Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181207/PLUSS/181209928

OVERDOSE

Rednings­mannen

Av TEKST OG FOTO: Frida Holsten Gullestad, TRONDHEIM

Publiseringsdato: Fredag 7. desember 2018

Seksjon: Livet

GLIS: John-Petter Sødahl Jamt smiler godt når han kan ta seg en tur i sin Ford Mustang hardtop fra 1965 til Coop-en på Spongdal på Byneset, noen kilometer fra der han bor. Fram til forrige uke var han psykiatrisk sykepleier i Trondheims helse- og overdoseteam – nå jobber han med rus og avhengighetsproblematikk ved St. Olavs hospital.

Jens-Petter Sødahl Jamt har rykket ut til overdoser og ulykker på e­lsykkel og i ambulanse. Mustangen i garasjen er r­edningen for å koble av.

I sju år har han jobbet på gata med å gi narkomane helsehjelp. Tilbudet er lavterskel, med skadereduksjon som metode. Det betyr å dra noen opp av grøfta, slå av en prat og gjøre en kjapp kartlegging. Kanskje behandle et sår og ta en telefon til fastlegen, spesialisthelsetjenesten eller noen som kan fikse bolig eller rydde i økonomien.

– Vi sparker dem opp ett trappetrinn og setter en dør på gløtt, så går vi ned igjen, til nestemann, sier John-Petter Sødahl Jamt.

Han er nylig avgått fagansvarlig psykiatrisk sykepleier for Trondheims helse- og overdoseteam.

Alt er imidlertid ikke gravalvorlig. Rusmisbrukerne kan være «påtent» eller helt «tablettvrengt», og det er mye galgenhumor blant folket på gata.

– Ja, herregud, så mye vi har ledd, sier Jamt.

Innimellom kommer brukere inn på kontoret med mobiler, vesker og klær de har stjålet fra dem dagen før, med et «Sjå ka æ tok med mæ herfra i går da!?»

De siste årene er Jamt vært kjent i Trondheim som den som varsler: Når det kommer piller på gata med ukjent og farlig virkning. Eller når overdosene stiger, og både gamle og unge rusmisbrukere må passe seg. I høst malte teamet hans hvite kors i gatene, med alder og dødsdato, for at folk skal få øynene opp for at det hvert år dør dobbelt så mange av overdose som i trafikken.

FAKTA

JOHN-PETTER SØDAHL JAMT

Alder: 43.

Yrke: Sykepleier med spesialisering i psykisk helsearbeid.

Sivilstand: Samboer med Elise, far til Jonas (16) og Noah (14).

Hvor er du i livet: På en god plass.

PÅ SPARKET

Hva slags musikk hører du på?

– Det går mye i god gammel boogiewoogie, for eksempel Dr. Bekken og Jonas, sønnen min, og blues og rock fra seint 1950-tall. Det er en veldig besnærende epoke i verdenshistorien, da alle piler pekte oppover, da bilene var vulgære, ikke alltid fine, men store og bensinslukende. Dessuten har ACDC alltid vært en favoritt.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg leser mest faglitteratur for tida, men på barneskolen leste jeg så mye at læreren måtte kjøre meg til hoved­biblioteket på Melhus fordi jeg hadde lest ut skolebiblioteket. Jeg kan kanskje si den franske boka «Papillon» (1969) om forbryteren og rømlingen Henri Charrière. Det er en fascinerende historie fra virkeligheten om en stor urett.

Hva er din favorittfilm?

– «Shawshank Redemption», eller «Frihetens regn» som den heter på norsk, fra 1994. Den er basert på en novelle av Stephen King og skildrer livet bak murene for en bankmann som dømmes for et mord han ikke har begått.

