Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20181207/PLUSS/181209927

KROPPEN

Stell den, glem den og bruk den

Av TEKST: GURO ØIESTAD ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Publiseringsdato: Fredag 7. desember 2018

Seksjon: De nære ting


Å tenke for mye på din egen kropp er tidkrevende, smertefullt og stjeler energi fra det som er viktig – i tillegg er det dyrt.

Elisabet (11) sier til sin mor: Vet du hva, mamma, mange av jentene i klassen har begynt å bli så mis­fornøyde med kroppen sin. Noen synes de er for tykke, og noen synes de er for tynne, noen synes de har stygge bein, og noen er til og med misfornøyde med rumpa! (Er det ikke sprøtt, mamma?) Men jeg – jeg er helt fornøyd jeg.

Elisabet forteller hvordan misnøye med egen kropp tidlig kan stjele oppmerksomhet i menneskelivet. Slik Karl Eldar Evang så rått og godt beskrev det i denne spalten for tre uker siden: «Tenk om det er jeg som bringer fram breknings­refleksen hos andre!» Men Elisabeth slår altså fornøyd fast at hun selv har en grunnleggende opplevelse av å trives i egen kroppslighet. La oss håpe Elisabeth får med seg denne for­nøydheten videre i livet.

Det er vondt og sårt å skamme seg over sin egen kropp, inkludert ansiktet, som jo er en sentral del av kroppen. Skammen binder vitalitet og energi og hemmer utfoldelse. Misnøye med egen kropp kan få deg til å være ordentlig slem med deg selv i forsøk på å tukte og endre kroppen. Misnøyen kan også – hvis den er stor nok – få deg til å trekke deg unna andre mennesker som du egentlig ønsker å være nær. Når du skammer deg over egen kroppslighet, tvinges du til å bruke uforholdsmessig mye energi og tankevirksomhet på kroppen og tilsvarende lite på andre sider ved livet. Det er trist, smertefullt og bortkasta.

Filosofen Merleau-Ponty skrev i 1945 om den levde kroppen i mot­setning til kroppen som en ting. Han påpekte at kroppen er stedet hvor tilegnelse av verden foregår, og hvor vi lever vår relasjon til den samme verden. Kroppen er sete for livet, vårt psykologiske og sosiale liv spiller seg ut i og gjennom kroppen.

Legen og filosofen Drew Leder tar dette et skritt videre i boka «The Absent Body» (1990), gjennom å beskrive tre ulike dimensjoner ved den levde kroppen, her fritt oversatt:

Den ekstatiske kroppen

• Den autonome kroppen

• Den dysframtredende kroppen

Betegnelsen «ekstatisk» peker på kroppen som glemmer seg selv, og hengir seg til aktivitet overfor verden. Den ekstatiske kroppen er i flyt: Kroppen selv er ute av fokus, oppmerksomheten er ikke rettet mot kroppen i seg selv, men fra kroppen og ut i verden. Den ekstatiske kroppen er den friske og velfungerende kroppen, den vi bruker og stoler på, uten å tenke over det. Som når jeg oppdager at bussen allerede står på holdeplassen, og løper det siste stykket uten å tenke på k­roppen, jeg bare løper med oppmerksomheten rettet mot bussen. Eller når du snakker med en kollega uten å tenke på hvordan han/hun synes du ser ut, eller har det hyggelig med venner uten å tenke på hvordan du tar deg ut, eller når du elsker med din kjære uten å spørre deg selv om du er fin nok. Den ekstatiske k­roppen er preget av det vurderende blikkets fravær.

Den autonome kroppen er kroppsfunksjonene som ikke kan styres med viljen. Vitale organer som fordøyelsen, hjertet og lever påvirkes i høy grad av vår livsførsel, men vi kan ikke viljesbestemt overta styringen av dem. Som Leder sier: Jeg kan ikke bestemme meg for å overta styringen av leverens aktiviteter (som å få alkoholen raskere unna). Jeg er pent nødt til å hengi meg til dens automatikk.

Det foregår til enhver tid mye i den autonome kroppen, det meste uten at vi er oss det bevisst. Og det er vanligvis lurt å ha tillit til den autonome kroppens virksomhet og kontroll. Å miste denne tilliten er forbundet med psykisk strev. Panikkangst kan innebære en mistillit til hjertet – man føler det vil hoppe ut av kroppen og tror det vil slutte å slå – og får panikk. Ulike former for hypokondri innebærer mistillit til at den autonome kroppen fungerer som den skal. Vi har det altså best når vi stoler på våre indre organers autonome liv, med mindre klare symptomer, som vedvarende smerte, kaller oss til aksjon.

Når smerte eller sykdomstegn påkaller oppmerksomheten, gjør den dysframtredende kroppen seg gjeldende, ifølge Leders analyse. Plutselig fysisk smerte kan på et øyeblikk rive oss ut av den ekstatiske kroppens glemsel, som når du på tur i skogen får en stikkende stein i skoen. Fra å være en kropp som går tur, har du en kropp som gjør vondt, derav dysframtredende. Men straks du har fjernet steinen, glir oppmerksomheten igjen bort fra kroppen og over til skogen eller samtalen du har med turkameraten.

