Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181208/PLUSS/181209961

En ekspansiv småbruker vil spavende landbrukspolitikken.

Lykkelig i Løten

Av Tekst: Alf Skjeseth Foto: Christopher Olssøn

Publiseringsdato: Lørdag 8. desember 2018

Seksjon: portrett

SITTER LITE I RO: Kjersti Hoff har lang fartstid fra lokalpolitikken og landbrukssamvirket – og gardsdrift. Nå er hun nyvalgt leder av Bonde- og småbrukerlaget.

Et jubileumsår går mot slutten. Kjersti Hoff har vært gift i 30 år, bonde i 30 år og bosatt i Løten i 30 år, og hun angrer ingen av delene.

– Vi gifta oss fordi herreds­agronomen sa at det er mye lettere å få konsesjon når man er gift. Det var et godt råd, men vi hadde også andre grunner!

For fire uker siden tok Kjersti Hoff over ledervervet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og noe av det første hun gjorde var å skaffe månedskort hos NSB. Nå pendler hun mellom bruket i Løten, togstasjonen i Stange og lagets kontor. Det ligger et steinkast – og da mener vi et steinkast – fra Stortinget.

Hun kan kunsten å sitte i møter etter mange år med sentrale posisjoner i lokalpolitikken og landbrukssamvirket, men håndtrykket forteller om et liv med praktisk arbeid og fysisk fostring.

Den stilige strikkejakka er blå. På et bilde i Nationen samme dag er jakka rød.

– Skal jeg ha et varemerke, kan det godt være strikkejakker, sier hun.

Kjersti Hoff er blant disse som samler på små og store verv, en egenskap som er heller ulikt fordelt.

– Jeg har en familie med mye engasjement og mange diskusjoner. Der har jeg lært at det ikke er nok å prate, en må ta ansvar og gjøre noe. Og da blir det fort noen verv.

Det er store sko å fylle, for hun avløser energibunten Merete Furuberg som satt som leder i åtte år. Det er et hav av tid i Småbrukarlaget, der de periodevis har skiftet leder like ofte som Fremskrittspartiet skifter justisminister.

Fakta:
Kjersti Hoff

Alder: 56.

Sivil status: Gift, tre voksne barn.

Bakgrunn: Småbruker med landbruks­utdanning, tidligere lokalpolitiker for SV.

Aktuell med: Nyvalgt leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Den nye lederen har godt humør og er full av arbeids- og tiltakslyst. Det vil komme godt med, for landbrukets folk kan se tilbake på et ualminnelig vanskelig år.

Bekymring er en normaltilstand for bønder, men tørkesommer, inntektssvikt, klimakrise, overproduksjon og synkende omdømme gjør at mange går inn i jula med en ekstra klump i magen. Til og med forbrukernes tro på kvaliteten ved norsk mat har fått seg en knekk.

Den nest siste dårlige nyheten var at satsingen på ammeku for kjøtt i altfor stor grad skjer på arealer som egner seg til korndyrking, i stedet for grasområder i vest og nord. «Sjokkerende», sa generalsekretæren i Bondelaget, og Kjersti Hoff er enig.

Den siste dårlige nyheten så langt er at melkeprisen kommer til å synke, slik at melkebønder – som Kjersti Hoff – vil få svi.

– Aldri så galt at det ikke kan være godt for noe. Er det tid for et gjennombrudd for Bonde- og Småbrukarlaget som landbrukspolitisk motkraft?

– Jeg tror det. Ulempene ved ensidig satsing på volum og stordrift blir tydeligere. Vi merker større tvil både i næringa og blant forbrukerne om landbruket utvikler seg slik vi ønsker. Skal vi nå målet om å øke matproduksjonen basert på norske ressurser, må vi utnytte hele landets muligheter langt bedre, framfor alt med bruk av grasressursene.

RETTELSE

Din siste kulturopplevelse: «Phantom of the Opera». En fantastisk opplevelse.

Politisk enkeltsak: Erkjennelsen av at vi har en kjempestor klimautfordring, og at vi kan gjøre noe med det.

Tror på: Det gode i mennesket er det beste vi kan håpe på.

Forbilde: Aina Bartmann.

Leser daglig: Aviser.

Ditt lydspor: Jeg er glad i blues, ellers er jeg ganske altetende.

Det verste du vet: Det er urettferdighet.

Hva er det folk ikke vet om deg? Jeg lager verdens beste rakfisk!

– Senterpartiet hadde landbruks­ministeren i åtte år, og nå har Frp styrt i mer enn fem år. Er det egentlig store forskjellen?

– Ja, politikk virker, men det kan ta lang tid før det er synlig. Problemene med overproduksjon som vi sliter med, skyldes i stor grad at Sylvi Listhaug under jordbruksoppgjøret i 2014 fikk gjennom et frislipp ved å fjerne produksjonsbegrensninger og stimulere til storproduksjon. Slike strukturelle endringer er ikke enkle å reversere, for bøndene har jo investert. En trenger ikke være SV-er for å innse at reine markedsmekanismer ikke egner seg i matproduksjon. Markedet må styres.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag kan med sine rundt 7000 medlemmer og åtte ansatte virke som en spurv i tranedans opp mot det mange ganger så store Norges Bondelag, men det er ikke bare størrelsen det kommer an på.

