Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181208/PLUSS/181209945

I tvilens treningsstudio vil sakprosaen kunne være et minst like effektivt apparat som romanen, skriver Ane Farsethås.

Romanen som skjold

Av Ane Farsethås

Publiseringsdato: Lørdag 8. desember 2018

Seksjon: Med andre ord

REN REFLEKS? Vitanzas valg av romanform for «Dette livet eller det neste» fremstår til dels som en snarvei rundt kampen om premissene som ville oppstått i sakprosaform, mener Ane Farsethås. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Det gleder meg at Demian Vitanza i et svar til min bok «Grenseverdier» tar diskusjonen om litteratur og metode hinsides de skyttergravene som gjerne preger debatter om såkalt «virkelighetslitteratur», og om grenselandet mellom sakprosa og roman.

I essayet «Romanens virkelighet», trykket i Klassekampen 1. desember, tar Vitanza utgangspunkt i en lesning jeg gjør av hans roman «Dette livet eller det neste» – som forteller en norsk terrordømt manns historie med hans egne ord – opp mot to sakprosabøker om norske syriafarere: Erlend Ofte Arntsens «Fremmedkrigerne» og Åsne Seierstads «To søstre». Etter mitt syn tar Vitanza i sin roman for lite høyde for sjangeren forsvarstale – men her har han skrevet en god forsvarstale for en forsvarstale som egger til videre diskusjon.

«Det virker som Ane Farsethås har en agenda i sin bok,» skriver Vitanza. Det har han rett i, men ut fra den skeptiske tonen kan det høres ut som forfatteren foretrekker bøker uten agenda? Vitanza har uansett forstått hva agendaen er, og han formulerer den helt presist: «hun ønsker seg et styrket og mer variert sakprosafelt».

Fremdeles tar mange litterære debatter form som en kamp mellom roman, fiksjon og frihet på den ene siden, og sakprosa forstått som entydiggjørende etterrettelighet, eller en naiv jakt på Sannheten med stor S, på den andre. I en slik fremstilling blir alt som har med representasjonens problem å gjøre overlatt til romanen og dens kunstneriske frihet – mens sakprosaen får ryddeguttens kjedelige oppgaver: å sortere i kartotekkortene og få fotnotene i riktig rekkefølge.

FAKTA

Virkelighetsdebatt:

• Ane Farsethås kom i år med boka «Grenseverdier», hvor hun leser tre bøker om norske fremmedkrigeres historie opp mot hverandre.

• Særlig kritiserer hun troverdigheten i Demian Vitanzas «Dette livet eller det neste» (2017).

• I Klassekampen 1. desember svarte Vitanza på kritikken. I samme avis er også Farsethås intervjuet.

Om forfatteren:

• Ane Farsethås er litteraturkritiker, forfatter og kulturredaktør i Morgenbladet.

At språket aldri vil bli ett med erfaringen er et grunnvilkår for all skrift. All litteratur er slik sett et forsøk på å løse det uløselige. At det ikke finnes noe én-til-én forhold mellom litterære sjangre og representasjonens problem, må være et selvfølgelig premiss for diskusjonen. Forskjellen handler om metode. Og det er altså her jeg prøver å slå et slag for at romanen ikke har monopol på de empatiske og fortellermessige grepene som utgjør litteraturens virkemåte, og ikke er eneste mulighet for en forfatter som ønsker å utforske det som er vanskelig, tvetydig eller usikkert.

Det er i en slik sammenheng jeg finner det fruktbart å lese tre ulike tilnærminger til samme stoff – historiene til virkelige norske ungdommer som har reist til Syria og vervet seg som fremmedkrigere – ved siden av hverandre. En slik tilnærming kan lett få Syria til å høres ut som et litterært laboratorium, men det er snakk om en av vår tids aller største konflikter og hvordan den får – og vil fortsette å få – konsekvenser for menneskeliv.

At hver av metodene har sine fordeler og ulemper i møte med disse brennbare spørsmålene, håper jeg at jeg har formidlet i boka, men jeg ville ikke trukket frem «Dette livet eller det neste» om jeg ikke mente den var god nok til å belyse nettopp slike problemstillinger.

Samtidig mener jeg at en grundig lesning av Vitanzas bok reiser en rekke spørsmål – og at disse spørsmålene dessuten er symptomatiske for en tendens i norsk litteratur, der man ofte tyr til sjangerbetegnelsen «roman» når det blir tvil om hvordan man skal nærme seg et stoff som byr på utfordringer knyttet til etterrettelighet, etikk eller begge deler.