Varsler om dårlig dop

Fentanyl er et sterkt syntetisk opioid som umiddelbart kan lamme pustesenteret i hjernen, med dødelig virkning. Det er også navnet på det narkotikumet Jamt misliker aller mest. Det brukes i sykehusene til å behandle smerter hos alvorlig kreftsyke, og av veterinærer til å bedøve store dyr, derav kallenavnet «elefantdop». På gata tar det liv og gjerne unge liv som bare har uflaks i dét de prøver noe nytt. Plutselig kan pillen være 10.000 ganger mer potent enn vanlig morfin.

– Utfordringen er at du ikke kan vite hvor mye av virkestoffet du får i deg, sier Jamt.

Han misliker også sterkt de nye psykoaktive substansene folk kjøper på nettet, såkalt legal highs. Heller ikke her kan brukerne ane noe om effekten.

– Mange av disse stoffene er veldig potente og går på psyken. I noen tilfeller ser det ut som om hjernen rett og slett får nok og blir forgiftet, sier Jamt, som i løpet av årene han har jobbet i helse- og overdoseteamet har sett rundt 50 overdoser med dødelig utgang.

Statistisk sett er 1 prosent av befolkningen alvorlig rusavhengige. Helse- og overdoseteamet i Trondheim har siden 2001 vært i kontakt med omtrent 1100 rusinjiserende.

– Sannsynligvis er dette bare toppen av et isfjell. Kanskje er det 1500 eller 2000 i Trondheim, i alle fall flere enn vi liker å tenke på.

I tida Jamt har jobbet på gata, har han kun sett en håndfull brukere bli rusfrie. Ikke alle som trenger hjelp, vil ha den. For noen er festen fortsatt i gang. For dem Jamt har møtt, er den over for lengst. Det handler om å få i seg neste dose og unngå abstinensene. Det er ikke morsomt lenger.

– Vi blir tett kjent; vi er som en stor utvidet familie. Det er frustrerende at folk dør, men så er det dette med menneskets frie vilje. Folk vil ikke alltid det samme som hjelpeapparatet. Dette er en gruppe som er kronisk sjuke. Kanskje hjelper vi dem fra vi møter dem til de dør.

Har sett krisene

John-Petter Sødahl Jamt datt litt tilfeldig inn i sykepleieryrket. Bestemoren var vasker på det gamle Region­sykehuset i Trondheim, og gjennom ekstrajobber på renholdsavdelingen der hadde den unge Jamt sett det han mente var nok av sykepleie. Det skulle han i hvert fall ikke bli. Like fullt sto det på andreplass da han søkte om studieplass – «i håp om ikke å komme inn», ifølge ham selv. Men han kom inn, og trivdes.

– Det er i grunn det viktigste ved en arbeidsplass, å trives sosialt, sier Jamt, som etter endt utdanning jobbet et drøyt tiår på og rundt St. Olavs hospital i Trondheim, på infeksjonsavdelingen, på akutt­mottaket, i ambulansetjenesten og på AMK-sentralen, Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral.

Han så det som var å se av sykehus og helse, kriser og pårørende. På AMK-sentralen satt han i hjertet av St. Olavs med et par helikoptre på vei, ambulanser på tur, og pasientene på tråden.

– Jeg er en utålmodig type; jeg liker å ha flere baller i lufta.

– Hva er det mest ekstreme du har opplevd i jobben?

– Rusmisbrukeren «Frank» har gjort inntrykk. Jeg møtte ham første gang da jeg var med på min aller første legevisitt som nyutdannet sykepleier. Han satt der, svett og dårlig i sykehussenga, og ba om å få noe «medisin». Overlegen viftet med hvitfrakken og sa «nei» og at «a­bstinenser dør du ikke av». Men enkelte gjør jo faktisk det.

Brysomme «narkomane»

Gjennom årene oppdaget han at «Frank» var storforbruker av syke­huset, og overalt høylytt, sint og krevende. En som ville ha dop, men som i stedet fikk motgift, som måtte reimes ned for å legges i a­mbulansen.

