Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181208/PLUSS/181209968

La den rette komme inn

Av Marjam Idriss,
marjam.idriss@gmail.com

Publiseringsdato: Lørdag 8. desember 2018

Seksjon: I dag

Den største politistasjonen i Europa ligger i Lewisham i London. De er overalt. På hester, i biler, til fots. Den første leiligheten vår lå fem minutter unna, i ei gate med forskjellige gatekjøkken hver halvmeter. Vestafrikanske, karibiske, polske. Vi bodde flere i leiligheten, men da det ringte på var jeg alene. I døra sto en snauhåra middelaldrende mann med blå øyne.

I’m looking for Mariana, sa den fremmede. Det var nesten mitt navn.

I’m immigration. We’ve got a warrant.

She doesn’t live here, sa jeg og takket «Med hjarte på rette staden» på NRK for brukbar aksent.

I moved in a month ago.

That’s what they all say, miss. May I see some ID? sa politimannen.

Øyelokk sammenklemt i mistanke. Han blinket ikke, smilte ikke, dekket døroppgangen med skuldrene. En barrikade. Jeg var en mørkhuda dame i ei gate full av ulovlige innvandrere. Jeg var ikke Mariana, men jeg var jo Marjam, samma faen. Jeg husket ikke hvor jeg hadde lagt passet.

Do you want to come in? hørte jeg meg selv si.

Faen. Jeg ville ta det tilbake like etter. Politi må jo ha invitasjon, lik vampyrer.

Do you want some tea? Fortsatte jeg. Satan, dust.

På vei opp tenkte jeg på den trange trappeoppgangen. Jeg kom ikke forbi ham om jeg prøvde.

Etter at jeg hadde funnet passet og bevist at jeg på tross av hudfargen var one of the good ones, smilte vampyren og ble til en vanlig fyr.

I’m supposed to search the apartment sa han, but you seem ok. Han holdt fortsatt passet mitt.

Etter at han gikk informerte jeg London Anti-Raids Network om raid i gata vår.

Ett år senere satt jeg hjemme og jobba da det ringte på. Nytt hus, samme område. Vi blei kasta ut av det forrige. Huseier økte leia. Utenfor sto tre bevæpna politimenn og lette etter Raul. To ting var annerledes. Jeg var fortsatt brun nok til å være Raul, men ikke butch nok. Og ikke dust nok til å invitere dem inn.

He doesn’t live here. I moved in a month ago.

Politimannen nærmest døra smilte trivelig da jeg sa at huseiers navn var en type sterkvin, Sherry. Han kom med en slapp vits. Jeg lo halvhjerta. Politimann nummer to stirra på meg med batongøyne. Jeg unngikk den tredje. Senere gratulerte jeg meg selv for ikke å ha invitert dem inn.

Et halvt år senere. Samme sted.

Does Tom live here?

Denne gangen er svaret ja, det bor jo faktisk en Tom her, men jeg har lært.

Who’s asking? spør jeg, døra bare på gløtt. Tom er kompisen min. Jeg holder kjeft.

I think Tom’s Amazon delivery got sent us by mistake?

Naboen holder fram en brun boks. Den er til Tom.

Denne teksten er skrevet i regi av Klassekampen-akademiet.