Universitetet i Oslo

Publiseringsdato: Mandag 10. desember 2018

Seksjon: Kringla Heimsins

SEPIAKONGEN: Zack Snyders film «300» bygger for en stor del på Herodot og videreutvikler karakteristikkene til en skikkelse som er despotisk, gåtefull og fremmedartet. FOTO: WARNER BROS. PICTURES

Historien om Xerxes og dronning Ester har fått ny, norsk språkdrakt. Hvilke ord kan vi fange disse skikkelsene med i dag?

ANTIKKEN

Ingen vestlig hersker i antikken kunne måle seg med de asiatiske kongene. En av de mest fryktinngytende var den persiske kongen Xerxes, kjent både fra slaget ved Termopylene og fra den bibelske Esters bok.

I verket Historie forteller grekeren Herodot om hvordan den nyslåtte perserkongen Xerxes (519–465) vil hevne seg på grekerne, brenne Athen, slå bro over Hellesponten og erobre både de greske koloniene i Lilleasia og på Peloponnes, og Herodot lar ham si at «da vil vi få et perserrike som bare begrenses av Zeus’ himmel. Solen vil ikke se ned på noe land bortenfor vårt, og når jeg er dradd gjennom hele Europa, da vil jeg sammen med dere gjøre alle folk til ett eneste land.» (Herodot 7,7 oversatt av Henning Mørland). Ambisjonen om verdensmakt og den opphøyde herskerskikkelsen fascinerte grekerne, men Xerxes ble også et bilde på menneskelig overmot: «Du kan jo se hvordan guden med sitt lyn rammer de skapninger som rager høyt i været, og ikke tillater dem å bryste seg, mens de små ikke tirrer ham.»

Herodot er den viktigste greske kilden til fortellingen om Xerxes og hans felttog mot Hellas, som endte med nederlag. Da Xerxes til slutt ble myrdet av sine egne framsto det som en bekreftelse på at overmot straffer seg.

I den greske litteraturen beskrives Xerxes som oppfarende, så rasende at han pisket havet, han nektet å tro på varsler og fremviste, ifølge Herodot, alle tegn på ustadighet og manglende selvkontroll. I Zack Snyders film 300, som for en stor del bygger på Herodot, videreutvikles alle disse karakteristikkene og gir oss en skikkelse som er despotisk, gåtefull og fremmedartet.

Fra Herodot til Esters bok

Herodot beskrev Xerxes etappe for etappe, han ga ingen inngående skildring av utseendet hans, men lot anekdoter og opptrinn tale. Ved siden av skriftlige beretninger kunne også grekerne se eller høre om noen som hadde sett Xerxes storslagne slott i hovedstaden Persepolis, der han bygget et palass av uante dimensjoner, dobbelt så stort som det faren hans, Dareios, hadde fått bygget. For den overmodige og ambisiøse Xerxes var også byggherre og organisator, blant annet organiserte han både postgang og et spionnettverk over sitt gigantiske rike. Hva slags ord skal man bruke for å beskrive en slik hersker?

Xerxes figurer ikke bare i klassiske greske tekster, men er også en fryktet konge i den bibelske teksten Esters bok, der navnet hans noen ganger transkriberes Ahasverus. Denne teksten fins i Det gamle testamente, oversatt fra hebraisk. Men det fins også en gresk versjon av Esters bok, angivelig skrevet i 114 fvt. Den greske versjonen av Esters bok er lengre enn den hebraiske og fins i flere varianter og den hører med til bibelens «deuterokanoniske» eller «apokryfe» skrifter som er med i noen bibelutgaver, men ikke i dagens norske, lutherske bibler.

Damenes løve

I høst ble disse skriftene utgitt for første gang i nynorsk oversettelse, og i ny bokmålsoversettelse. I et ellers mannstungt oversetterkorps ble det nedsatt en gruppe på tre damer som blant annet oversatte den greske Esters bok: Teolog og filolog Jorunn Økland, forfatter Inger Bråtveit og jeg, som er oversetter og idéhistoriker. Gjennom flere måneder møttes vi og diskuterte hvilken norsk språkform denne teksten skulle få. Og blant annet hvordan den grusomme kongen Xerxes skulle beskrives. For i Esters bok er han mer skremmende enn noen gang.

Handlingen foregår i Susa der den jødiske jenta Ester blir plukket ut blant hundrevis av bruder og blir kong Xerxes’ favoritt og dronning. Samtidig florerer intrigemakeri og maktspill ved hoffet og Esters fosterfar, som først har reddet Xerxes fra et komplott, blir forfulgt av den sjalu hoffmannen Haman, som setter i gang omfattende forfølgelser av jødene. Til slutt trer Ester frem som jødenes redningskvinne og Haman får sin velfortjente straff. Dette er med andre ord en både dramatisk og pikant fortelling, dessuten med sterke forbindelser til jødisk trosliv siden den er utgangspunkt for den årlige purim-festen, til minne om Esters mot, jødefolkets redning (og hevn) og uslingen Hamans undergang.

Ester er den underskjønne og modige heltinnen, men historien kretser om Xerxes og slottet hans, om et menneske som ikke er et menneske (omtalt som «løven») og et slott av dimensjoner som nærmer seg guddommelige. Hvilket språk har vi for dette, hvilket bokmål, hvilket nynorsk? For kroppspleien i haremet, for arkitekturen, for den utilnærmelige herskerskikkelsen?

Kontrastenes rike

Gjennom runde på runde med teksten så vi at det intrikate persiske hoffapparatet, slik det ble beskrevet av en greker i hellenistisk tid, måtte føre et språk som var så oppstyltet som mulig. Slottet i Susa måtte vi forsøke å få fram nettopp i de overveldende dimensjonene, seremoniellet rundt ekteskap og festivitas måtte forbli eventyrlig, men uten gjenlyd av folkeeventyret: «Etter tolv måneder er tiden inne da en jente skal få komme inn til kongen. Det er den tiden kuren krever, seks måneder med salving av myrraolje og seks måneder med parfymer og kvinnesalver og annet som kvinner smører på seg.»

Den storslagne prakten ved hoffet står i kontrast til Esters og jødenes fortvilelse og trofasthet. Jo mer pompøse skildringer av hoffet, desto større spenn til Ester når hun skjelvende går fram for Xerxes og ber ham spare folket hennes: «Han satt på sin kongetrone, iført sitt fulle skrud, som var helt dekket av gull og edelstener. Han var et skremmende syn. Han løftet sitt majestetisk lysende ansikt og på sitt aller mest rasende så han opp. Da falt dronningen sammen og besvimte.»

Motsetningen mellom kongens maktsymboler og Esters beskjedenhet kommer også fram i Esters bønn før hun går inn til kongen: «Du kjenner min nød og vet at jeg avskyr tegnet på verdighet som jeg bærer på hodet på offentlige dager. Jeg avskyr det som en menstruasjonsfille og bærer det aldri på hviledagene.»

christine.amadou@ifikk.uio.no