Da Jamt begynte i helse- og overdoseteamet, så han nok en gang «Frank», nå på en benk på gata. Han tok mot til seg og satte seg for første gang ned for å prate. Dermed fikk han hele historien: Om alkoholiserte foreldre og seksuelt misbruk fra en nabo. Om den psykiske angsten ved ikke å huske ansiktet til naboen, og se ham overalt, i alle. Om å være redd, alltid, også på sykehuset for å få motgift og abstinenser.

– Jeg sa unnskyld. Jeg som profesjonell helseutøver burde sett at han var redd, men så sloss jeg bare med ham, sier Jamt.

Samtalen skapte grobunn for en ny tillit, og «Frank» er ikke lenger sint og brysom når han møter Jamt. Kanskje har også holdningene til rusavhengige endret seg, fra å være en gruppe som ble stigmatisert med rød varsel­trekant på sengegavlen, til i større grad å bli hørt og respektert.

– Jeg har møtt meg selv i døra minst et par–tre ganger. Vi må sette oss inn i historiene til folk. Det er levd liv, og de bærer alltid noe med seg. Jeg har det veldig godt i livet mitt, men noen har det helt jævlig.

Mustangen i garasjen

Klassekampen møter Jamt hjemme i huset på Byneset, der han bor med samboer Elise, innimellom guttene Jonas og Noah og med de to hundene Chili og Easy vimsende rundt seg. Det er sånn han overlever alle skjebnene han møter: Jobben legges igjen på jobben, og livet fylles med familie, bilmekking og hytteliv ved sjøen.

– Jeg har sett hvor fort livet kan snu, sier Jamt.

Han er opptatt av ikke å jakte på den store lykken, men hvile i hverdagens små glimt og vanlige gjøremål.

– Det er viktig å skjerme seg litt fra presset og maset og finne ut hva som er nok for deg. Når jeg blir gammel, håper jeg å kunne si at livet var nok, og at jeg har vært til nytte for noen, sier han.

Ute i dobbeltgarasjen står en Ford Mustang hardtop fra 1965. Bil­interessen har han med seg hjemmefra, fra faren. Oppveksten på Melhus beskriver han som «trygg og god».

– Både lyden og lukten av V8-motorer ligger liksom i ryggen på meg, sier Jamt, som ikke kjøpte seg eget mekkeprosjekt før i 2014, på oppfordring fra samboer Elise.

– Det er ingenting som får fram smilet som å sette seg i mustangen og ta seg en tur til butikken.

Denne uka begynte Jamt i ny jobb, som behandler ved klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs. Der kan han få inn rusavhengige i legemiddelassistert rehabilitering (lar), men også dem som sliter med alkohol og annen avhengighetsproblematikk i et ellers ganske vanlig liv.

– Det skal bli godt å kunne prøve å hjelpe brukerne til et rusfritt liv, sier Jamt, som er spent på den nye rollen.

Fra å være helt lavterskel, uten krav og på gata, må brukerne nå følge regler.

– Hva tenker du om narkotika­debatten slik den går nå, hvor mange vil legalisere og regulere narkotika?

– Ut fra et skadereduserende perspektiv er det ikke riktig å legalisere noe vi vet er skadelig både for psyken og fysisk. Jeg tenker heller at det er riktig å avkriminalisere bruk, sier Jamt.

Han har selv vært med på trafikksikkerhetskampanjer og mener holdningsarbeidet for å få oss til å bruke bilbelte og dempe farten har overføringsverdi.

– Vi har jobbet med holdningene i 30 år. Først nå ser vi resultatene. Det samme kan gjøres for rus, men det tar tid, og man må begynne tidlig, gjerne i småskolen, sier Jamt.

Han understreker at han har færre løsninger nå enn da han begynte i helse- og overdoseteamet. Ofte holder det at lista legges skikkelig lavt:

– Målet for dagen kan innimellom være å dra på hjemmebesøk til en narkoman som sliter litt ekstra, og få ham til å smile. Da vet vi at han berger seg, i alle fall én dag til.

livet@klassekampen.no