– Det er mer enn størrelsen på medlemmenes bruk som skiller Bondelaget og Småbrukarlaget?

– Det finnes storbønder hos oss og småbrukere i Bondelaget. Bondelaget jobber hele tida for dem som blir igjen, mens Småbrukarlaget er mer opptatt av at vi må opprettholde og utvikle videre de brukene vi har, både små og store.

– Også Bondelagets ledelse snakker mye om små og mellomstore bruk?

– Det er riktig at lederen Lars Petter Bartnes snakker mye om det. Jeg tror dette er en erkjennelse som står sterkere i Bondelaget i dag enn for ti–femten år siden, som del av et stemningsskifte. Det er en del av Små­brukarlagets rolle å være korrektiv og pådriver. Det som har vært vår politikk i alle år, er nå korrekt å si. Også landbruksminister Bård Hoksrud snakker på samme måte, men det er ikke nok å si de riktige tingene. Politikken må legges om.

Småbruk i tradisjonell forstand er det ikke mange igjen av, for det kan folk verken leve eller dø av. Men lagets nye leder kom sammen med sin ektefelle til et vaskeekte småbruk da de flyttet til Løten i 1988. Vanligvis blir mindre bruk slukt av de større i stor stil, men Hoff og mannen gikk motsatt vei.

– Vi kjøpte småbruket Høgholen på 20 mål. I tillegg leier vi jord hos flere garder i nabolaget, så nå dyrker vi rundt 300 mål. Det er mest gras og litt korn til fôr, og grønnsaker til eget bruk. I Løten er det en del større bruk som leier ut jord, for det er ideelt for mange å bo på garden og ha jobb i Hamar eller Elverum.

Mye trafikk går gjennom Løten, men bygda står støtt på egne bein. Kommunen har stått imot flere forsøk på å bli slått sammen med andre, under paroler som «hvorfor være stor, når man er lykkelig som Løten». Så har også en av hjørnesteinsbedriftene vært Løiten Brænderi, som nå huser Løiten Lys.

Hoff bruker vokaler som røper at hun kommer sørfra i fylket («nuk» for «nok»), nærmere bestemt Kongsvinger. Hun har likevel blitt patriot god som noen.

– Dette er en veldig god bo­kommune, med sterke og sjølstendige folk. Det er solide røtter fra småbruk og skogsarbeid, og det var lite husmannsvesen her, for det var mulig å få arbeid ved flere lokale industri­bedrifter. Folk ble ikke så avhengige av storbøndene som i andre bygder på Hedmarken.

Kjersti Hoff er gift med den ikke ukjente Thomas Cottis, som også er gardbruker fram til jul, samt høy­skolelektor, fylkesleder i Naturvernforbundet, foredragsholder og forfatter med hovedengasjement om klima.

Sammen driver de økologisk produksjon av melk og kjøtt, med snaue 20 melkekyr og ungdyr i tillegg.

– Kan miljøaktivister ha som levebrød å lage rødt kjøtt i disse tider?

– Storfekjøtt er en viktig del av den norske matproduksjonen, og med kombikua som også gir melk, blir klimaavtrykket mye lavere enn fra kjøttfe. Dette er tilpasset våre gras­arealer og den norske topografien. Samme hvordan en snur og vender på det, så er det oksen og kua, sauen og geita som kan spise grovfôret og omdanne det til menneskemat.

– Men metanutslippene?

– Drøvtyggerne slipper ut metan fordi de har den fantastiske magen. Metan fra graseterne er et av de største utslippene fra jordbruket, men i den store sammenhengen er det andre ting som betyr mye mer. Hvis du lar være å fly tur-retur Paris, har du spart 500 kilo CO2. Hvis du halverer kjøttforbruket, sparer du 250 kilo CO2.

– Hva skiller økologisk drift fra konvensjonelt landbruk?

– Det følger bestemte regler. Vi bruker blant annet ikke kunstgjødsel eller sprøytemidler, og kalven skal gå med kua en viss tid. Og vi bruker økologisk sertifisert kraftfôr, som er en del dyrere, så vi må begrense bruken av det.

– De lærde strides om det egentlig er helse- eller miljømessige gevinster ved økologisk mat?

– Jeg tenker at det må være forskjell mellom å bruke sprøytemidler eller å la være, selv om det er vanskelig å måle. Men det viktigste ved økologisk drift er det vi kaller spydspissfunksjonen. Økobønder går foran, for eksempel ved å prøve ut metoder for naturlig ugrasbekjempelse og skadedyrbekjempelse. Dette har gitt gode resultater som nå brukes i konvensjonell drift, og drar dermed landbruket i mer miljøriktig retning.

Paret nærmer seg så smått de 60, en fase da mange bønder har søvnløse netter ved tanke på hvem som skal ta over.