I sitt innlegg åpner Vitanza opp om hvordan slike vansker har gjort seg gjeldende i hans arbeid – og hvorfor det som begynte som en intervjubok endte som en roman. «Jeg er usikker på om Farsethås innser hvor mye som er fiksjon i boka,» skriver Vitanza. Nei, jeg gjør ikke det. Det er da også mitt poeng: Hvilke muligheter gir Vitanza meg eller andre lesere til å kunne forstå hvor mye som er diktet? Det er jo selve kjernespørsmålet her. Som Vitanza skriver i sitt innlegg, så vet han når Tariq snakker usant, og som han skriver: «Jo mer man leser fra andre kilder, jo mer tviler man på hvor mye hold det er i fortellingen hans».

Det ligner til forveksling min egen leseropplevelse: Tvilen tiltar jo mer man går inn i stoffet, uten at tilliten til det overordnede fortellernivået dermed øker. Upåliteligheten i boka ligger ikke bare hos jeg-fortelleren, men i selve fortellermåten der Vitanza via hovedpersonen legger inn korte partier av generisk tvil – «Det må være en roman. Det kan ikke være ekte. Ja, akkurat som det var. Eller ikke helt» – uten å reise mer konkrete eller prinsipielle spørsmål omkring det materialet han har valgt å fortelle ut fra.

Som Vitanza selv skriver i sitt essay blir vanskene størst i de delene som mest konkret tar for seg det islamistiske miljøet der radikaliseringen skjer, særlig om hovedpersonens tid i Profetens Ummah (navnet på organisasjonen er utelatt fra boka) – «og enda mer problematisk blir det når hovedpersonen passerer grensen til Syria».

Kanskje er det her forfatteren burde vurdert å legge inn noen andre koordinater enn de hovedpersonen tilbyr, som kunne fungert som kontrapunkter til hans unektelig hullete historie. Når Syria-delen i Vitanzas bok blir innhyllet i generelle og abstrakte metakommentarer om løgn og sannhet, som nærmest fungerer som disclaimers («Ok, fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant»), blir det ikke bare et etisk problem, men et litterært problem: Den sentrale delen av historien ligger i skygge.

Boka er i hovedsak en forsvarstale, uten at Demian Vitanza bruker romanens former til å introdusere andre og skurrende perspektiver som kunne ha laget riper i den sympatiske overflaten. «Det ville uansett ikke vært min stil å skape den dype fortroligheten som skal til for at kildene åpner opp og deretter dolke ham i ryggen», skriver Vitanza som begrunnelse på hvorfor han ikke bringer inn alternative versjoner. Men er det å dolke en kilde i ryggen å vise at andre mulige versjoner også finnes?

Vitanzas fortelling vil både være spesifikk og ikke-spesifikk, den vil både være fiksjon og dokumenterbar virkelighet (basert på «mer enn hundre timer med en returnert fremmedkriger som nå sitter i fengsel i Norge»). Vitanza vil både fremheve at det er denne ene faktiske personen han har møtt, og samtidig hevde at det ikke er hans spesifikke historie, men noe helt annet. Samtidig er boka pepret med navn på personer og grupperinger i Syria som til forveksling likner virkelige navn og steder – men som vi altså ikke kjenner statusen til.

For meg er det denne blandingen av spesifikke og ikke-spesifikke fremstillingsmåter – en metode som påberoper seg autoritet ved å henvise til virkelige hendelser og som samtidig vil at leseren skal gi avkall på sine spørsmål om hva som faktisk skjedde, under dekke av at vi sammen overgir oss til fiksjonen – som gjør at min tillit til fortellingen svekkes ved gjenlesning og i møte med andre kilder.

«Han hadde i prinsippet en vetomakt han kunne misbruke til hva som helst, helt til siste sekund,» skriver Vitanza om sin avtale med hovedpersonen. Igjen er det noe jeg ifølge Vitanza ikke har forstått: Om han ikke gikk med på premissene, ville det ikke blitt noen bok. Men det er nettopp disse premissene for intervjusituasjonen – hvor langt man er villig til å gå for at det skal bli en bok? – jeg stiller spørsmål ved. Ut fra Vitanzas egen fremstilling av veien fra intervjuidé til sluttresultat fremstår valget av romanformen nettopp som et valg som til dels er tatt som en snarvei rundt den kampen om premissene som ikke ville vært til å unngå i sakprosaform.