Den dysframtredende kroppen tvinger oss til å tematisere kroppen: Hva er galt? Kan det være blind­tarmen? Hva skal jeg gjøre? Kroppen kan også tre fram på mindre dramatiske måter, selvsagt, og mane til aksjon: Vi blir sultne og spiser; vi blir trøtte og legger oss. Den dysframtredende kroppen hjelper oss å ta vare på grunnleggende fysiske behov. Likevel, understreker Leder: Vi har det best når vi slipper å tenke på kroppen og åpner oss for hengivelse til verden omkring, til deltakelse eller til sansning og nytelse.

I seksualiteten handler ekstasen ikke om hengivelse til den ytre verden, men til kroppsligheten og intimi­teten. Kroppen og nærheten med den andre blir vår verden, og verden for øvrig får seile sin egen sjø en stund. Å tenke på kroppen og dens utseende vil forstyrre – poenget er å være til stede i kroppen, ikke tenke på den. Vi er i den lystframtredende kroppen, i motsetning til den dysframtredende.

Det er sunt å glemme kroppen, altså ikke tenke på den. Men g­lemmer vi kroppen helt, kan vi risikere at den slutter å fungere som den skal, og dermed kan glemselen snu til plagsom tilstedeværelse. For å kunne glemme kroppen og bruke den må vi huske på den og stelle den med jevne mellomrom. Jeg tenker på de enkle, grunnleggende tingene som å dusje, klippe negler og hår, spise sunt, trene, gi kroppen hvile når kroppen er sliten og slike ting.

For å føle oss vel i kroppen trenger vi også å kle oss og hverdagspynte oss på måter som stemmer med vår identitet. Jeg tror Leder har rett når han snakker om at den sunne, levende kroppen er den vi bruker uten å tenke på den. Men jeg synes han undervurderer den positivt framtredende kroppen, og foreslår derfor å dele den framtredende kroppen i to, ved å tilføre en ekstra dimensjon, nemlig den egenkjærlige kroppen. Og da ser det slik ut:

Den ekstatiske kroppen

• Den autonome kroppen

• Den framtredende kroppen:

Den egenkjærlige kroppen

Den plagede (dysframtredende) kroppen

Den egenkjærlige kroppen trer fram for å bli ivaretatt. Men det er kort vei fra den egenkjærlige til den plagede kroppen, kort vei fra å stelle kroppen til tvangsmessig å tenke på den og perfeksjonere den.

Mange glemmer å glemme kroppen, eller kanskje er det riktigere å si at vi forhindres fra å glemme kroppen: Vi lever i en tid som renner over av tilbud og forslag til hvordan våre kropper ikke bare kan bli sterkere og sunnere, men også yngre, mer veldreide, mindre rynkete, mer perfekte. På den måten ledes oppmerksomheten til kroppen, og for mange bindes den der.

Jeg tror det var lettere før. Riktignok kan vi finne absurde skjønnhets­idealer i riktig gamle dager også. Og ukebladene hadde retusjerte bilder allerede for femti år siden. Men aldri har det vært så lett å manipulere bilder, og aldri før har vi blitt så pepret av umulige idealer med tilsvarende muligheter for å kjøpe forbedringer. Teknologien og internett har gjort kroppspresset mye tyngre og større. En usikker sjel kan lett forstyrres. Det er vanskelig å få fred til å leve i den ekstatiske kroppen.

«Når unge bruker vesentlige mengder tid på å bekymre seg over egen kropp og utseende, koster det dem ikke bare stresset og de negative tankene der og da – det koster dem også det de alternativt kunne brukt denne energien på.» Økonomi­studenten Anne Rokkan, i Bergens Tidende 15. juni, kobler på denne måten kroppsfokus til det økonomiske begrepet alternativkostnad, som betyr hva bruken av en ressurs koster med hensyn til hva vi ellers kunne fått ut av ressursen – dens alternative bruk.

Ikke bare er kroppspress og overdreven opptatthet av utseendet vondt, slitsomt og gledesdrepende for alle som sitter fast i det. Utseende­bekymringen binder også energi som kunne vært brukt på produktiv aktivitet. Alternativ­kostnaden er potensielt stor og viser hvordan kampen mot kroppspress også er et samfunnsøkonomisk anliggende, sier Rokkan.

Det er utelukkende det kommersielle perfeksjoneringsmarkedet som tjener på at mange sendes inn i en negativ spiral av misnøye og skam over eget utseende og stadige forbedringsprosjekter, og dermed holdes i den plagede dysframtredende kroppen. Og som Elisabet (11) påpekte: Kroppsfokuset stjeler oppmerksomhet skremmende tidlig i livet. Individene taper, samfunnet taper. Verden er full av utfordringer.

Mer enn noensinne trengs unge mennesker, og voksne, som engasjerer seg i noe utover seg selv – «ekstatiske kropper» som deltar og bidrar.

guro.oiestad@psykologi.uio.no