– Vi forbereder generasjonsskifte nå. Den eldste dattera vår og mannen skal ta over. Det er et privilegium at de har lyst, for det er ikke alle forunt. Vi har alltid drevet mangesysleri med andre jobber og aktiviteter i tillegg til gardsdrifta. Nå kan vi hjelpe ungdommen, slik som de har hjulpet oss de siste årene.

Det kommende skiftet har gjort det praktisk mulig å overta ledervervet, for dette er ingen vanlig jobb med fast arbeidstid.

– Er du leder, så er du leder, som Merete og hennes kolleger i Bonde­laget fikk oppleve i sommer. Det er vanligvis en stille tid etter jordbruksforhandlingene, men så kom den verste tørkesommeren vi kan huske. Da er det ikke bare å si til medlemmene at jeg har ferie.

Hoff har hatt jord under neglene i hele sitt liv, oppvokst på en gard som hun er.

– Vi drev med korn og poteter, for faren min solgte melkekyrne. Det var del av den såkalte kanaliserings­politikken, som gikk ut på at melkeproduksjon skulle styres til områder med grasdyrking. Vi ungene var med i driften, slik våre unger har vært. Det er mye barnearbeid i landbruket, og det er den beste måten å lære på.

Hun fikk hest, og det preget ungdomstida.

– Det ble satt av grasareal til beite og høy, og vi dyrket kålrot til supplerende vinterfôr. Skal du ha dyr, så må du ta jobben med det og lære å tenke framover.

Det går en grønn tråd, og stikkordet er dyr. Hun valgte landbruks­utdanning ved Storsteigen i Alvdal nord i Hedmark, for der driver de mye med dyr. Og tro ikke at organisasjonsarbeid er det beste hun vet.

Hver sommer blir dyra på Høg­holen fraktet 18 mil vestover, til en seter i Vestre Slidre i Oppland som Hoff og Cottis leier i to måneders tid.

– Det er fantastisk å være til fjells med dyra, det er «ferie» for både folk og dyr. Før var seterdrift nødvendig for å skaffe nok fôr og beite. Årets sommer ga oss ny erkjennelse av hvor viktig utmarksbeite og seterdrift er, for å ha nok til dyra når graset tørker bort hjemme.

Valdres er et av få områder der det fortsatt er seterdrift i et visst omfang, men også der på vikende front. I år kom et setertilskudd inn i jordbruksavtalen, etter påtrykk fra Bonde- og Småbrukarlaget.

– Gudskjelov at dere kommer med dyr, for alt gror igjen her, sier hyttenaboene i Vestre Slidre når vi kommer om sommeren.

Det var en viss engstelse i det lokale småbrukerlaget før landsmøtet i høst. De forberedte seg på at rovdyrpolitikken kunne bli brukt mot kandidaturet til den tidligere SV-politikeren, for dette er et ømt punkt for SV i landbruksbygdene. Men Hoff står støtt på lagets plattform, og var med på å gå manngard da det var fellingstillatelse av en ulv i bygda i sommer.

– Vi var sikkert hundre personer som møtte opp klokka tre om natta for å hjelpe jegerne med å lete etter spor, men uten resultat. Det var en erkjennelse å se hvor vanskelig det er å gå manngard og hvor vanskelig det er å drive jakt på barmark. Potensielle skadedyr bør kunne felles når det er sporsnø. Stortinget har vedtatt et rovdyrforlik, og dette må hånd­heves bedre. Ønsker vi å produsere mat på beiteområdene, går det ikke i hop med å ha rovdyr der. Så enkelt er det.

Småbrukarlagslederen har vært varaordfører for SV i Løten i åtte år. Like lenge hadde hun et av de mest krevende vervene i landbruks­familien da hun satt i konsernstyret i det hardt prøvde kjøttsamvirket Nortura. Hun gikk ut i 2016, og da hadde hun reint midler­tidig så få tillitsverv at hun ble styreleder ved et treningssenter med det oppkvikkende navnet Friskus Frisklivsenter.

– Dere sitter ikke mye med beina på bordet?

– Nei, vi er ikke særlig gode til å sitte i sofaen. Det er hyggelig å få besøk iblant, så vi får brukt den.

– Hva med en regnværssøndag i selskap med en god tv-serie?

– Nei, da må vi ut å lee på oss. Iallfall hvis uka har vært full av kontorarbeid. Jeg liker å trene, men det blir vanskelig å få tid med alle turene til Oslo. Jeg går så mye jeg kan, og nå er heldigvis skiløypene kjørt opp fra Budor og inn over Hedmarksvidda.

Blir det endringer i Bonde- og Småbrukarlaget med ny leder?

– Det er litt tidlig å uttale seg bombastisk om det. Nå bruker jeg tid på å gjøre meg kjent i organisasjonen, jeg har vært medlem i mer enn 30 år, men har ikke hatt sentrale verv. Målet er å være med å påvirke og da må vi gjøre oss synlige. «Stø kurs» er ikke det vi trenger, for vi må snu skipet for å nå målene for matproduksjon på egne ressurser. Det står mye på spill, og det haster.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no