Vanskene blir ikke mindre av at Vitanza tidligere har forklart og forsvart prosjektet med en ærlig talt forslitt påstand om romanen som «et rom fritt for moral» («Periferiens poetikk», Dagsavisen 28.12.2017). Den Vitanza som skriver essayet «Romanens virkelighet» i november 2018 virker mer moden og reflektert enn den som skrev om samme tematikk ett år tidligere. Kanskje er det et tegn på at vi alle kollektivt langsomt beveger oss vekk fra en inngrodd og refleksaktig bruk av romanbegrepet som skjold?

Jeg mener ikke at Vitanza eller andre ikke skal få lov til å skrive romaner ut fra virkelig stoff – snarere tvert imot. Jeg har inkludert romanforfattere som Karl Ove Knausgård, Edouard Louis (i intervjuform) og Linn Ullmann og Demian Vitanza (gjennom lesning) i «Grenseverdier» fordi jeg mener denne typen eksperimenter i romanens grenseland er noe av det mest vitale som skjer i litteraturen nå. Selv det storslagne litterære prosjektet til Svetlana Aleksijevitsj – Nobelprisvinneren mange regner som dronningen av sakprosa til tross for at hun selv insisterer på å se sine bøker som en utvidelse av romanens virkefelt – bærer på noen innebygde motsigelser. Slik er det ofte i dette grenselandet.

Jeg vil likevel spørre om vi ikke har en tendens her til lands til å velge romanen som form der andre metodiske innfallsvinkler ville gitt et vel så litterært spennende og intellektuelt opplysende resultat, og om ikke dette også har noen institusjonelle grunner?

Å velge romanbetegnelsen er reelt sett en vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon:

1. Forfatteren får en høyere royalty fordi romankontraktene er bedre enn for sakprosaforfattere.

2. Man blir kjøpt inn på en automatisk innkjøpsordning, i motsetning til det lotteriet den selektive innkjøpsordningen for sakprosa innebærer.

3. Man får høyere status ettersom romanen fremdeles får langt mer kunstnerisk anerkjennelse enn sakprosasjangeren. Og

4. Man kan i offentlig debatt gjemme seg bak det skjoldet romanens leserkontrakt utgjør: Blir ting vanskelige, og stiller noen spørsmål, kan man alltids si at man har skrevet en roman og at man der har full frihet – der vansken med å forstå hva som er fiksjon og ikke forvandles til leserens problem.

Min «agenda» er ikke å lage regler for noe om helst. Slik tror jeg ikke litteraturen fungerer. Det handler ikke om absolutter for hva som er sant og usant, rett og galt, men mer pragmatisk – og langt mer interessant – om hvordan man bygger den tillit og troverdighet enhver tekst er avhengig av overfor sin leser. Vår reelle uenighet handler vel strengt om hvorvidt de tre stedene Vitanza ifølge sitt eget innlegg markerer skepsis til hovedpersonens Syria-fortelling, er nok til å skape og opprettholde en slik tillit.

Romanen skal være «et treningsstudio for tvil», skriver Vitanza. Det er et ideal det er lett å slutte seg til. Men det jeg ikke forstår er: Hvorfor skulle ikke det også gjelde andre litterære sjangre?

Forskjellen mellom sakprosa og skjønnlitteratur er ikke en mellom tvil og sikkerhet, eller mellom kompleksitet og forenkling, ei heller en mellom litterær høystil og prosaisk lavstil. Forskjellen er en i hvordan man forholder seg til forhold utenfor teksten – forhold sakprosaen altså må nærme seg med en større grad av ansvar, uten at det dermed følger at man skal overgi seg skråsikkerheten framfor tvilen.

Vitanzas treningsmetafor er ikke bare et tidsriktig oppdatert bilde på litterært tankearbeid. Den klinger også bra sammen med det synet John Jeremiah Sullivan i et intervju i «Grenseverdier» fremmer om at vi allerede har «en tredje muskel» å lese med og «et tredje rom» i litteraturen: «et rom der du fortsatt bryr deg om fakta på en skikkelig måte, men der du ikke bannlyser subjektivitet».

Med alt man som leser sitter igjen med av spørsmål, er «Dette livet eller det neste» likevel en av de mest interessante norske romanene fra de seneste årene. Jeg håper Demian Vitanza vil fortsette både å skrive romaner og å ta for seg virkelig stoff som brenner og der svarene ikke er opplagte. Men kan vi også håpe han og andre ambisiøse forfattere i dette grenselandet vil ta for seg av det Ivo de Figueiredo har kalt sakprosaens uutnyttede «jordbæråker av muligheter»?

af@morgenbladet.no